spiseforstyrret eller psykotisk?

Jeg sitter her og drikker en Nutri med sjokolade smak. Den inneholder hele 300kcal, den tilsvarer 2 (TO) brødskiver med pålegg. Det er grusomt, men jeg gjør det likevel. Det var jeg som ba om det. Jeg har mine grunner til hvorfor jeg ikke klarer å spise noe, men jeg føler meg bra dum når jeg går rundt med denne nutridrikken og ikke er sykelig tynn. For mange forbinder det jo med anoreksia og vektoppgang.

Men, for meg er dette bare en måltidserstatter. Jeg klarer ikke tanken på mat. Får ikke til å spise helt vanlig mat. Sunn mat, uansett jeg får det ikke til. Har jeg en vrangforestilling, mon tro???

Nei, det er ikke det heller (tror jeg ikke). Jeg vet at at det kommer av at jeg har masse minnebilder som der igjen gjør at jeg ikke klarer å putte noe i munnen, tygge og svelge det. Og jeg får en sånn ekkel følelse rundt leppene etter måltidene og det kan jeg ikke fordra.
Jeg skal bare bytte ut de vanskeligste måltidene og jeg skal kun gjøre det i en uke eller noe.

Det kan jo godt hende at jeg lider av en (alvorlig) vrangforestilling....

I`m back and life is shit

Everytime I get back here


Everytime Ana



Everytime Life is shit









Hunger hunts me



reaches me



embraces me









I`m not alone



Everytime life is shit



Ana is always with me



Let me



Be me



Some way Free



Ana come and embrace me

Innlegg, bare..

Jeg skal syte og klage og være kjempe selvmedlidene i dette innlegget.

Jeg er sliten, fryktelig sliten. Jeg begynner å kjenne meg svimel, nesten hele tiden. Trodde alt hadde med de (forbanna) medisinene som jeg er begynt med. Det er kanskje det, eller så er det det at jeg faktisk tar til meg for lite næring. Jeg føler jo at jeg spiser som en hest, ser ut som en flodhest og at alle rundt meg tenker det samme.
Maten er, som vanlig, et problem. Jeg prøver å følge rutinene, spise til de faste måltidene. Vel det blir litt klusj, fordi jeg må endre på tidspunktene fordi jeg står opp da det nesten er klart for lunsj. Spiser da frokost og må vente 3 timer til lunsj og da et det kun kort tid til middag, så jeg spiser middag litt senere, osv.. Jeg skal være ærlig: jeg spise små måltider, ikke bare sånn: lite ofte. Det er mer i retningen altforlite. Jeg syntes likevel at det er altfor MYE.

70kcal, kunne holdt meg til 50kcal.
50kcal, kunne holdt meg til 30, eller ingen...

Frokost i dag: litt over en halv dobbel null yoghurt

Lunsj (midt under kaffen..): bestemmer meg for å ta ett vaffelhjerte som lunsj. Kontakten min sier at jeg godt kan ta to siden det ikke ble lunsj. Jeg tar to vaffelhjerter på tallerken. Tallene suser og styrer voldsomt. Ett vaffelhjerte inneholder ca. 50 kcal, jeg har to på tallerken. Altså 100kcal + pålegg. Ene med 1/2 skive brunost, den andre med vanilje kesam. Jeg spiser ca. halve vaffelhjertet med brunost også sier det fullstendig stopp.
Kontakten min ville at jeg skulle spise noe annet i stedet for hun kjenner meg så pass godt at hun viste nøyaktig hva jeg ville si til middag om jeg ikke spiste mer til lunsj. Jeg kom til å si: jeg kan ikke spise middag når jeg har spist så lite tidligere i dag..
Jeg spiser nesten en hel knaske gullerot.

Middag: jeg er ikke sulten, alt byr meg i mot.. Det ligger en halv bit med sei filet og råkost på tallerken. Jeg spiser opp nesten hele fiske biten og en god del av råkosten, men på et tidspukt sier det fullstendig stopp igjen. Og jeg vet som gjorde det. Det var alle lydene. Menneskene rundt meg satt for nært. Jeg kunne høre all tyggingen, pustingen og pesing. Jeg takker for maten og forlater.

Gruer meg til kvelds maten. Vet ikke hva jeg skal spise. En fiberrik med ost eller 1/2 eple?
1/2 eple frister mest, men pga en svært sårbar mage så vet jeg ikke.. Heldigvis har jeg noen timer igjen og bestemme meg på.

Ellers er jeg mye nedstemt og masse redd. Trenger trygghet, omsorg og kjærlighet, men tør ikke eller klarer ikke å ta i mot. Så av og til ender det opp med at jeg klemmer meg selv og forteller meg selv hvor glad jeg er i meg selv. Jeg later som at det er en annen person som sier det til meg også tar jeg det til meg og blir glad. Glad for klemmen og for de gode følelsene jeg får over at det faktisk er noen som er glad i meg.

Det er masse forventninger til meg fortiden. vet ikke om det er mine egne eller andres. Uansett så klarer jeg ikke å leve opp til de forventningene som stilles. Jeg prøver, men...

Bulimia Nevrosa

Det var ikke dette jeg så for meg da jeg for 10 år siden sluttet å spise. Å spy etter at jeg hadde spist lå ikke i min natur. Jeg ville bare ikke spise, jeg ville ned i vekt. Forsvinne på et vis. Det var ingen rundt meg som oppdaget min forsvinning, bortsett fra en dame. Og da ble det litt oppstyr og dermed full panikk hos meg. Heldigvis eller dessverre så hadde jeg en venninne som lærte meg hvordan jeg lettere kunne bli kvitt maten jeg måtte innta. Det var bare å stikke fingrene i halsen og bevege på dem. ja det var bare å gjøre det slik. Men vekta gikk oppover, og jeg ble mer og mer synlig, jeg tok mer og mer plass. Det å putte fingrene i halsen ble en slags avhengighet. Jeg begynte å handle inn sjokolade som jeg gjemte på rommet mitt og når jeg var alene tok jeg frem en plastpose og sjokoladen. Spiste og spydde. Etterhvert hopet det seg opp. Jeg spiste så masse alt jeg mistet helt kontroll, etter skoletid kunne jeg spise nesten et helt brød med nugatti på, hver eneste dag. Etterfulgt av faste dager og masse trening. Allikevel var jeg og forble feit.

I dag, 10 år senere, hatt et vekttap på 18kg på 8 mnd, vektoppgang på 8kg på 1 mnd. jeg klarte meg så bra, jeg skulle bli tynn og ting begynte å falle på plass. Jeg skulle klare meg. Bulimien var vekk. Hvorfor måtte den komme tilbake nå? Nå av alle tider... Spiser og spyr. Fagfolk ber meg spise regelmessig, da vil jeg ikke bli så sulten på kveldene. Jeg prøver å forklare at overspising eller spising i det hele tatt har ingenting med sultfølelse å gjøre. Jeg har spist lite ofte i 1 mnd nå det har ikke hjulpet i det hele tatt på overspisingen. Det er tvangshandlinger som blir trigget frem av uutholdelige følelser. Og eneste grunnen til at jeg overspiser er fordi jeg må kaste opp. Og nå har jeg begynt å handle avføringspiller igjen. Bulimien er tilbake!
Og på grunn av den helvetes bulimien har jeg lagt på  meg 8 kg på 28 dager. Det er usunt å legge på seg så mye på så kort tid!!!

Jeg vet ikke lenger hvordan det er å kose seg med et kakestykke, en sjokolade eller en bolle. Et pizzastykke eller en skive brød. Jeg vet ikke hordan det er å spise fordi man er sulten, fordi kroppen trenger mat for å fungere. Jeg vet ikke hvordan det er å handle mat eller vøre inne på en matvare butikk uten å få en angstreaksjon.

Jeg vil ut av spiseforstyrrelsen, jeg virkelig vil. Jeg vil bare være normal. Ha et normalt forhold til alle de grunnleggende tingene her i livet. Mat, søvn og mosjon.

I dag sto jeg opp og gikk rett i overspisemodus, overspiset på smågodterier, kastet opp, gikk og la meg. Sto opp igjen, overspiste mer, kastet opp og gikk i dusjen.
Angst? JA!
Planer: faste noen dager, 2 eller 3, forså å prøve å følge kostlisten min slavisk i en mnd. Skal IKKE veie meg før mandag 15 mars.

I`m back..

Hallo alle sammen!!!:)))

Har savnet dere! Har savnet å skrive, har savnet kommentarene deres, alt, alt med bloggen min har jeg savnet!!! Og jeg er glad for å være tilbake!!!

Det er mye rart som har skjed den siste tiden, eller egentlig ikke. Alt er som det alltid har vært, sånn nesten. Jeg har mine plager, svinger alle mulige slags veier og alt det der. Men etter all min tid her inne, altså på sykehuset. Eller all behandling, etter alle diagnoser og tankene "de" har om det, så har de vist nok, etter ett eneste forbanna spørreskjema kommet frem til en ny diagnose. Faens idioter spør du meg!!! Transynte jævler!!! Unnskyld språket, men de er skikkelig ekle mot meg. Det verste er at de ikke forteller meg det en gang, det er noe jeg tilfeldigvis leser meg frem til via et journal notat. :( Jeg blir trist bare av å tenke på det. Jeg føler at de går bak ryggen min, de lurer meg inn i noe som er helt, helt på jordet.

Jeg har sår i sjela mi. Det gjør vondt, sterke smerter. Det vises ikke så godt, men de er der. Noen ganger blør jeg mer enn andre ganger. Noen ganger er smerten så intens at jeg tror at jeg ikke overlever. Jeg overlever. Sår i sjelen er ikke dødelig, med mindre en selv prøver å drepe for å bli kvitt sårene. Det har jeg prøvd noen ganger. Og det man oppnår ved å gjøre det er å lage sår og smerte i de rundt en som bryr seg og er glad i deg. Jeg er usikker på om sårene noen gang kan slutte å bli betente. Heldigvis finnes det en slags antibiotika kur for disse betennelsene. Terapeauter. Noen ganger medikamenter.
For meg er den beste medisinen trygghet. Og den medisinen er vanskelig å få tak i. Den kan stå rett foran meg, men jeg får ikke tak i den. Det er som om sjela mi ikke klarer å ta i mot. Da er det viktig at tryggheten bli værende, at den ikke går sin vei. At den kan ha tålmodighet, vente på meg. Ingen diagnoser har hjulpet meg, likevel er det det jeg har fått mest av her inne. Ingen medikamenter har gitt meg langvarig bedring, tvert i mot. Allikevel har jeg kommet meg langt, veldig langt.
Og det er pga all lærdommen jeg har plukket med meg. Alt det jeg har lært av terapeauter, medpasienter, venner og andre kloke mennesker. Man tror det kanskje ikke der og da, kanskje ikke etterpå heller, men enten man vil eller ikke så synker lærdommen inn. Det er ikke til å unngå. Mange ganger tenker jeg ikke over det jeg nettopp har lært, syntes kanskje det var helt teit det jeg lærte. Jeg viste null interesse. Plutselig en dag finner jeg ut at jeg bruker lærdommen, altså jeg lærte noe, noe nyttig.

Man kan ha oppfølging rundt maten, selvskading på mange plan. Alle disse symtomene. Det er viktig å byggen en slags grunnmur. Hente frem en slags styrke, noe stabilt. Det har tatt meg mange år å bygge meg opp. Og jeg har fortsatt mange plager, symptomene treder frem. Alt blir håpløst. Jeg er svak. Alt jeg hadde bygget opp var falskt. Når jeg virkelig trengte styrken, raste muren sammen. Nei, det er en del av det hele.
Jeg har akseptert at jeg vil komme til å skade meg igjen, jeg vil komme til å faste i perioder, kaste opp, overspise, lite søvn, for mye aktivitet, destruktive handliger vil følge meg en stund til. Det er en del av prosessen. Og selv om det ikke er greit, så er det greit likevel. Hodet, sjela og hjerte kan jeg ikke tvinge til å ha det bra.
Vonde minner vil være tilstedet, det vil komme til å være uutholdelig i perioder. Men det vil bli bedre. Jeg kan skape en fremtid, et liv som er godt å leve. Det er mulig.

Jeg heter jo egentlig ikke Kamilla. Kamilla er en del av meg, på en måte. Hun er min trygghet. Jeg har flere tryggheter, men Kamilla er den beste av dem alle. Hun er den jeg skulle ønske jeg kunne vært. Hun er alltid sammen med meg, hun tar vare på meg og hjelper meg når ting blir virkelig vanskelig. Men jeg hater henne også. Hun kan være riktig så ufin, men jeg vet at hun mener det godt. Hun vil meg vel.
Akkurat nå har jeg vansligheter med å være "trofast" med henne. Jeg får ikke gjort ting slik hun vil at jeg skal gjøre det. Og det nytter ikke å si at jeg må gjøre sånn og sånn fordi sykehuset sier det. Hun er anorektiker og jeg skjønner godt at hun blir forbanna når folk tar feil av meg og henne. De pleier å rope mitt navn til henne, da blir hun sint. Det forstår jeg godt. Jeg er feit,stygg, you name it. Det er ikke hun.
Men selv om vi krangler en del, så er det godt å ha henne, uansett.
Jeg tar av og til medisiner som skal dempe psykoser og slikt. Og da hender det at hun blir litt svak, jeg blir litt døsig i hodet og klarer ikke helt å henge med på hva hun sier. Disse medisinene er noe drit, fordi de får meg til å miste kontrollen og jeg spiser ganske masse. Og når jeg da kommer til meg selv igjen, og Kamilla er på plass blir det masse, masse bråk. Men jeg trenger likevel de medisiene, ikke fordi jeg vil såre henne, ikke på noen måte, men jeg blir så sliten av alt kaoset i hodet. Skulle ønske det var en medisin som kunne ta vekk litt av kaoset, men ikke kamilla. Ikke meg. Jeg trenger Kamilla og hun trenger meg.

Det er mye som skjer i livet mitt fortiden. Noen kan se det dit hen at det står helt stille, men da ser de feil.
Det skjer mye, så mye at jeg ikke klarer å henge helt med, faktisk ikke i det hele tatt.
Skulle ønske at jeg kunne få en liten pause bare. Jeg vil ha perm, men det er jo ikke pause. Skal jeg på perm må jeg liksom ta med meg hele meg selv, det er ikke pause.

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

Jeg sprakk..

jeg som hadde store planer om å greie det denne gangen..
Ett og et halvt døgn uten næring. Etter ett døgn var jeg helt senge liggende.. fatter ikke hva det er som skjer med denne kroppen min. Den vil ikke greie det den har greid før..
Hodet verket, kroppen verket, det gikk helt rundt for meg, klarte nesten ikke å holde meg på bena. Flimringer foran øynene, slap, sliten, vondt, tung pustet, og en hjerte bank uten like..
Så midt på natten.. klarte jeg ikke mer. Altså, jeg hadde ikke matlyst, eller tarng, jeg ville ikke, men jeg måtte hente energi en eller annen plass. Og jeg turte ikke å spørre etter energi drikk, men jeg viste at det kanskje var det eneste som kunne hjelpe meg raskest mulig. Jeg tok meg et eple, det var ty\ungt å spise det. Skar tynne skiver, skar av skallet, spiste, kjente ingen smak, kunn konsistensen. Jeg kjente meg mett, og jeg hadde ikke spist et halvt enda.. Så pressa jeg i meg på tvang resten av det halve eplet. Jeg følte meg mett, ekkel, skitten, uten selv disiplin i det hele tatt, og mest av alt jeg følte meg akkurat like shabby i formen som før jeg tok eplet..
Dagen etterpå var jeg akkurat like sliten i formen. Jeg holdt på å bli gal, og det var ingen som forsto at jeg ikke var i form. Men jeg ville ikke spise, ingenting fristet. MEN jeg måtte ha energi, for jeg klarte ikke gå tur en gang.. Så spiste jeg ut på dagen kl. 13.00 litt cottage cheese med bringebær. Kl. 14.30 spiste jeg litt til, men denne gangen med blåbær. Så var det middag kl. 16.00 og jeg var ikke sulten, men på trass oven for meg selv så skulle jeg spise. Spiste litt vegetar omelett og lit fisk og grønnsaker. Igjen ble jeg stapp mett. Så, kl. 17.00 dro vi på cafe og der kjøpte jeg intet mindre en en hel (SVÆR) frozen cappochino. (SKYT MEG!!!)
Slurpet den i meg fort som bare det. Så dro vi tilbake til avd. da var kl. 19.30 og kveldsmat. Jeg var OVERHODET IKKE SULTEN, men jeg tenkte at jeg trengte noe salt, fordi jeg var så kvalm. Så spiste jeg en fiberrik med solsikkefrø dekket med cottage cheese og bringe bær (VELDIG SALT.. HEH..) Kvalm, kvalm, kvalm..
Deretter var det tid for reking igjen, så vi dro på kjøpesenter for å handle. Var der en stund.. Så ca. 21.30 var vi innom OBS. Der presterte jeg å handle nøtter og en is. Jeg spiste nesten hele isen. Og 22.30, spiste jeg litt chasew nøtter. Og nå 01.06 vil jeg bare dø, jeg vil ha tilbake sultheten min, tomheten, slappheten, hjertebanken, alt, svimmelheten, absolutt alt. Så fom i morgen er det stopp igjen. Jeg skal ikke lure meg selv en gang til! Jeg får bare være dårlig, svime av, ikke klare noe.. det bryr meg ikke, jeg vil bare ikke være skitten lengre, jeg vil være ren, koste hva det koste vil!
Jeg tør ikke veie meg. Sost gang jeg veide meg hadde jeg gått opp 5kg, og det er kanskje en uke siden nå. Jeg har sikkert gått opp mer=( *hulk*
Jeg klarer ikke dette! Klarer det ikke!

I natt kom jeg på at jeg ikke har skrevet om selvskading på en evighet, og stolt er jeg for det!

Ja jeg ble faktisk veldig glad da jeg kom på at jeg ikke har nevnt sår, blod, suturer, bandasjer og hele pakka. Og enda stoltere ble jeg da jeg kom på at jeg helt egentlig ikke har skadet meg særlig mye i det siste. *kjempestolt*

Det skulle dessverre vise seg at jeg ikke kan tillate meg selv å kjenne på slik stolthet over meg selv, nei ikke uten å straffes. Det har seg slik at jeg, når jeg kjenner på positive følelser og tanker, så går det ikke lage tiden før jeg kjenner stor trang til å kappe av meg alt av kroppsdeler.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg skal ikke gjøre det. Bare tanken gir meg brekninger.
Jeg har virkelig ikke lyst til å kutte meg. Vil ikke søle ut alt med blod, risikere å skade alvorlig..
Det ville blitt feil, eller ville det det?
Bare ett kutt liksom. Jeg kunne tatt for meg samme plass som sist, bare den andre armen. Det ble et bra kutt, et ordetlig et faktisk.. Det var det de sa, pleierne.. *Idioter*
Det var positiv oppmerksomhet rundt selvskading. For de av dere som lurer.. Det er jo mange teorier på hva pleierne skal og ikke skal i en situasjon hvor noen har selvskadet. Ikke oppmerksomhet på såret, kun oppmerksomhet på såret, ikke snakk, greve om og etter alt, spørre, ikke spørre.. Og jeg tror vi har mange delte meninger om dette. Men for første gang har jeg virkelig tenkt: wow, jeg har klart det, jeg har laget et ordenlig sår.
Eller, jeg har vel tenkt det ganske mange ganger før også, etter hysteri hos peierne. Men denne gangen sa han det liksom så rett ut. Og det var ingen tegn til bekymring, for det var ikke et farlig sår, men selve kuttet var.. Ordentlig..
Vel, legen.. han fikk mine anorektiske tanker til å blomstre.. For han fikk ikke lukket såret, og da sa han, inni mellom litt huffing og puffing.. "Nei det går ikke, det er altfor mye fett her.. Eller nei, heh, for mye fettvev.." som om fettvev høres "snillere" ut enn fett..?!
Jeg bestemte meg tvert for å bli kvitt alt dette fettet, alt, absolutt alt! Det skal vekk!!!
Koste hva i faen det måtte koste..

Så jeg har nå brukt den siste uken på å omstille tanke gangen min. Jeg har glemt meg av, spist for mye, spist til ulovlige tidspunkt, ulovlig mat. Det har gått ganske greit de siste 3 dagene. I morgen starter sultekuren. Jeg har pleiernes fantastiske kommentarer godt bevart. Nå skal jeg få flere, og det gleder jeg meg til. Jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har fått flere kommentarer på lang tid nå er fordi jeg har lagt på meg. Jeg har spist og spist. Men nå er det da virkelig nok!
Jeg liker tirsdager, de har alltid vært starten på mine faste persioder. Samme med torsdager.
Jeg liker ikke når sult følelsen forsvinner og alt jeg kan kjenner er en oppfylt mage. Jeg vil være ren, fri, lett, tom. Dette skal jeg klare.
Jeg gjorde noe dumt her om dagen.. jeg kjeøpte meg noen nye klær.. det skulle jeg vel helt egenltlig ikke gjøre. Jeg hadde strengt tatt ikke lov til å handle nye klær før jeg hadde mål2 i boks, altså vektallet: xx
Men, jaja, shit au..

Jeg er langt unna mål2, men nå skal jeg jobbe kjempe hardt, jeg skal ikke gi meg. ALDRI!
Jeg har dessverre fått i meg nesten 600kcal i dag... =(=(=( *hulk*
Det er vondt å legge seg på den måten. Og jeg hater at jeg ikke kan gå tur da jeg vil. Og jeg hater å spise uten å ha muligheten til å gå tur rett etter på. Jeg har gått 3 ganske greie turer i dag, og etter det siste måltiden, fikk noen andre gå ut, men jeg fikk ikke lov.. Så jeg satt meg på sykkelen, så jeg fikk trent litt, men allikevel, det er liksom litt begrensa hvor gøy det er å trene, svette og pese fremfor en hel del folk. Vist den der sykkelen virker som den skal så har jeg forbrent ca. 100kcal på den sykkelen nå i kveld.

Jeg vet det er dumt av meg å skrive slikt, at det er veldig destruktivt, men sånn er virkeligheten min.
Jeg må kllare det, jeg må bli tynn, jeg må bli ren, og mest av alt så må jeg bli fri!!!

Tilbake til selvskadingen, altså i form av kutting...
Jeg skal ikke kutte meg. Jeg skal jobbe nå.
I morgen er det terapi, på en måte ser jeg frem til det, fordi jeg håper at jeg skla klare å begynne jobbingen nå. At jeg skal klare å bli bra. jeg må klare det, jeg skal!

Jeg savner leiligheta mi, selv om jeg ikke er kommet helt i orden der. Og jeg har heller ikke fått helt roen, men jeg har et håp om at en dag skal jeg klare det. En dag skal jeg kunne si (på ordentlig) at jeg bor der.
Jeg savner å være fri, svaner litt å være alene og bare ha det greit og slappe av.
Men jeg er ikke skapt til å være alene. Jeg blir helt issolert. Får fort panikk, liker ikke å være alene over lengre tid.
Men drømmen om å ha et hjem, om å kunne gå ut, på besøk, få besøk, jobbe, gå på skole, terapi en eller to ganger i uken, dra til fastlegen med det fysiske, handle maten min selv, trene, se på tv, vaske, rydde, leve. Å ha et liv, som de aller fleste andre.

Inspiretrt av kommentarer...

Jeg skal nå skrive litt om hva jeg tenker ville vært rett behandling av meg. Kan kun skrive om meg, for jeg vet ikke hva andre har behov for, men kanskje noe kjenner seg igjen i behovene jeg fremstiller...



Det er kaos, det har vært det lenge nå. Flashbacks døgnet rundt. Alle mulige slags følelser, og alt på en gang. Sinne, frustrasjon, tristhet, glede, irritasjon,håpløshet,håp, mot,håpløshet,håpløshet,håp og enda mer håpløshet og litt håp, osv...

Sinnet i meg vokser, skadetrangen vokser. Men håpet i meg stritter i mot. Jeg skal bli frisk nå, jeg nekter å kutte meg. Det er stopp på blod, kutt,suturer, bandasjer, osv.

Jeg er så sliten, jeg sover ikke. Lenge har maten og kontrollen rundt det styrt meg og tankene mine. Har veid meg 100 ganger om dagen. Sultet meg, spist, kastet opp. Vekten går ned, den går opp, ned, opp, ned, opp, og jeg blir aldri fornøyd.

Jeg føler meg ekkel, skitten, verdiløs.

Blikket mitt blir rettet mot de andre pasientene. De er verdt mye mer enn meg. Jeg skulle ikke vært her. Det er ikke plass til meg. De vil ha behandlig, det vil jeg også, men får det ikke til.

Alt de har lært, jeg har ikke lært. Jeg er dårligere, jeg får ikke til, jeg er vanskelig, men aldri syk nok. Ikke vil jeg bli sykere heller, men jeg vil ha hjelp. Jeg er bare ikke syk nok. De kan ikke hjelpe meg. De vet ikke va de skal gjøre med meg, og de sier det, rett ut. Det er ikke min oppfattning av situasjonen, det er noe de sier.

Jeg bruker for mye av tiden, jeg tar opp plassen. De kan ikke skrive meg ut. Jeg kan heller ikke være her. Jeg er ikke syk nok, men jeg er for dårlig til å være der ute. De sier jeg ikke har noen plass å dra til. Det er feil, jeg har en plass å dra til, det er bare det at jeg ikke har oppfølging der ute. Og oppfølging skal faktisk være mulig å få til. De får det bare ikke til. Så jeg er her, men de kan ikke hjelpe meg. Jeg må hjelpe meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det. Hvor dkal jeg begynne? Hva skal jeg gjøre? KLarer jeg det?



Situasjon: Jeg sier i fra, jeg har det vanskelig. Jeg vil dø, jeg vil ikke leve lengere. KLarer bare ikke, får det ikke til, ser ikke vitsen. Jeg vil kutte meg. Kvitte meg med armer og ben. Jeg trenger hjelp. Tilstanden min har forverret seg, dere må hjelpe meg.

Hvordan kan vi hjelpe deg? Jeg vet ikke, jeg vet ikke!

Da foreslår vi at du er sammen med oss og heller sier i fra om du får det verre.

Da mener dere altså at jeg skal sitte opp sammen med personalet omså hele natten vist jeg trenger noen sammen med meg. Ja det skal du bare gjøre.

(og de kjefter på meg fordi jeg har vanskelig for å komme meg opp om morgenen. Hmmm, rart!)

Noen andre kommer å sier at de kan være sammen med meg, MEN da må jeg samarbeide, jeg MÅ love å ikke skade meg.

Kjære søte menneske, tenker jeg. Hadde jeg hatt så pass kontroll at jeg bare kunne bestemme meg for at jeg ikke skulle skade meg, så hadde jeg ikke hatt behov for å ha noen sammen med meg.

Det jeg tenker er det at å ha noen sammen med seg kan forhindre, det kan dempe skadingen. MEN ingen kan noen sinne love et annet menneske noe 100%. ALDRI! Ikke når man ikke har kontroll.



Jeg skulle ønske at de kunne høre mine ord, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne møte meg på mine behov, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne ta vare på meg, for mitt behov for omsorg er tydelig.



Jeg har vært innlagt sammenhengende i over 2år, de kjenner meg så pass godt nå at de VET at tettere oppfølging vil hjelpe meg i en krise. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å skade meg så gjør jeg det. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å prøve å ta livet av meg så kommer jeg til å prøve. Til nå har jeg selv stoppet før det har gått for langt eller så har noen andre stoppet meg. Men mange ganger har det kunnet gått galt. Hvordan kan de, de som har holdt meg fast og tatt fra meg barberbladere og andre skarpe gjenstander, de som har fattet tvangsvedtak i hytt og pine nettopp fordi det ikke er lovt å vite at pasiener har skarpe gjenstandre inne på sykehuset uten å gjøre noe. De som har lovt til å holde deg fast, ta fra deg alt du har som kan brukes til å skade seg med. Hvordan kan de da la vær å hjelpe meg når jeg konkret ber om hjelp fordi jeg er redd for at det ikke kommer i dag i morgen. Jeg er redd for at jeg tar livet av meg, jeg er redd for at jeg ikke flytter ut av sykehuset og "hjem", men i en kiste under jorden. Hvordan kan helsepersonell være så ufølsomme?

Hvordan kan de stå å se på at jeg ikke spiser, stå å høre på at jeg kaster opp. Hvordan kan de la vær å hjelpe meg med maten når jeg konkret ber om hjelp, fordi jeg sliter noe så jævlig med det. Fysisk har kroppen det bra, men psykisk er det et rent hevelte. Hvordan kan de si at det er bare å spise. Hvordan kan en som har fulgt meg i over 2år si: ja du sliter kanskje litt med maten, ikke vet jeg?!
Hvordan kan personal som vet at jeg har gått med i vekt pga. spisevegring spørre meg om råd for vekttap?

Hvodan kan de sitte å si at de ikke vil at jeg skal skade meg alvorlig, at de ikke vil at jeg skal dø, og vist tettere oppfølging, omså den tetteste av dem alle, vist det kan hjelpe meg så gir de meg det. Hvordan kan de si det, og ikke mene det?
Hvordan kan de si at jeg ikke samarbeider når jeg ber om hjelp, når jeg jobber hele tiden. Når jeg nesten aldri skader meg lenger, hvordan kan de da si at jeg ikke gjør det bra nok. At jeg må jobbe hardere?
Hvordan kan de provosere meg så masse at jeg mister det lille jeg har igjen av kontroll? Hvordan kan de vri om alt til det positive?

Jeg reiser meg, går ut av døra, dryler den igjen og kjører koppen i en helvetes fart mot gulvet, løper inn på rommet, står der en stund, bena svikter. Kroppen reagerer på det helvetes destruktive adrenalinkikket. Hvordan kan pleieren si at de er en positiv utvikling?
Hvor mange kopper og glass har ikke jeg kust opp gjennom årene? Og nå plutselig er det positivt?
Hvordan kan en pleier vir min desperasjon etter noe bedre, etter forståelse, omsorg og hjelp om til noe positivt? Er det da også positiv om jeg kutter meg opp? Kutter meg opp fordi jeg ikke ser noen annen løsning. Fordi alt er så håpløst, fordi kontrollen er vekk og jeg finner den ikke.
Hvordan kan en pleier be meg forfølge dem for å vri på det hele?
Hvordan kan de etter at jeg flere dager, hele dagen har fortalt at jeg skal dø, koste hva det koste vil. Hvordan kan de bare høre på det?
Hvordan kan de bare høre på at jeg forteller om en stemme som gir meg ordrer om å avslutte livet mitt, om å kutte meg opp,osv.. hvordan kan de da bare la meg styre selv? Hvorfor hjelper de meg ikke?

Hvordan kan en pleier sette seg ned å "planlegge" sammen med meg hvordan vi skal gjøre det resten av kvelden, hvilken oppfølging jeg skal ha, nettopp fordi han sier at han ikke vil at jeg skal dø, hvordan kan han bare gå hjem fra jobb uten å faktisk gjøre det han har sagt han skal gjøre?
Hvorfor fikk jeg ikke oppfølging i det hele tatt?


Hvorfor ber de det personalet som er sammen med meg, nettopp fordi jeg ikke kan være alene, hvorfor ber de han om å se til 2 andre pasienter?
Jo, fordi jeg er mindre verdt!

Hvorfor er ikke min angst ille nok? Hvorfor er ikke mine sår ille nok? Hvorfor er ikke mine flashbacks ille nok?

Hvorfor skylder de på mine foresatte? Hvorfor hjelper de meg ikke?
Hvorfor er de så ustabile og uforutsigbar oven for meg? Hvorfor lover de alle veier, men holder aldri ord? Hvorfor vil de ikke holde meg i livet? Hvorfor tvinger de meg inn i en død jeg ikke vil inn i?
Hvorfor kan de ikke bare være sammen med meg? Hvorfor er jeg nødt til å høre fra pleieren at han ikke har hatt tid til meg, at han har hatt elendig oppfølging på meg. Hvorfor er jeg nødt til å få høre det? Hvorfor må det være sannheten? Hvorfor har de ikke tid til meg? Jo, jeg er ikke viktig nok? Hvorfor er jeg tvangsinnlagt? Hvorfor kan jeg ikke bare dra min vei? Hvorfor er det bedre at jeg dør her inne?

Hvorfor bekrefter pleieren at de vil få store problemer med fylkeslegen og kontrollkommisjonen om jeg dør nå? Hvorfor? Hvorfor kan de ikke bare hjelpe meg? Når de allikevel vet at de vil få store problemer om jeg dør nå. De vet at de gjør noe galt. De vet at de burde være mer sammen med meg. De vet at jeg har det helt jævlig. De vet er faren for at jeg dør er reell og stor. De vet at det er dokumentert i DIPS, mitt dødsønske, de vet det verbalt. De vet det så inderlig godt. Og det verste er at de vet at det ikke er mitt ønske, for jeg ønsker ikke å dø, jeg bare klarer ikke å leve. Allikevel ønsker jeg ikke å velge døden som min reddning, men jeg blir tvunget. Av kaoset i hodet mitt.
Og de, de fokuserer på at jeg har det rotete på rommet mitt. Det skulle vært ryddet der.


Vel, vær så god å rydd, om dere absolutt ønsker at det skal bli ryddig der inne. Men dere får vente til jeg ikke er her.
En ting er faen så sikkert å det er det at å rydde er det siste jeg trenger hjelp til. Jeg er faktisk ganske god på å rydde. Akkurat nå har jeg bare alt for mye annet som plager meg. Som tar energien min, kreftene mine.

Jeg skulle ønske at de var sammen med meg, viste meg omsorg, at jeg har verdi, at de ga meg tid. Hørte mine ord, viste omså bare litt forståelse. Bare var sammen med meg, slik at døden kunne komme litt lenger vekk. Nå er den altfor nær. De vet det, de bare "glemmer" å hjelpe meg. Det er nok det de vil si den dagen de må forklare seg.
Og drømmene mine får leve, de skal få leve videre, i minnene.

Jeg skulle ønske det ikke var slik som det er nå, men slik er det. Det går ikke ett sekund uten at jeg kjenner pulsen, ikke ett sekund uten at jeg tenker på hvordan, når og hva.
En dag er jeg vekk. For uten hjelp vil de ferreste klare seg. Jeg klarer meg i alle fall ikke helt uten hjelp. Men nå er jeg uten hjelp. De overser meg. De er opptatt med de andre, de som betyr mere, de som er viktigere. Og jeg forstår det. Jeg bare liker ikke at det er slik.
Jeg vet ikke om det ville hjulpet, men mitt forslag er at de trenger mer personal. Men vist jeg er den eneste som ikke får oppfølging pga personal mangel, så er det vel ikke så viktig å få inn flere.

Hun snudde seg, ga meg en klem og sa: jeg elsker deg. Jeg elsker deg også, sa jeg. Så gikk vi hver vår vei. Det var kanskje det de siste ordene som ble sagt..

WARNING!!! Destruktivt innlegg, leses på eget ansvar!

Lunsj: Havregrøt med MASSE KANEL!
Middag: Gulerøtter, 1 fiskebolle og litt hvitsaus (skjemmes over å si det. Jeg vet det godt, jeg burde ALDRI spist den sausen!!!) MASSE KARRI!!!
Kvelds: Kylling salat med egg og karridressing og 1/4 del mocca. Spiste 2 og 1/2 bit kylling og 1/2 egg, ganske masse salat blader og 4 cherry tomater, ikke så mye karridressing, men allikevel alt for mye!
Aktivitet: En liten spasertur før lunsj (så liten at den ikke teller), litt styrketrening på fysioen etter lunsj og en lengre tur med lang oppoverbakke etter kvelds.

Jeg hater det, VIRKELIG HATER DET!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Så i morgen starter jeg min 3 dagers vannfaste. Avsluttet denne spise-dagen med en iiiiiiiiiskald dusj og skal trene ekstra mye i kveld før jeg legger meg. FAEN!!!! Hvordan er det mulig å feile så totalt som jeg gjør? Jeg skal ned i vekt, og det litt kjappere enn hva jeg hadde tenkt i utgangs punktet. Jeg skal klare det uansett faen! Nekter å gå opp eller bli værende på denne vekta. Jeg SKAL ned!!!

Hvordan gå ned 10kg på 1 og 1/2 mnd når man er innlagt på psykiatrisk sykehus? ENKELT! Har allerede gjort det, men mitt spm er hvordan jeg skal klare 10kg til.. Det er vel bare å gjøre det samme som sist.
1 uke faste, spise litt i noen dager (grønnsaker og frukt), faste en dag her og en dag der. Minst en spasertur om dagen og vær med på all aktivitet som er på avdelingen. Ta ofte iskalde dusjer, rydd rommet ditt, skift på senga ofte (oftere enn vanlig..), ikke sitt lenge i ro, ta mange korte hvilestunder.. Nja.. det funket i alle fall for meg, om det funker videre det vet jeg ikke. Men jeg skal prøve. Bortsett fra at jeg ikke kan faste 1 uke nå. Jeg kan ikke spolere min egen vekt redusering ved å nærmest be om tvangsforing. Starter med 3 dager, så få vi ta det der fra.

Det er flaut å skrive det, jeg skjemmes som en hund!!!
Jeg hater meg selv så mye at det gjør vondt!
Jeg skal ned!!! jeg SKAAAL!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
-Du har blitt veldig tynn...
bullshit!!! jeg hadde da for faen sett det selv om jeg var blitt så forbanna tynn!

Dette er meg fortiden.. Fy faen hvor patetisk!!! Jeg begynte å grine fordi jeg skulle spise en halv banan, jeg gråt og gråt og gråt... Jeg fatter ikke hvorfor det må være slik? Har jeg valgt det? er det jeg som bestemte da jeg var lita at jeg etterhvert ble nødt til å finne forskjellige destruktive forsvars mekanisimer? hvorfor???

Jeg vil det ikke mere nå!!!! nei jeg vil ikke!! men hvordan kommer man seg gjennom alt alene?????????????????????????????

FØØØØØØKKKKK HELE GREIA!!!!!

menneske som overhodet ikke vet hva det vilsi å slite med disse tingene,,, de skal liksom bare kunne si: det er bare å spise!!! det er bare å spise... ja i helvete hadde det vært så forpult enkelt så skulle jeg gjort det!!! Jeg skulle frotset i meg alt jeg kom over!!!! FUCK!!!!

Herremin!!!! For et liv!!!

Fy F*** det skal f*** ikke være lett!!!



Søvnen har ordnet seg!!!=D det er jo rå bra!!

Maten.. hello hell, sier jeg bare!!

Det går ikke på den fronten, det går bare ikke!!!! Og hvordan i svarte F skal jeg greie å begynne igjen. Staheten min er staere enn meg, den har tatt helt av nå og jeg kommer meg ingen vei.. bare sakte, men sikkert nærmere en sengeliggende tilværelse...

FAEN FAEN FAEN!!!!!!!!!!!!!!!!!!



Det blir lite innlegg fortiden, men det er rett og slett bare fordi jeg er så sliten.. noen gange glemmer jeg faktisk av at jeg har blogg i det hele tatt...



<3