Natt til søndag.. Enda en natt..

Natt nr. 3. Angsten er der, jeg kan ikke legge meg ned og kjenne etter. Det kan ende opp med katastrofe. Etter som jeg har fått sånn slakk fotfølging. Menes: fotfølging, toalett alene, dusj ikke alene og resten av alt annet ikke alene. Ute i miljøet løper de etter meg som om jeg skulle vært livsfarlig for alle og en hver. Noen holder aldri avstanden på mer en 1/2 meter. Beveger jeg meg, så beveger kontakten min seg også. Testa det ut i dag, det var litt morsomt.. Hehe.. Jeg sto helt i ro, hun stoppet rett bak meg. Så bevegde jeg meg ett skritt frem, det gjorde hun også og slik holdt vi på. Jeg ble skikkelig irritert der og da, for hun var virkelig alt for nær meg. Men jeg klarte å riste det av meg.
Når jeg er på rommet sitter de i dør åpningen og ser på meg, men jeg ligger med bena opp, masse dyner, pcèn/aviser, mobilen osv.. så de ser meg ikke. Av og til kommer de helt inn på rommet for å se om jeg sover. Så de ser meg virkelig ikke. Og jeg kan ikke skade meg, for det har jeg slutta med. Selv om jeg konstant tenker, nåår jeg kommer hjem da skal jeg kutte meg. Ikke at jeg vil, jeg bare tenker at da har jeg virkelig sjangsen og kanskje, kanskje det kan hjelppe den gangen.
Uansett problemet mitt her inne er at jeg ikke kan dø, det kan ikke skje! Og jeg er livredd for å dø nå. Som så mange ganger sagt jeg kan ikke dø, ikke nå! Det passer svært dårlig!!!

Så jeg sitter oppe, rydder på pc en..
I stad regna jeg ut om jeg kan få noe i bostøtte og jada klart det. Nå har jeg vel krav på litt over 1000 kr mnd. Og der jeg bodde før hadde jeg krav på 2100kr mnd. Også regnet jeg ut vist jeg skulle bott i den omsorgsboligen da ville jeg fått ca 3000kr mnd. Så jeg kan vel ikke skylde på at økonomien ikke strekker til. Så etter at jeg fant ut av dette får jeg tanker tilbake, tanker om å kanskje bare sende inn den søknaden likevel... Men nei! Jeg skal klare dette selv!!! Jeg vil ikke. Vil ikke være syk lengre. Når jeg kommer meg ut av sykehuset nå, så skal jeg være frisk for evig og alltid. Ingen skal få lov til å kalle meg syk noen gang igjen.
Jeg har prøvd å finne en million unnskyldninger til utskrivning disse dagene som har vært. Kanskje aller mest fordi jeg har hatt et svært stort behov for å rømme, vekk fra alt.
Men jeg får ikke lov, og jeg slipper heller ikke fotfølgingen. Enda de er fullstendig klar over at jeg ikke kan dø, og jeg aldri i livet ville funnet på å ta livet av meg.

Skyldig!

Fordi jeg er den skyldige..

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg har gjort galt

Andre ganger har jeg virkelig bare gjort alt galt

Jeg fikk et valg

Rett eller galt

Jeg valgte å gjøre det jeg trodde var rett

Og jeg fikk flere ganger bekreftet at det var rett

Nå er saken fremme

Andre ord

Synspunkter

Det jeg gjorde var galt

Samtidig mener noen at det var riktig

Altså, riktig og galt samtidig

Jeg vet at det var galt

Ikke riktig

Straffbart, spør du meg

Og jeg valgte feil på en riktig måte eller omvendt

Nå kommer det frem, fra den som bekreftet

Du gjorde feil besluttning på det valget ditt

Du gjorde meg vondt

Du skadet meg

Jeg spør om jeg skulle gjort noe annerledes

Nei, det du gjorde var riktig

Men så altfor galt

For du skadet meg, gjorde meg vondt

Jeg er skyldig

Og tanker om å rømme inn i døden frister

Ikke nødvendigvis fordi jeg er skyldig, men fordi noe av det jeg er skyldig i gjør at jeg kommer på alt annet jeg også er skyldig i

Fordi jeg selv har puttet meg inn i en filmtape

3D

Det er som å være tilstedet

Gjennopplever det hele

Jeg er skyldig

Og kjenner trang til å rømme inn i døden

Slik som alle andre skyldige gjør

De vil ikke stå i den svært ubehagelige situasjoen

De er feige

Det er jeg også

Feig

Fryktelig feig

Jeg tar på meg all skyld

Jeg er et grusomt menneske

Jeg vet det og jeg skulle ønske at jeg hadde tatt en del andre valg

Det gjorde jeg ikke

Jeg er skikkelig skyldig

Og selv om jeg har tanker som mange andre onde mennesker i verden, såå skal jeg ikke handle på dem

Jeg skal heller prøve å rette opp i fremtiden

Gjøre litt mer riktig

Kanskje jeg en dag kan stå i retten og bli erklært uskyldig

Dette er bare håp, og ønsker

jeg vet at det jeg fortjener er

TORTUR!!!

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

Klokka er 06.09, jeg har ikke sovet.. panikk.. konstant!

Jeg får ikke til!!! Jeg får ikke til!!!I går spiste jeg så alt for mye. 3 ganger, og fikk bare kastet opp den ene gangen=( I dag spiser jeg ikke, ikke faen!!!
I går morges veide jeg: xx,0 Nå veier jeg: xx, 3=(((( *wæææææææææææ* jeg vil hyle, rope, skrike, slå, løpe så langt jeg klarer, til kroppen kollapser. JEEEEEEEEEEG KLAAAAAAAAARER IKKKKKKKKKEEEEE MEEEEEEEEEEEEER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
jeg får ikke til noen ting!!!

Jeg klarer ikke dette!!! kan de ikke bare forstå det? jeg har pratet om dette før, disse bildene, minnene, alle de vonde tingene. Jeg vil ikke gjøre det igjen, jeg nekter!!! Jeg skal klare dette selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer det hverken med eller uten hjelp. Hva skal jeg gjøre???

Jeg slapp fotfølgingen, heldigvis, eller... faen jeg er så usikker!!! jeg vet ikke hvem jeg selv er, vet ikke hva jeg tenker, om jeg tenker, hva jeg gjør, om jeg i det hele tatt er..
Vet ikke om jeg holder ut en eneste dag til..

Nå har jeg gått gjennom en million papirer og sortert de for ikke å ta livet av meg (rett og slett). Stingene er så fristene til å fjerne... Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik.. Jeg bare vet noen ting, men ikke hele forklaringen (på en måte).

Nå er det ikke lenge igjen før tidligvaktene kommer på jobb.. jeg HATER forandringer!!!! HATER, HATER, HATER det!!!!!!! Hvem får jeg som kontakt? hvordan blir dagen? Hvordan er jeg i dag? Hvordan kommer jeg til å oppføre meg? Mot henne? Mot han? mot meg? mot de, oss..alle..
Jeg må ha en røyk nå før jeg kveles. En kopp kaffe også.. så skal jeg kanksje begynne å fikse meg litt og komme meg ut av natt tøyet.. Men så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste er det at jeg nesten ikke kan ta en røyk i fred, altså sånn, det er for stillesittene å røyke, det er for mye rom for tenking, for mye tid... Og nå gruer jeg meg til det. Jeg vil har denne panikkfølelsen vekk, en vival? sobril? NEI! Nei, det skal jeg ikke ta!!! Jeg skal klare dette! Jeg skal klare meg, helt på egenhånd!!! Håper jeg får utgang i dag!!!!! håper, håper, håper!!!!