Livet akkurat nå og vår kjære bedre halvdel -mannfolk, for noe dritt!

Hva handler egentlig livet om? Å overleve? Nytelse? Jeg kommer ikke på andre alternativer nå. Et dystert og sentimentalt teppe har lagt seg omkring meg.. Eller er jeg bare paranoid? Er jeg ikke bedre enn som så? Sex altså. Det verste er at jeg er ikke bra nok som et tøm og røm victim heller.

Jeg kan ikke fatte hvordan jeg har latt meg ødelegge meg selv på denne måten!!! Og like vanskelig er det å forstå hvordan et annet menneske kan stå å se på at det skjer uten å gripe inn eller forsøke å stoppe/hindre det. Hvordan kunne systemet bare godta/tillate at jeg skadet meg selv slik som jeg gjorde? Jeg var jo syk, noe jeg ser veldig godt nå. Jeg klarte ikke se annet enn det vonde som var der og da. Ingen fremtid, men nå er den fremtiden her og det som er igjen av meg er bare angstfylt, oppskåren og fullstendig forfallt jente. Jeg tror ikke jeg fikser det her.

Se her, i utgangspunktet er jeg full av arr, stygge arr. I tillegg har jeg masse plukke sår oppå der igjen. Dype plukke sår og arr fra narkomanien. Og det er jo ikek til å unngå å legge merke til at jeg la på meg omkring 20kg på under 2mnd i fjor. Rumpa og lårene til denne 20-åringen er bare et eneste stort fruktfat, for ikke å glemme overarmene som snart henger ned på knærne.. Å dette vil han putte pikken sin i?! Skulle tro jeg hadde en personlighet av gull og diamanter, men det har jeg jo ikke. Jeg er bare en rar, musestille sjel inni en grusomt stygg kropp som sitter helt rolig, rett opp og ned (med en lat knekk i nakken så klart) og ser ut i rommet, luften og later som om jeg følger med, men angsten har for lengs drevet meg vekk et sted.

Fuck life! I'm sick and tired og it!
-Kamilla-

Daugther By Heart

-Et dikt en lørdags morgen..

Daugther by heart.. Where did you go?


which way did you turn?

What are the reasons you left?

Oh, daugther by heart

Your missing is tearing me apart

Oh, daugther by heart

Can't we get a new fresh start?

Oh, daugther by heart

Why can't you come back?



Writing in the snow as it shines (like) crystal stars

Mother and daugther were never ment to be apart

Oh, no, not this way



Oh, daugther by heart

Why couldn't you stay, just a little bit longer, with me

There is so much you never got the chance to see

Oh, daugther by heart

I miss you here with me

At the place were you were ment to be



Oh, daugther by heart

Come back to safety

Our memories are to be kept (forever) in my heart

Your smile is my biggest memory



Oh, daugther by heart

I miss you

I love you

I need you

Oh, daugther by heart

I wanna goodnight kiss you

I wanna hold you

Dear, I bleed for you

My heart beats for you

Did I tell you, daugther, I love you
-Kamilla-

Et brev til "hjelpen"

Et brev til "hjelpen"
-

Jeg liker hendene mine hver gang jeg gjør det. Huden blir så stram og fin, og den legger seg så vakkert omkring knoklene og leddene. Jeg kan se senene. Neglene blir også penere, de blir sterkere og vokser fortere. Jeg ser på hendene mine og hver en bevelgelse dem utfører, de er nydelige. Jeg føler meg vakker, og ren. Men likevel styggere og mer tilgrisert, infisert og smittsom enn noen gang. om jeg bare holder fokuset på hendene mine, så kan jeg nyte en stund. nyte helt til angsten kommer igjen, angsten som er så nær. JEg ser meg i speilet, jeg ser bare sår, det er sår overalt. huden er likevel noe av det mykeste jeg har kjent på. Det gjør vondt,m  sårene altså, det svir og banker. Jeg føler meg så skitten og ekkel, vil ikke vise meg for noen, fordi jeg er så redd for at noen skal bli "redd" meg og tro at jeg er smittsom. Kanskje er jeg det. Kanskje du blir smittet av meg om du ser meg. Kanskje sårvæsken ikke renner, men spruter i det vi passerer hverandre og kanskje, kanskje blir du smittet. Kanskje får du det som meg, altså, helt jævlig, men likevel så godt, så utrolig, utrolig godt. Jeg ser på hendene mine, de er så fine og fra nå av er de noe som er bare mine. Ingen kan ta fra meg den usle tryggheten jeg får når jeg ser på hendene mine kun kort tid etter at jeg gjør det. Ingen kan heller ta i fra meg velbehaget og nytelsen jeg føler over livet, som jeg får når jeg kjenner på hendene mine. Når jeg stryker forsiktig over den tynne, stramme huden som ligger så fint rundt benene, knoklene og leddene mine, og senene, for jeg kan se dem. Ingen kan ta ta fra meg noe og jeg trenger ikke være redd lenger, fordi det er ikke noe å være redd. Jeg er trygg nå, nå som jeg har gjort det og funnet roen i effektene av det. Men det er ikke bra sier dem, og fortsetter med at det er farlig, dem kaller det: skadelig avhengighet til det. Men jeg forstår ikke. Skjønner ikke hvor skadene setter seg. Hvilke skader jeg har fått, bortsett fra sårene på kroppen min, men jeg kan ikke tenke meg at det er det dem sikter til når dem sier skadelig avhengighet. Okei da, så vet jeg at det er skadelig, jeg vet hva det kan gjøre med mennesker. Men det virker ikke som om jeg tar slik skade av det. Kanskje jeg bare ikke skjønner det selv, kanskje jeg er blitt så syk at jeg ikke ser at jeg er syk, hvor syk og hvordan. Kanskje jeg har ødelagt meg selv for evig og alltid. Det er uopprettelig, skaden er for stor.. Og mange ganger vil jeg ikke gjøre det engang, jeg bare gjør det og da blir jeg minnet på hvor godt det kan være, hvor befriende jeg kan føle det. Jeg ser på hendene mine og husker hvor godt jeg liker dem, når jeg har gjort det. Og den tynne følelsen jeg sitter igjen med etter å nettopp ha gjort det, er det som får meg til å fortsette å gjøre det. Fordi det er det jeg trenger. Så, uten å vise for mye selvinnsikt ber jeg dere:  HJELP MEG FØR JEG DØR!!
Kamilla