I am back!

Satan i helvete for et liv! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan ting, når det er som svartest, vise seg å kunne bli enda svartere?! Dette hadde jeg aldri trodd. Ikke engang i mine villeste fantasier. Likevel viser det seg at smerten jeg før kjente på, smerten jeg trodde skulle ta livet av meg.. Den kan ikke sammenliknes med den smerten jeg kjenner på nå. At noe jeg trodde ikke kunne bli verre, når det var så ille som det kunne bli. Da jeg fikk høre at der fra var det bare en vei og det var opp. Feil! Det var faen meg et hull helt på bunnen og jeg falt i det og havnet i noe jeg ikke aner hva er, som er langt unner bunnen. Det er bare helt utrolig at det går at. Uvirkelig. Det er noe jeg kjenner på. Sterk forvirring. Går frem og tilbake. Forsøker å sortere litt av tankekaoset, men det er en heller vanskelig oppgave.

Jeg snakker, mer enn gjerne. Ikke fordi jeg vil, føler for det og har lyst. Men fordi jeg gir meg blanke faen. Jeg er så ufattelig, sinnssykt lei! Bryr meg ikke lenger. Jeg prater. Om jeg har en kompetent mottaker av formidlingen min er jeg ikke sikker på, men forholder meg til at det ikke er mitt problem. Jeg forteller. Om det så kun når frem til veggen.

Overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.

Klokka er 06.09, jeg har ikke sovet.. panikk.. konstant!

Jeg får ikke til!!! Jeg får ikke til!!!I går spiste jeg så alt for mye. 3 ganger, og fikk bare kastet opp den ene gangen=( I dag spiser jeg ikke, ikke faen!!!
I går morges veide jeg: xx,0 Nå veier jeg: xx, 3=(((( *wæææææææææææ* jeg vil hyle, rope, skrike, slå, løpe så langt jeg klarer, til kroppen kollapser. JEEEEEEEEEEG KLAAAAAAAAARER IKKKKKKKKKEEEEE MEEEEEEEEEEEEER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
jeg får ikke til noen ting!!!

Jeg klarer ikke dette!!! kan de ikke bare forstå det? jeg har pratet om dette før, disse bildene, minnene, alle de vonde tingene. Jeg vil ikke gjøre det igjen, jeg nekter!!! Jeg skal klare dette selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer det hverken med eller uten hjelp. Hva skal jeg gjøre???

Jeg slapp fotfølgingen, heldigvis, eller... faen jeg er så usikker!!! jeg vet ikke hvem jeg selv er, vet ikke hva jeg tenker, om jeg tenker, hva jeg gjør, om jeg i det hele tatt er..
Vet ikke om jeg holder ut en eneste dag til..

Nå har jeg gått gjennom en million papirer og sortert de for ikke å ta livet av meg (rett og slett). Stingene er så fristene til å fjerne... Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik.. Jeg bare vet noen ting, men ikke hele forklaringen (på en måte).

Nå er det ikke lenge igjen før tidligvaktene kommer på jobb.. jeg HATER forandringer!!!! HATER, HATER, HATER det!!!!!!! Hvem får jeg som kontakt? hvordan blir dagen? Hvordan er jeg i dag? Hvordan kommer jeg til å oppføre meg? Mot henne? Mot han? mot meg? mot de, oss..alle..
Jeg må ha en røyk nå før jeg kveles. En kopp kaffe også.. så skal jeg kanksje begynne å fikse meg litt og komme meg ut av natt tøyet.. Men så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste er det at jeg nesten ikke kan ta en røyk i fred, altså sånn, det er for stillesittene å røyke, det er for mye rom for tenking, for mye tid... Og nå gruer jeg meg til det. Jeg vil har denne panikkfølelsen vekk, en vival? sobril? NEI! Nei, det skal jeg ikke ta!!! Jeg skal klare dette! Jeg skal klare meg, helt på egenhånd!!! Håper jeg får utgang i dag!!!!! håper, håper, håper!!!!

Jeg bruker energi som ikke er min

De siste dagene har jeg gjort ganske mye, uten å egentlig gjøre så mye. Jeg har fartet rundt. Vært i byen, på kafe, spist ute, shoppet, kjørt tur, strikket, bakt, . Og egentlig er det ikke så mye, ikke for et "vanlig" menneske, eller i alle fall noen som ikke er meg. Andre ville kanskje gjort disse tingene i tillegg til skole/jobb. Uansett.. Jeg vet ikke hvor jeg har energien fra. Det er en slags stess energi. Jeg må gjøre noe, får ikke ro i meg. Jeg smiler og ler, kjenner at det stårler, at jeg har en slags glød i øynene, MEN jeg kjenner også at det ikke er 100% ekte. Jeg får kommentarer på at jeg har fått gløden tilbake. Det stråler fra øynene mine. Og ja, det stemmer jo, men jeg vet jo at det som skjuler seg bak denne masken av lykke er noe helt annet.
Egentlig uttrykker jeg meg bare på en annen måte. Det jeg tenker er det at jeg skjermer meg mer for omverden. Smelier jeg, ler og viser at jeg har det bra, at jeg klarer meg, uten på, så kan jeg også holde menneskene langt unna. Jeg slipper ingen inn.
Akkurat nå vil jeg ikke slippe noen inn. Det gjør vondt. Når noen man egentlig har god kontakt med, noen man har avtalt å "gå sammen med" "forsvinner".
"Var det bare bull shit?" Alt som ble sagt..
"Ikke steng meg ute, ikke forsvinn fra meg, ikke lukke deg helt.." Jo jeg gjør det. Og jeg akter å fortsette med det.

Jeg har funnet ut hva jeg vil med dette livet. Det endrer seg hele tiden, men jeg håper det er noe som kan endre seg etterhvert.

Hemmeligheten bak masken min er salte tårer, skjærende hyl, kveldningsfornemmelser..
Jeg får ikke puste..
Tårene mine vil ikke stoppe..
Hylene mine skjører seg gjennom veggene..

Jeg ventet på noe som aldri kom. Jeg tror h*n ikke liker meg, jeg tror h*n ikke bryr seg om meg. Jeg tror h*n ser på meg som en ballast, et slit, uverdig, ikke bra nok, lita, sutrete, heslig, plagsom, i veien..
Jeg føler et behov for å snakke, men vet ikke helt hva det er jeg vil/trenger å si. Mest av alt kjenner jeg et behov for å lære meg å forholde meg til enkelte til på en litt annerledes måte. Og dit er jeg ikke kommet enda. Det er fortsatt en lang vei igjen, og jeg tror ikke jeg har tid til alt dette. For jeg har enda ikke sagt det som jeg må si før jeg kan lære meg å forholde meg til det på en annen måte. Det er innviklet, det er slitsomt, tungt, vondt, sårt.

Den skarpeste kniven i skuffa skjærer seg sagte gjennom hjertet, jeg får den ikke vekk, det gjør så fryktelig vondt. Men jeg tåler det, jeg skal ikke vise noen tegn på smerte. Jeg er sterk, jeg smiler og jeg ler, Og det er alt de ser. Resten, alt bak, skal forbli hos meg, gjemt langt bak masken.

Ellers om dagen: jeg blir helt svett av mennesker som ikke er åpne for andre tanker enn di de alltid har tenkt seg. Jeg blir helt dårlig av mennesker som ikke er åpne for å lytte til andre, lære noe nytt, osv..
Og jeg vil spy, SPY FLERE TONN MAGESYRE på folk som tror de er så forbanna mye bedre enn andre. Folk som har en holdning over for andre, som : (eks..)
-Jeg hadde meste lyst til å... bla, bla, bla...
-Ja, jeg holdt på å gjøre det (stemmen, måten det ble sagt på var sånn: du hadde lyst.. vel, jeg holdt på å gjøre det..)
Mine tanker: så hvorfor i faen gjorde du det ikke da?
Enkelte har det vel aller mest i kjeften..
Problemet mitt er at jeg blir brutt ned av slikt over lengre tid. Jeg klarer det ikke. Jeg blir dårlig psykisk. Fysisk for den saks skyld, også.. Jeg bare skjønner ikke hvorfor enkelte skal opptre på en slik måte.. Hvordan har det seg at noen har et så stor behov for å hevde seg over andre at de trykker andre ned med absolutt alt?
Hvorfor i faen er det alltid jeg som er dårligst? Hvorfor? Hva har jeg gjort disse menneskene siden de absolutt under alle omstendigheter er nødt til å trykke meg ned på denne måten.
-jeg er bedre enn deg kamilla, Jeg er sterkere enn deg, du er ikke så sterk, du klarer ikke, du har ikke, jeg har, jeg bryr meg ikke, jeg er sånn, du er sånn, jeg får til, du får ikke til, det gjøre ikke du, jeg er bedre, jeg er bedre, jeg er bedre....

Skjønner dere at jeg kommer itl å rable helt fullstendig snart???