Melder meg ut av verden!

Jeg melder meg herved ut av verden!





-De tar fra meg gleden min! Sier nesten rett ut at jeg ikke får lov til å være euforisk.. Jeg er euforisk. Trenger å være det. Livet er bare helt fantastisk og jeg kan klare alt i hele verden. Men det syntes de er galt, så de stjeler fra meg. Så jeg melder meg ut! Jeg skal da vel ikke være medlem av noen som med viten og vilje ønsker å ta fra noen oppturer, store gleder, lykkerus. Fy F de er F*** meg så utrolig frekk at jeg er skremt!
I morgen skal jeg foresten skrive meg uuuuuuuuuut!!!!!=D=D=D hehe.. gleeeeeeeeeeeeeder meg!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg må jo få skrive meg ut. De kan ikke holde meg igjen når jeg har det bra, når jeg elsker livet og bare vil ut å leve det. Nattevakten var skeptisk, det var også han som ville ta fra meg all lykken min. Men det er nok bare fordi han er sjalu. Han har ikke slik lykke i livet sitt, og det vil han heller aldri finne om det er slik han behandler mennesker han møter. Faen ikke rart at han ikke har kjerring og unger og alt det der som han vistnok ønsker seg!
Jeg fatter det bare ikke.. Ta fra meg lykken min! Jeg er så lykkelig, jeg har det så ubeskrivelig godt. Jeg mener, at jeg ikke har oppdaget det før nå.. det er en skam! Jeg kaster bort tiden på tull..
Tro meg, de vil ikke få sjangsen til å kalle meg deperimert noen sinne, igjen, ALDRI!!!!!!!!!!!!!!!!!

Natt til søndag.. Enda en natt..

Natt nr. 3. Angsten er der, jeg kan ikke legge meg ned og kjenne etter. Det kan ende opp med katastrofe. Etter som jeg har fått sånn slakk fotfølging. Menes: fotfølging, toalett alene, dusj ikke alene og resten av alt annet ikke alene. Ute i miljøet løper de etter meg som om jeg skulle vært livsfarlig for alle og en hver. Noen holder aldri avstanden på mer en 1/2 meter. Beveger jeg meg, så beveger kontakten min seg også. Testa det ut i dag, det var litt morsomt.. Hehe.. Jeg sto helt i ro, hun stoppet rett bak meg. Så bevegde jeg meg ett skritt frem, det gjorde hun også og slik holdt vi på. Jeg ble skikkelig irritert der og da, for hun var virkelig alt for nær meg. Men jeg klarte å riste det av meg.
Når jeg er på rommet sitter de i dør åpningen og ser på meg, men jeg ligger med bena opp, masse dyner, pcèn/aviser, mobilen osv.. så de ser meg ikke. Av og til kommer de helt inn på rommet for å se om jeg sover. Så de ser meg virkelig ikke. Og jeg kan ikke skade meg, for det har jeg slutta med. Selv om jeg konstant tenker, nåår jeg kommer hjem da skal jeg kutte meg. Ikke at jeg vil, jeg bare tenker at da har jeg virkelig sjangsen og kanskje, kanskje det kan hjelppe den gangen.
Uansett problemet mitt her inne er at jeg ikke kan dø, det kan ikke skje! Og jeg er livredd for å dø nå. Som så mange ganger sagt jeg kan ikke dø, ikke nå! Det passer svært dårlig!!!

Så jeg sitter oppe, rydder på pc en..
I stad regna jeg ut om jeg kan få noe i bostøtte og jada klart det. Nå har jeg vel krav på litt over 1000 kr mnd. Og der jeg bodde før hadde jeg krav på 2100kr mnd. Også regnet jeg ut vist jeg skulle bott i den omsorgsboligen da ville jeg fått ca 3000kr mnd. Så jeg kan vel ikke skylde på at økonomien ikke strekker til. Så etter at jeg fant ut av dette får jeg tanker tilbake, tanker om å kanskje bare sende inn den søknaden likevel... Men nei! Jeg skal klare dette selv!!! Jeg vil ikke. Vil ikke være syk lengre. Når jeg kommer meg ut av sykehuset nå, så skal jeg være frisk for evig og alltid. Ingen skal få lov til å kalle meg syk noen gang igjen.
Jeg har prøvd å finne en million unnskyldninger til utskrivning disse dagene som har vært. Kanskje aller mest fordi jeg har hatt et svært stort behov for å rømme, vekk fra alt.
Men jeg får ikke lov, og jeg slipper heller ikke fotfølgingen. Enda de er fullstendig klar over at jeg ikke kan dø, og jeg aldri i livet ville funnet på å ta livet av meg.

Skyldig!

Fordi jeg er den skyldige..

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg har gjort galt

Andre ganger har jeg virkelig bare gjort alt galt

Jeg fikk et valg

Rett eller galt

Jeg valgte å gjøre det jeg trodde var rett

Og jeg fikk flere ganger bekreftet at det var rett

Nå er saken fremme

Andre ord

Synspunkter

Det jeg gjorde var galt

Samtidig mener noen at det var riktig

Altså, riktig og galt samtidig

Jeg vet at det var galt

Ikke riktig

Straffbart, spør du meg

Og jeg valgte feil på en riktig måte eller omvendt

Nå kommer det frem, fra den som bekreftet

Du gjorde feil besluttning på det valget ditt

Du gjorde meg vondt

Du skadet meg

Jeg spør om jeg skulle gjort noe annerledes

Nei, det du gjorde var riktig

Men så altfor galt

For du skadet meg, gjorde meg vondt

Jeg er skyldig

Og tanker om å rømme inn i døden frister

Ikke nødvendigvis fordi jeg er skyldig, men fordi noe av det jeg er skyldig i gjør at jeg kommer på alt annet jeg også er skyldig i

Fordi jeg selv har puttet meg inn i en filmtape

3D

Det er som å være tilstedet

Gjennopplever det hele

Jeg er skyldig

Og kjenner trang til å rømme inn i døden

Slik som alle andre skyldige gjør

De vil ikke stå i den svært ubehagelige situasjoen

De er feige

Det er jeg også

Feig

Fryktelig feig

Jeg tar på meg all skyld

Jeg er et grusomt menneske

Jeg vet det og jeg skulle ønske at jeg hadde tatt en del andre valg

Det gjorde jeg ikke

Jeg er skikkelig skyldig

Og selv om jeg har tanker som mange andre onde mennesker i verden, såå skal jeg ikke handle på dem

Jeg skal heller prøve å rette opp i fremtiden

Gjøre litt mer riktig

Kanskje jeg en dag kan stå i retten og bli erklært uskyldig

Dette er bare håp, og ønsker

jeg vet at det jeg fortjener er

TORTUR!!!

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

Fantastisk plastisk kirurg!!!

Jeg kom bort til sykehuset, henvente meg i luke. Ingen viste at jeg skulle komme, det var ikke registrert noen plasser. Jeg ble mer og mer irritert. Flere ganger nesten ropte jeg ut at jeg kom fra ****** (psykiatriske sykehus), hun skulle skrive meg opp som Ø-hjelp. Jeg tenkte at jeg kom til å bli sittene hele dagen, og det kom til å ende opp med at jeg måtte inn til en sur, gretten, ekkel lege. Vi satt å ventet i knappe 10. min. Inne på undersøkelsesrommet ventet en hyggelig mann i midten av 30 årene (tror jeg). Jeg la meg ned på benken. Var fortsatt nervøs for at de skulle lirke av seg spydige kommentarer, men ingenting slikt kom. Både legen og sykepleieren virket veldig profesjonelle, de gjorde jobben sin, på en veldig okei måte. Legen undersøkte såret nøye. kjente på pulsen, så og studerte. Så sa han: Jeg må bare si dette, jeg føler at jeg må si det her.. Det er et veldig dypt kutt, og det er veldig alvorlig. Han snudde seg mot pleieren jeg hadde med meg og fortsatte: Hun kunne likegjerne truffet store kar og dette er livstruene. Det er veldig alvorlig det her, og det er fare for liv. Så snudde han seg tilbake til meg og sa: Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å sy deg, men jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger der borte og at du prøver så godt du kan å ta i mot hjelpen og ikke kutte deg mer. Dette er et veldig dypt kutt, du forstår det?
Jeg nikket. Da han gikk ut spurte pleieren min meg om jeg syntes det han sa var ubehagelig, men nei, det syntes jeg ikke. jeg syntes det var veldig greit at han sa det. Og der og da tenkte jeg bare: TAKK GUD!!! For at de ga meg fotfølging i natt.. Jeg kunne faktisk strøket med..
Han suturerte meg ferdig. Så takket jeg for hjelpen og han ønsket meg lykketil videre og god bedring. Jeg blir neppe å møte han igjen, men jeg vil nok alltid huske han. For slike mennesker er sjeldne.

Tilbake på avd. jeg var litt sjokket og slitt skremt over hvor alvorlig det faktisk var og etter det natt sykepleieren hadde sagt.. "det er ikke så dypt.." Jeg begynte selvfølgelig å tenke: Det er livsfarlig å ha slikt helsepersonell. Det står om liv og slike idioter jobber her. De sier at jeg leker med livet, men hva faen er det de gjør. Ærlighet varer lengst! Er det alvorlig, så si at det er alvorlig! Det som var problemet med denn sykepleieren i natt er vel det at hun ikke vet, hun kan ikke, ikke godt nok i alle fall. Rart hun ikke bare stripset eller bare satte en lapp over det. rart hun ringte legen i det hele tatt. Det virket nesten som om hun ville virke veldig "flink". Som om hun viste best. Hun skulle vurdere, osv..
Samtale med beh. Gikk IKKE bra. Jeg følte meg så presset. Og etter natten, etter alt presset fra i natt så klarte jeg ikke det. Men jeg satt i ro og konsentrerte meg om å prate saklig og svare så god jeg kunne på alle spm. Det ble stilt krav til større ærlighet blandt oss, blandt annet. Da stusset jeg. Tror de ikke på meg? Jeg kan dessverre ikke vise mer ærlighet over for dem. jeg er så ærlig som det bare går an å være. jeg sier det jeg klarer å si og det jeg sier er 100%ærlig.
Men jeg fortsatte å ble sittene. Så kom et utsagt, noe som krnket meg stort. TID. Jeg bruker for mye tid, det tar for lang tid, osv... Det var ikke akkurat slik det ble sagt, men det var det jeg hørte. Jeg reiste meg og skulle gå. Da hisset han seg opp og sperret døren for meg. jeg fikk ikke lov til å gå. det måtte bli slutt på at jeg skulle flykte hver gang noe ble ubehagelig for meg. jeg prøvde å komme meg forbi han, men han nektet meg. jeg gikk derfor å satt meg igjen og holdt kjeft helt til de fant ut at vi skulle avslutte. Pleieren som var tilstedet sa at vi ikke hadde kommet frem til noe ang. oppfølgingen. Da kom det fra behandleren: nei, hun gir seg jo faen..

Så jeg har altså fortsatt fotfølging, men jeg skal ha den vekk i morgen den dag. jeg fatter ikke hvordan han kunne være slik mot meg i dag.. Altså jeg forstår dette med å provosere og slit, men det er ikke alltid at det passer seg og den måten der er vel kanskje ikke den måten du skaper tillit. Jeg kommer i alle fall ikke til å tillate meg selv å stole på et menneske som sperrer døren for meg når jeg vil gå. En som angriper, kritiserer på en krenkene måte og bruker mine svakheter mot meg får ikke min tillit. Samme gjelder denne pleieren som var tilstedet under det hele. Hun får ineg tillit av meg. Hun kunne hjulpet meg. Jeg vet at jeg hadde gjort det. Jeg ville aldri latt noen behandle en livredd og sårbar jente på den måten.
Men jeg har jo fått svar på en god del ting da. Han lyver til meg, han ikke til å stole på. Han har ikke de hensiktene han utgir at han har. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å komme meg ut av dette sinnssyke huset og jeg skal gjøre alt, ALT for at de rett folkene får vite dette og jeg skal knekke de. For jeg nekter å bli behandlet på denne måten. Det er faen ikke verdig for 5 flate øre.

Jeg har et mål, nå må jeg bare klare å holde meg i livet..

Ja en ting til han begynte med..
At jeg ikke tar ansavar for meg selv. jeg bare unnskyld meg! Jeg tar ansvar for meg selv hele tiden. det er ingen andre som har ansvaret for mitt liv enn meg selv. da begynte han og dra frem hvilken paragraf jeg er inne på. Og greit jeg er på § 3.3 men det er det da for faen ikke jeg som har bestemt. Det er ikke mine vurderinger. Jeg har ikke sagt at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Jeg har ikke sagt at jeg trenger hjelp til å ta vare på meg. men hvem er det de bruker det mot?
I dag er jeg sjokkert over systemet, over hvordan enkelte mennesker tillater seg å være mot andre mennesker. Det er helt utrolig!

Jeg står alene og faen heller, jeg skal klare dette alene!!!

Klokka er 06.09, jeg har ikke sovet.. panikk.. konstant!

Jeg får ikke til!!! Jeg får ikke til!!!I går spiste jeg så alt for mye. 3 ganger, og fikk bare kastet opp den ene gangen=( I dag spiser jeg ikke, ikke faen!!!
I går morges veide jeg: xx,0 Nå veier jeg: xx, 3=(((( *wæææææææææææ* jeg vil hyle, rope, skrike, slå, løpe så langt jeg klarer, til kroppen kollapser. JEEEEEEEEEEG KLAAAAAAAAARER IKKKKKKKKKEEEEE MEEEEEEEEEEEEER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
jeg får ikke til noen ting!!!

Jeg klarer ikke dette!!! kan de ikke bare forstå det? jeg har pratet om dette før, disse bildene, minnene, alle de vonde tingene. Jeg vil ikke gjøre det igjen, jeg nekter!!! Jeg skal klare dette selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer det hverken med eller uten hjelp. Hva skal jeg gjøre???

Jeg slapp fotfølgingen, heldigvis, eller... faen jeg er så usikker!!! jeg vet ikke hvem jeg selv er, vet ikke hva jeg tenker, om jeg tenker, hva jeg gjør, om jeg i det hele tatt er..
Vet ikke om jeg holder ut en eneste dag til..

Nå har jeg gått gjennom en million papirer og sortert de for ikke å ta livet av meg (rett og slett). Stingene er så fristene til å fjerne... Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik.. Jeg bare vet noen ting, men ikke hele forklaringen (på en måte).

Nå er det ikke lenge igjen før tidligvaktene kommer på jobb.. jeg HATER forandringer!!!! HATER, HATER, HATER det!!!!!!! Hvem får jeg som kontakt? hvordan blir dagen? Hvordan er jeg i dag? Hvordan kommer jeg til å oppføre meg? Mot henne? Mot han? mot meg? mot de, oss..alle..
Jeg må ha en røyk nå før jeg kveles. En kopp kaffe også.. så skal jeg kanksje begynne å fikse meg litt og komme meg ut av natt tøyet.. Men så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste er det at jeg nesten ikke kan ta en røyk i fred, altså sånn, det er for stillesittene å røyke, det er for mye rom for tenking, for mye tid... Og nå gruer jeg meg til det. Jeg vil har denne panikkfølelsen vekk, en vival? sobril? NEI! Nei, det skal jeg ikke ta!!! Jeg skal klare dette! Jeg skal klare meg, helt på egenhånd!!! Håper jeg får utgang i dag!!!!! håper, håper, håper!!!!

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

Jeg bruker energi som ikke er min

De siste dagene har jeg gjort ganske mye, uten å egentlig gjøre så mye. Jeg har fartet rundt. Vært i byen, på kafe, spist ute, shoppet, kjørt tur, strikket, bakt, . Og egentlig er det ikke så mye, ikke for et "vanlig" menneske, eller i alle fall noen som ikke er meg. Andre ville kanskje gjort disse tingene i tillegg til skole/jobb. Uansett.. Jeg vet ikke hvor jeg har energien fra. Det er en slags stess energi. Jeg må gjøre noe, får ikke ro i meg. Jeg smiler og ler, kjenner at det stårler, at jeg har en slags glød i øynene, MEN jeg kjenner også at det ikke er 100% ekte. Jeg får kommentarer på at jeg har fått gløden tilbake. Det stråler fra øynene mine. Og ja, det stemmer jo, men jeg vet jo at det som skjuler seg bak denne masken av lykke er noe helt annet.
Egentlig uttrykker jeg meg bare på en annen måte. Det jeg tenker er det at jeg skjermer meg mer for omverden. Smelier jeg, ler og viser at jeg har det bra, at jeg klarer meg, uten på, så kan jeg også holde menneskene langt unna. Jeg slipper ingen inn.
Akkurat nå vil jeg ikke slippe noen inn. Det gjør vondt. Når noen man egentlig har god kontakt med, noen man har avtalt å "gå sammen med" "forsvinner".
"Var det bare bull shit?" Alt som ble sagt..
"Ikke steng meg ute, ikke forsvinn fra meg, ikke lukke deg helt.." Jo jeg gjør det. Og jeg akter å fortsette med det.

Jeg har funnet ut hva jeg vil med dette livet. Det endrer seg hele tiden, men jeg håper det er noe som kan endre seg etterhvert.

Hemmeligheten bak masken min er salte tårer, skjærende hyl, kveldningsfornemmelser..
Jeg får ikke puste..
Tårene mine vil ikke stoppe..
Hylene mine skjører seg gjennom veggene..

Jeg ventet på noe som aldri kom. Jeg tror h*n ikke liker meg, jeg tror h*n ikke bryr seg om meg. Jeg tror h*n ser på meg som en ballast, et slit, uverdig, ikke bra nok, lita, sutrete, heslig, plagsom, i veien..
Jeg føler et behov for å snakke, men vet ikke helt hva det er jeg vil/trenger å si. Mest av alt kjenner jeg et behov for å lære meg å forholde meg til enkelte til på en litt annerledes måte. Og dit er jeg ikke kommet enda. Det er fortsatt en lang vei igjen, og jeg tror ikke jeg har tid til alt dette. For jeg har enda ikke sagt det som jeg må si før jeg kan lære meg å forholde meg til det på en annen måte. Det er innviklet, det er slitsomt, tungt, vondt, sårt.

Den skarpeste kniven i skuffa skjærer seg sagte gjennom hjertet, jeg får den ikke vekk, det gjør så fryktelig vondt. Men jeg tåler det, jeg skal ikke vise noen tegn på smerte. Jeg er sterk, jeg smiler og jeg ler, Og det er alt de ser. Resten, alt bak, skal forbli hos meg, gjemt langt bak masken.

Ellers om dagen: jeg blir helt svett av mennesker som ikke er åpne for andre tanker enn di de alltid har tenkt seg. Jeg blir helt dårlig av mennesker som ikke er åpne for å lytte til andre, lære noe nytt, osv..
Og jeg vil spy, SPY FLERE TONN MAGESYRE på folk som tror de er så forbanna mye bedre enn andre. Folk som har en holdning over for andre, som : (eks..)
-Jeg hadde meste lyst til å... bla, bla, bla...
-Ja, jeg holdt på å gjøre det (stemmen, måten det ble sagt på var sånn: du hadde lyst.. vel, jeg holdt på å gjøre det..)
Mine tanker: så hvorfor i faen gjorde du det ikke da?
Enkelte har det vel aller mest i kjeften..
Problemet mitt er at jeg blir brutt ned av slikt over lengre tid. Jeg klarer det ikke. Jeg blir dårlig psykisk. Fysisk for den saks skyld, også.. Jeg bare skjønner ikke hvorfor enkelte skal opptre på en slik måte.. Hvordan har det seg at noen har et så stor behov for å hevde seg over andre at de trykker andre ned med absolutt alt?
Hvorfor i faen er det alltid jeg som er dårligst? Hvorfor? Hva har jeg gjort disse menneskene siden de absolutt under alle omstendigheter er nødt til å trykke meg ned på denne måten.
-jeg er bedre enn deg kamilla, Jeg er sterkere enn deg, du er ikke så sterk, du klarer ikke, du har ikke, jeg har, jeg bryr meg ikke, jeg er sånn, du er sånn, jeg får til, du får ikke til, det gjøre ikke du, jeg er bedre, jeg er bedre, jeg er bedre....

Skjønner dere at jeg kommer itl å rable helt fullstendig snart???

I natt kom jeg på at jeg ikke har skrevet om selvskading på en evighet, og stolt er jeg for det!

Ja jeg ble faktisk veldig glad da jeg kom på at jeg ikke har nevnt sår, blod, suturer, bandasjer og hele pakka. Og enda stoltere ble jeg da jeg kom på at jeg helt egentlig ikke har skadet meg særlig mye i det siste. *kjempestolt*

Det skulle dessverre vise seg at jeg ikke kan tillate meg selv å kjenne på slik stolthet over meg selv, nei ikke uten å straffes. Det har seg slik at jeg, når jeg kjenner på positive følelser og tanker, så går det ikke lage tiden før jeg kjenner stor trang til å kappe av meg alt av kroppsdeler.
Jeg vet ikke helt hvorfor. Men jeg skal ikke gjøre det. Bare tanken gir meg brekninger.
Jeg har virkelig ikke lyst til å kutte meg. Vil ikke søle ut alt med blod, risikere å skade alvorlig..
Det ville blitt feil, eller ville det det?
Bare ett kutt liksom. Jeg kunne tatt for meg samme plass som sist, bare den andre armen. Det ble et bra kutt, et ordetlig et faktisk.. Det var det de sa, pleierne.. *Idioter*
Det var positiv oppmerksomhet rundt selvskading. For de av dere som lurer.. Det er jo mange teorier på hva pleierne skal og ikke skal i en situasjon hvor noen har selvskadet. Ikke oppmerksomhet på såret, kun oppmerksomhet på såret, ikke snakk, greve om og etter alt, spørre, ikke spørre.. Og jeg tror vi har mange delte meninger om dette. Men for første gang har jeg virkelig tenkt: wow, jeg har klart det, jeg har laget et ordenlig sår.
Eller, jeg har vel tenkt det ganske mange ganger før også, etter hysteri hos peierne. Men denne gangen sa han det liksom så rett ut. Og det var ingen tegn til bekymring, for det var ikke et farlig sår, men selve kuttet var.. Ordentlig..
Vel, legen.. han fikk mine anorektiske tanker til å blomstre.. For han fikk ikke lukket såret, og da sa han, inni mellom litt huffing og puffing.. "Nei det går ikke, det er altfor mye fett her.. Eller nei, heh, for mye fettvev.." som om fettvev høres "snillere" ut enn fett..?!
Jeg bestemte meg tvert for å bli kvitt alt dette fettet, alt, absolutt alt! Det skal vekk!!!
Koste hva i faen det måtte koste..

Så jeg har nå brukt den siste uken på å omstille tanke gangen min. Jeg har glemt meg av, spist for mye, spist til ulovlige tidspunkt, ulovlig mat. Det har gått ganske greit de siste 3 dagene. I morgen starter sultekuren. Jeg har pleiernes fantastiske kommentarer godt bevart. Nå skal jeg få flere, og det gleder jeg meg til. Jeg vet jo at grunnen til at jeg ikke har fått flere kommentarer på lang tid nå er fordi jeg har lagt på meg. Jeg har spist og spist. Men nå er det da virkelig nok!
Jeg liker tirsdager, de har alltid vært starten på mine faste persioder. Samme med torsdager.
Jeg liker ikke når sult følelsen forsvinner og alt jeg kan kjenner er en oppfylt mage. Jeg vil være ren, fri, lett, tom. Dette skal jeg klare.
Jeg gjorde noe dumt her om dagen.. jeg kjeøpte meg noen nye klær.. det skulle jeg vel helt egenltlig ikke gjøre. Jeg hadde strengt tatt ikke lov til å handle nye klær før jeg hadde mål2 i boks, altså vektallet: xx
Men, jaja, shit au..

Jeg er langt unna mål2, men nå skal jeg jobbe kjempe hardt, jeg skal ikke gi meg. ALDRI!
Jeg har dessverre fått i meg nesten 600kcal i dag... =(=(=( *hulk*
Det er vondt å legge seg på den måten. Og jeg hater at jeg ikke kan gå tur da jeg vil. Og jeg hater å spise uten å ha muligheten til å gå tur rett etter på. Jeg har gått 3 ganske greie turer i dag, og etter det siste måltiden, fikk noen andre gå ut, men jeg fikk ikke lov.. Så jeg satt meg på sykkelen, så jeg fikk trent litt, men allikevel, det er liksom litt begrensa hvor gøy det er å trene, svette og pese fremfor en hel del folk. Vist den der sykkelen virker som den skal så har jeg forbrent ca. 100kcal på den sykkelen nå i kveld.

Jeg vet det er dumt av meg å skrive slikt, at det er veldig destruktivt, men sånn er virkeligheten min.
Jeg må kllare det, jeg må bli tynn, jeg må bli ren, og mest av alt så må jeg bli fri!!!

Tilbake til selvskadingen, altså i form av kutting...
Jeg skal ikke kutte meg. Jeg skal jobbe nå.
I morgen er det terapi, på en måte ser jeg frem til det, fordi jeg håper at jeg skla klare å begynne jobbingen nå. At jeg skal klare å bli bra. jeg må klare det, jeg skal!

Jeg savner leiligheta mi, selv om jeg ikke er kommet helt i orden der. Og jeg har heller ikke fått helt roen, men jeg har et håp om at en dag skal jeg klare det. En dag skal jeg kunne si (på ordentlig) at jeg bor der.
Jeg savner å være fri, svaner litt å være alene og bare ha det greit og slappe av.
Men jeg er ikke skapt til å være alene. Jeg blir helt issolert. Får fort panikk, liker ikke å være alene over lengre tid.
Men drømmen om å ha et hjem, om å kunne gå ut, på besøk, få besøk, jobbe, gå på skole, terapi en eller to ganger i uken, dra til fastlegen med det fysiske, handle maten min selv, trene, se på tv, vaske, rydde, leve. Å ha et liv, som de aller fleste andre.

Let me be free!

Noen ganger føler jeg at det er for mye å be om, for mye å ønske. Kanskje helt feil til og med.. Kanskje er jeg fri, hva vil det si å være fri? Hvordan vet jeg at jeg er fri, eller ikke fri?
Alt jeg kan si jeg vet, er at jeg føler meg fanget.

I natt, på leting etter en avkreftelse.. Fikk jeg i stedet bekreftet det jeg ville ha avkreftet. Og det, var IKKE gøy. Det var vondt! Det var noe av det dummeste jeg kunne finne på å lete etter i natt, eller i det hele tatt. Det var som å bli et lite barne igjen, et lite barn alene sammen med voksne, i voksen verden. En verden jeg egentlig ikke hørte hjemme i. Men allikevel, ble jeg godt tatt vare på. De voksne var inkluderende og jeg fikk masse oppmerksomhet.
MEN det var FEIL! Feil oppmerksomhet. Jeg ble innkludert i det alle barn SKAL ekskluderes i. Altså der og da var det vel greit, på et vis. Jeg var redd, men jeg viste jo ikke om det var fordi det var farlig, om det var galt eller om det var sånn redd man blir da noen på skøy skremmer deg ved å gjemme seg bak døra. Alt jeg vet er at jeg var liv redd. Men jeg ble jo også redd da onkel lekte med gebisset sitt, og tullet med meg. Jeg var liv redd de tennene hans..
Men i denne voksen verden, der hvor jeg egentlig ikke hørte til, der fikk jeg vondt. De voksne gjorde sånn at jeg fikk vondt. Jeg forsto ikke alt, ikke så mye..
Men jeg slapp ut av den type voksen verden, det var bare det at jeg var fortsatt "fanget", altså jeg var fortsatt liv redd, fortsatt vondt. Det gikk ikke over, DET GÅR IKKE OVER!!!

Det er vel aldri noen som har sagt at traume behandling er lett. Men allikevel så får jeg følelsen av at noen tar så lett på det. Som: du må snakke, det er jo bare å snakke, klarer du ikke å snakke, hvorfor ditt og hvorfor datt? DU MÅ BEGYNNE Å SNAKKE, DU FÅR IKKE TIL Å SNAKKE,,
Jeg blir helt sliten i hodet..

Jeg forventer ikke lenger forståelse. Ikke sånn som før. For før, da jeg var på tur inn i systemet, i psykiatrien, så hadde jeg en vis forventning til psykologer, sykepleiere, miljøterapeuter, psykiatere, osv.. Jeg forventet eller håpet vel ganske ofte at de skulle se inn i hodet mitt, at de skulle forstå med en gang. At de bare kunne se på meg, og fatte hele greia.
Nå har jeg innsett at uansett hvor mye jeg forklarer, uansett hvor mange kurs og undervisninger, utdanninger, osv, de har/tar, så kan de ikke forstå. Enkelte gjør selvfølgelig det, men de aller fleste, som ikke har opplevd lignende selv kan ALDRI forstå.
Man kan selvfølgelig aldri forstå eller skjønne et annet menneske fult ut,men noe kan man forstå til en vis grad. Fordi man har evnen til å gjennkjenne, sette seg inn i. Man har kunnskap, erfaringer. Man er interessert i å lære..
Det finnes nok ikke mange av disse, men noen. Som f.eks behandleren min og noen av vennene mine.

Behandleren min har en helt unik måte å "forstå seg på". Han er Ærlig, oppriktig, virkelig. Det er i alle fall det jeg håper.. Men altså, man vet aldri, hverken den ene eller den andre veien. Han virker veldig ekte, så jeg velger da av og til å forholde meg til at han faktisk er det og at jeg (helt sykt) tror på det.
I dag f.eks ble jeg rørt til tårer.. Jeg fikk høre noe jeg ikke har fått høre på en (helvetes) lang evighet.. De små fremskrittene jeg har gjort. Endringen min. De positive. Måten han sa det på, måten han formidlet det på. Det var så godt, og jeg greide å ta det til meg. Jeg greide å selv se positivt på det, med en gang. Før ville jeg bare blitt forbanna. Men, det er virkelig bra, om det virkelig er slik at jeg har gjort fremskritt. Jeg får til litt, altså, det går fremover, noe skjer.. HERREGUD, JEG KAN KANSKJE BLI FRISK!!!!!!!!!
Jeg smilte, hodet pompet, da han sa disse tingene. Jeg klarte ikke å se på han, jeg ble sittene å se i fanget. Tårene presset på. Jeg ville si det til han, hvor takknemlig jeg ble.. Men jeg gjorde ikke det.. Vet ikke helt hvorfor, det bare ble sånn.. Men jeg ville jo, jeg vil alltid. Jeg liker å gi positive tilbakemeldinger, men det blir som oftes bare med det negative..

Hvorfor er det så skummelt å gi andre positivt? Det jeg tenker om meg selv er at de VET at de er så "flinke", de vet at de er bra, gode, at de får til, osv.. de er da vel ikke interessert i å høre noe fra meg.
Men samtidig tenker jeg tilbake til tiden på vgs.. da lærte jeg meg virkelig å si det jeg mente til folk, i alle fall av positiv karakter. Og jeg så da at selv de jeg aldri hadde trodd kom til å ense kommentarene min, faktisk ble glade. Øynene deres strålte, de smilte og ble glade, og sa takk..
Så hvorfor i svarte helvete er dette blitt et problem igjen?



Smerten, den fysiske smerten vil ikke gi seg. Jeg tror jeg er syk, det er noe feil med meg. Noe er galt. Jeg er ødelagt..

Jeg vil jo bli fri.. men samtidig tror jeg kanskje at den beste friheten, eller ikke den beste, men den rette, for meg ville vært som sex slave hos en eller annen sadist. Jeg føler kanskje at det er det jeg er kommet til jorden for. Og jeg får andre ting litt mer på avstand når jeg er "fanget" hos "syke" menn.. Og jeg har en potensiell i siktet, eller vedkommende har meg i siktet alt etter som hvordan du ser på det. Uansett. det er da bedre om jeg inntar den plassen en at denne sykingen skal ta noen andre som ikke vet av denne verden. Som ikke vet at vedkommende er slik engang. Jeg vet jo, jeg er klar over.. Vil jo ikke, men heller det enn noen andre.. Ingen fortjener det.. Men jeg gjør det. Det er sykt, jeg vet det, men jeg bare vet at jeg fortjener det. Jeg vet at når slike ting komme rså tett innpå meg. Når disse menneskene som gjør andre mmenesker så mye vondt, når de kommer så nært meg, så vet jeg at det er dette jeg er ment for å gjøre, for å være.. Jeg klarer ikke helt å se at det er et valg.. Tror ikke det er det. Det skjer på automatikk.

Å være fanget av et annet menneske kan være utrolig trygt, selv om det egentlig ikke er det. Jeg har i alle fall opplevd den tryggheten. Den var skummel, den var slitsom, den var ekkel og skitten, men den var også trygg.. En trygghet man ikke vil ha, men så absolutt ikke kan være foruten, vil ikke være uten..

De fortsetter og fortsetter..

Jeg vet rett og slett ikke om dette går stort lenger.. Aner ikke..
De fortsetter å presse meg. de fortsetter å trigge meg. Dag ut og dag inn, minutt etter minutt, får ikke fred et eneste sekund.

MEN, jeg får besøk av min gode venninne og jeg gleder meg, det blir godt. Det er så altfor lenge siden jeg har møtt henne..

I stad måtte jeg si til folkene at jeg vet ikke om jeg klarer å få besøk, dere gjør meg så forbanna.. Ja, og det var sant et øyeblikk, jeg tenkte: jeg klarer ikke, ikke vist jeg skal ende opp i krigerposisjonen, eller gråtkvalt ligge under dyna, eller ja ikke greie å være tilstedet.
Men klart jeg greier å ha besøk. Det SKAL jeg greie. Og det som er så godt med sånne venner er at man trenger ikke den jævla maska.. =)
Nei, man kan være seg selv, er man sliten, så er man sliten, er man trist og lei så er man det, er man forbanna så er man det. Og akkurat det er flott, fordi det er nettopp derfor jeg faktisk VET at jeg greier å ha besøk, uansett av henne.
Og jeg vet at jeg kan legge gråten vekk, sinnet lar jeg ligge igjen..

Jeg gleder meg til å få besøk! Jeg var glad da jeg fortalte behandleren min i dag at jeg skulle få besøk. Kjempe glad. Og jeg tror han så det. Og da jeg spurte om jeg kunne få ha besøk uten personal tilstedet, var det helt greit. Og det var jo bra!=)

Men det var noe rart igjen, altså jeg forstår at jeg tydeligvis har vært å sagt noe, som jeg ikke har fått med meg. De sa at jeg selv hadde jo vært med på å bestemme litt av denne oppfølgingen, altså at jeg på en måte har bedt om det. Og det stusser jeg på. Fordi jeg har jo hele tiden prøvd å få meg selv av denne oppfølgingen. Så jeg skjønner ikke helt, selv om jeg forstå.. på en måte..
Hmm.. Og det er alltid like ubehagelig, for hva skal jeg liksom si? Jeg har i alle fall ikke fått med meg at jeg har bedt om denne oppfølgingen, overhodet ikke.
Hmm.. rart.. Men, kanskje jeg får den vekk litt lettere da?

Når et annet menneske (eller hva det nå enn er) trigger følelsene, sinnet ditt..

Jeg ble trigget, klarte bare ikke å styre meg. Vet ikke om jeg egentlig klarte å registrere hva som skjedde. Igjen: det bare ble sånn..

Hun var frekk i kjeften (personal 1), det gjorde vondt, jeg ble såret, så ubeskrivelig såret. Alt jeg klarte å gjøre var å la noen tårer falle. (Noe som i og for seg var bedre enn ingenting. For jeg reagerte i det minste.)
Hun kritiserte meg, hun trigget meg, mitt sinne, mine følelser, mine negative tanker (min mor), det gjorde vondt. MEN jeg ble ikke såret. Jeg ble forbanna. Fly forbanna! Denne gangen skulle hun ikke slippe lett unna. Alt jeg klarte å gjøre var å dryle en gjennstand i veggen.
Hun fortalte meg hvem jeg var og hvordan jeg var (personal2), det gjorde vondt, jeg ble paff, frustrert og en smule irritert. Alt jeg klarte å gjøre var å smile et skevt smil, bite i det sure eplet og "jatte" med.
Hun.. Hun.. Hun..
De er damer..
Hun spurte meg om vanskelige ting (personal1), spurte meg om jeg hadde flash backs, hun spurte på en respekt løs måte. Som om hun håpet at jeg skulle si ja og at jeg skulle fortelle tidenes eventyr fortelling. Hun hadde store øyner som lyste glede, at dette var spennende..
Hun (personal1) spurte meg om det gikk bra da jeg hadde veid meg. Hun spurte med et stort smil om munnen. Som om hun forventet et positivt savrt. Hun ga meg vekta da jeg spurte, med det samme store gliset om munnen.
(Fy faen så heslig!!!)

Hun, Hun, Hun..

De er alle damer, jeg liker ikke damer. De er uforutsigbare, de kan ødelegge psyken din, helt totalt. Jeg blir stressa, jeg blir forbanna. Og hele forbanna livet har jeg latt meg selv bli slått, spyttet på, drylt vegg i mella..
Det skjer ikke en gang til. Sånn er det bare.

Den store sygge ulven presser seg ut gjenom sjela mi. Jeg er på vei mot å bli et grusomt menneke. Jeg vet ikke hvordan jeg er mot andre psykisk. Men fyskisk, er jeg slem. Tåler jeg ikke mer, venter jeg en uke så slår jeg. Kaller deg stygge ting, truer deg på livet.
Jeg tåler ikke å bli behandlet som dritt lenger.
Jeg lar alt sinnet mitt bygge seg opp. Så skjer det noe, noe jeg ikke har kontroll over. Jeg blir slem, jeg er ikke snakkende til. Jeg utagerer.
Det verste er (for meg) at jeg husker så forbanna lite, at jeg kan egentlig ikke forklare så jævla mye av det som faktisk skjer/har skjedd.
Jeg kan bare anta. Og jeg føler meg helt idiotisk, når jeg skal forklare meg. Sitter og antar, gjetter, tror. Jeg vet ikke..
Hadde jeg bare kunne forklart hvordan det vra, hva det var, hvorfor.. Ja altså jeg tror jeg vet til en vis grad hvorfor, men det unnskylder jo ingenting. JEG ER GRUSOM!
Samtidig har jeg ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. For jeg vet at jeg ikke kan la meg selv bli tråkket på stort lenger. Men dt er kanskje litt drastisk å utagere mot disse damene når de er frekke i kjeften. Jeg skulle heller ønske at jeg kunne bruke kjeften litt mer. Men så har jeg det problemet at jeg ikke klarer å snakke, vist jeg ikke er ganske sikker på at jeg greier å være saklig. Vist jeg er redd for at jeg bare skal hyle og skrike alle verdens ting, vist jeg er redd for at det bare skal bli tårer, eller ingenting fornuftig, ingenting saklig, da holder jeg kjeft, lar det gnage på meg. Det spiser meg opp. Hun har greid det igjen, jeg lar henne rive meg i stykker..

Livet er..

så rart! Så underlig..
Så merkelig..
så rart..
Jeg ble sittene å høre noen diskutere religion.
En mann som var troende og en kvinne som overhodet ikke var troende..
Mannen syntes det var så fasinerende å tenke på at den var noe så inteligent som står bak oss mennesker, så fasinerende å tenke på døden..
"DØDEN!" Jeg fikk med meg at noen snakket om døden, og da ble jeg engasjert..
Han syntes det var fasinerende å tenke på at det ventet os noe bedre etter døden..
Jeg sa bare at jeg ikke håper at det er noe etter døden, at jeg håper at da er alt over, helt over.
Kvinnen snakket om troen som en gave. Mannen var uenig, han mente det var noe man fikk om man bare foreldrene våre hadde god nok innflytelse på oss.
Jeg sa ingenting. Tenkte kun på døden, og det var kun der jeg kunne is noe..
Det var så enkelt. Jeg hadde et enkelt håp, som selvfølgelig kan vise seg å være langt mer komplisert...

De diskuterte musikk og jeg ville spy. kan ikke fordra å diskutere musikk!
Jeg var helt stille. hørte bare på de andre, hørte band de nevnte. Jeg prøvde å bare skue det vekk. Jeg ville ikke snakke om det, og jeg ville heller ikke tenke på det. Musikk..
Jeg hører på musikk, men aldri forvent et svar om du spør meg om hva..

Jeg er stille, litt latter innimellom. Av og til en sur kommentar. Et lite smil, jeg prøver.
Jeg vil at de skal se det, se at jeg prøver..
Men jeg vet ikke..

Kanskje ser de mer enn jeg tror, enkelte lar meg gå på toalettet alene. Andre står i ser på meg, når jeg sitter der, med buksa av.. når jeg skal tørke meg..
Men en lot meg gå alene inn på toalettet, lot meg ha døren lukket..
Hva var det for noe?

Noen liker å fortelle meg hvem jeg er, det liker ikke jeg å høre. jeg hater det. Syntes det er ubeskrivelig respektløst å fortelle et annet menneske hvem de er!
Og dessuten, hvordan kan et annet menneske vite mer om hvem jeg er enn jeg vet selv?
Ja og, hvet vi hvem vi er?
Vet du hvem du er? Og hvordan og hvorfor?

Jeg kuttet meg i natt...

Det skulle bli så bra. De glemte meg av. Oppfølgingen falt ut og jeg skulle klare det, men de fant meg og ødelag alt. På en måte gjorde det ikke noe fordi jeg har i alle fall startet og kan fint fortsette. Mye kan bli gjort på 10minutter nå.
Jeg håper de glemmer meg av igjen, og igjen, og igjen. Foralltid.
Nei det håper jeg ikke. Jeg vil at de skal ta vare på meg, jeg bare liker ikke å vise det overnfor dem. Jeg vil være sterk, jeg vil ikke trenge noe.

Jeg hater at de tar på meg, de tar for mye på meg. Og jeg klarer ikke å si i fra, ikke med annet enn kroppsspråket mit. Men kroppsråket mitt klarer de ikke å lese. Så de tar på meg.

Jegv et det er destruktivt, men jeg skrivet det likevel. Jeg kommer til å fortsette på denne kuttingen min. Jeg skal fortsette helt til det blir bra. For jeg vet innerst inne at det blir bra, til slutt. Det må bli bra.
Ellers er jeg svak, i matveien. Jeg faster, men spiser. Svak, svak, svak!!!!

Det var litt sånn wow...

når hun bare avsluttet samtalen.
Vi må avslutte nå, for nå har jeg ikke mer å komme med.
Min første reaksjon var at hun kanskje innså at alt hun sa kanskje ikke stemte helt over ens med det reelle. Eller så var det det møtet hun stresset seg over, det møtet hun skulle være med på.
Og kanskje var det ingen av delene, kanskje var det det at hun syntes at vi hadde pratet nok, at hun hadde gitt mer, mer enn nok tid. Pratet mer enn nok med meg. Eller kjørte hun seg helt fast?
Kanksje hun ble lei av meg, maset mitt. Alle spm jeg stilte.
Jeg syntes avslutningen ble ubehagelig. Følelsen av av jeg er helt verdiløs slo meg igjen. At jeg hadde brukt for mye av tiden hennes. At hun heller ville inn på personal møtet enn å avslutte samtalen med meg på en ordentlig måte.
Eller kanskje jeg hadde rett i det jeg sa, kanskje det sa stopp fra hennes side, hun sa at hun ikke kom noe vei med å fortsette å prate med meg. Selv syntes jeg det var en grei samtale, fordi jeg fikk tatt opp temaer som er greie å diskutere. Vi kunne dele tanker, være enige og uenige. Hune kunne lære og jeg kunne lære. Men det ble til at samtalen falt i grus da den så brått ble avsluttet. Ikke bare med ordene: nå avslutter vi, men også kroppspråket hun sendte ut. Hun virka stresset, urolig. Så på klokken og ut av vinduet, trakk pusten og bevegde seg mye på stolen. Hun var utolmodig, lei og kanskje litt stressa.

Det hele satt meg bare litt ut. Nettopp fordi jeg følte at det var en bra samtale, jeg fikk sagt mye, men jeg fikk ikke gjøre meg ferdig. Det ødelag alt. Samtalen ble noe jeg skulle ønske jeg var foruten.

Det ble bare litt sånn.. WOW! Jeg er virkelig verdiløs! Og nå har jeg brukt av tiden deres, noe jeg ALDRI skulle gjort. Jeg burde forstå bedre..

Når det gjelder selvskading i form av kutting

så må jeg alltid sy. Vist sårene ikke må syes, så gidder jeg ikke si i fra til personalet engang. Da lar jeg de være. Hvorfor? Jo fordi jeg skjemmes. Føler meg svak som ikke kuttet dypt nok, langt nok eller mye nok.
Men jeg liker ikke å si i fra i det hele tatt når jeg har skadet meg. Ikke nå, ikke nå som jeg skader meg fordi jeg får beskjed om å gjøre det. Det er galt av meg.
Men noen ganger sier jeg i fra og det er fordi behandleren jeg hadde for noen år siden sa at jeg alltid måtte si i fra, pga infeksjonsfaren. Jeg er glad i han, og gjør det for hans skyld.

Jeg har vondt i armen nå, noe som er godt på en ekkel måte. Fordi jeg kjenner at jeg er i livet, men så blir jeg fryktelig usikker på om jeg egentlig vil være i livet. Om jeg vil kjenne at jeg lever. Liker det ikke. Det føles galt, ekkelt. Jeg liker ikkke meg selv. Tror ikke det er noen andre som gjør det heller. Personalet følger meg fortsatt ikke opp. Men det gjør ikke noe lenger, for nå er jeg der at jeg bare vil styre skuta selv. Koste hva det koste vil.

Reaksjon

Hun virket helt uinteressert, men ba allikevel om å få se...
De der kan man stripse. Ring legen, sa jeg.
Men jeg kan stripse de der sa hun, igjen.
Det er bare å ringe legen de må mest sannsynlig syes!
En ting er at det lukkes med strisp, men det må jo liksom holde med strips og så da....

Legen kom, det var ikke spm. om stripsing. Hun til og med sydde de kuttene jeg tenkte kunne stripses.
Hah! In your face!

Hun stripse dama ble med på skiftestuen. Men stakkars hun ble så dårlig... kvalm, uvel.
Etterpå sa hun: går det bra med deg?
Sprørs hva du mener, svarte jeg bare.
Det verste er liksom at hun snakker på en sånn helt totalt uinteressert måte. Det er liksom umulig å ikke bli rå provosert av henne...



Nattevakter... hva mer kan man si?!



Ja da var enda en søvnløs natt over...

Inspiretrt av kommentarer...

Jeg skal nå skrive litt om hva jeg tenker ville vært rett behandling av meg. Kan kun skrive om meg, for jeg vet ikke hva andre har behov for, men kanskje noe kjenner seg igjen i behovene jeg fremstiller...



Det er kaos, det har vært det lenge nå. Flashbacks døgnet rundt. Alle mulige slags følelser, og alt på en gang. Sinne, frustrasjon, tristhet, glede, irritasjon,håpløshet,håp, mot,håpløshet,håpløshet,håp og enda mer håpløshet og litt håp, osv...

Sinnet i meg vokser, skadetrangen vokser. Men håpet i meg stritter i mot. Jeg skal bli frisk nå, jeg nekter å kutte meg. Det er stopp på blod, kutt,suturer, bandasjer, osv.

Jeg er så sliten, jeg sover ikke. Lenge har maten og kontrollen rundt det styrt meg og tankene mine. Har veid meg 100 ganger om dagen. Sultet meg, spist, kastet opp. Vekten går ned, den går opp, ned, opp, ned, opp, og jeg blir aldri fornøyd.

Jeg føler meg ekkel, skitten, verdiløs.

Blikket mitt blir rettet mot de andre pasientene. De er verdt mye mer enn meg. Jeg skulle ikke vært her. Det er ikke plass til meg. De vil ha behandlig, det vil jeg også, men får det ikke til.

Alt de har lært, jeg har ikke lært. Jeg er dårligere, jeg får ikke til, jeg er vanskelig, men aldri syk nok. Ikke vil jeg bli sykere heller, men jeg vil ha hjelp. Jeg er bare ikke syk nok. De kan ikke hjelpe meg. De vet ikke va de skal gjøre med meg, og de sier det, rett ut. Det er ikke min oppfattning av situasjonen, det er noe de sier.

Jeg bruker for mye av tiden, jeg tar opp plassen. De kan ikke skrive meg ut. Jeg kan heller ikke være her. Jeg er ikke syk nok, men jeg er for dårlig til å være der ute. De sier jeg ikke har noen plass å dra til. Det er feil, jeg har en plass å dra til, det er bare det at jeg ikke har oppfølging der ute. Og oppfølging skal faktisk være mulig å få til. De får det bare ikke til. Så jeg er her, men de kan ikke hjelpe meg. Jeg må hjelpe meg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie det. Hvor dkal jeg begynne? Hva skal jeg gjøre? KLarer jeg det?



Situasjon: Jeg sier i fra, jeg har det vanskelig. Jeg vil dø, jeg vil ikke leve lengere. KLarer bare ikke, får det ikke til, ser ikke vitsen. Jeg vil kutte meg. Kvitte meg med armer og ben. Jeg trenger hjelp. Tilstanden min har forverret seg, dere må hjelpe meg.

Hvordan kan vi hjelpe deg? Jeg vet ikke, jeg vet ikke!

Da foreslår vi at du er sammen med oss og heller sier i fra om du får det verre.

Da mener dere altså at jeg skal sitte opp sammen med personalet omså hele natten vist jeg trenger noen sammen med meg. Ja det skal du bare gjøre.

(og de kjefter på meg fordi jeg har vanskelig for å komme meg opp om morgenen. Hmmm, rart!)

Noen andre kommer å sier at de kan være sammen med meg, MEN da må jeg samarbeide, jeg MÅ love å ikke skade meg.

Kjære søte menneske, tenker jeg. Hadde jeg hatt så pass kontroll at jeg bare kunne bestemme meg for at jeg ikke skulle skade meg, så hadde jeg ikke hatt behov for å ha noen sammen med meg.

Det jeg tenker er det at å ha noen sammen med seg kan forhindre, det kan dempe skadingen. MEN ingen kan noen sinne love et annet menneske noe 100%. ALDRI! Ikke når man ikke har kontroll.



Jeg skulle ønske at de kunne høre mine ord, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne møte meg på mine behov, fordi de er tydelige. Jeg skulle ønske at de kunne ta vare på meg, for mitt behov for omsorg er tydelig.



Jeg har vært innlagt sammenhengende i over 2år, de kjenner meg så pass godt nå at de VET at tettere oppfølging vil hjelpe meg i en krise. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å skade meg så gjør jeg det. De vet at når jeg sier at jeg kommer til å prøve å ta livet av meg så kommer jeg til å prøve. Til nå har jeg selv stoppet før det har gått for langt eller så har noen andre stoppet meg. Men mange ganger har det kunnet gått galt. Hvordan kan de, de som har holdt meg fast og tatt fra meg barberbladere og andre skarpe gjenstander, de som har fattet tvangsvedtak i hytt og pine nettopp fordi det ikke er lovt å vite at pasiener har skarpe gjenstandre inne på sykehuset uten å gjøre noe. De som har lovt til å holde deg fast, ta fra deg alt du har som kan brukes til å skade seg med. Hvordan kan de da la vær å hjelpe meg når jeg konkret ber om hjelp fordi jeg er redd for at det ikke kommer i dag i morgen. Jeg er redd for at jeg tar livet av meg, jeg er redd for at jeg ikke flytter ut av sykehuset og "hjem", men i en kiste under jorden. Hvordan kan helsepersonell være så ufølsomme?

Hvordan kan de stå å se på at jeg ikke spiser, stå å høre på at jeg kaster opp. Hvordan kan de la vær å hjelpe meg med maten når jeg konkret ber om hjelp, fordi jeg sliter noe så jævlig med det. Fysisk har kroppen det bra, men psykisk er det et rent hevelte. Hvordan kan de si at det er bare å spise. Hvordan kan en som har fulgt meg i over 2år si: ja du sliter kanskje litt med maten, ikke vet jeg?!
Hvordan kan personal som vet at jeg har gått med i vekt pga. spisevegring spørre meg om råd for vekttap?

Hvodan kan de sitte å si at de ikke vil at jeg skal skade meg alvorlig, at de ikke vil at jeg skal dø, og vist tettere oppfølging, omså den tetteste av dem alle, vist det kan hjelpe meg så gir de meg det. Hvordan kan de si det, og ikke mene det?
Hvordan kan de si at jeg ikke samarbeider når jeg ber om hjelp, når jeg jobber hele tiden. Når jeg nesten aldri skader meg lenger, hvordan kan de da si at jeg ikke gjør det bra nok. At jeg må jobbe hardere?
Hvordan kan de provosere meg så masse at jeg mister det lille jeg har igjen av kontroll? Hvordan kan de vri om alt til det positive?

Jeg reiser meg, går ut av døra, dryler den igjen og kjører koppen i en helvetes fart mot gulvet, løper inn på rommet, står der en stund, bena svikter. Kroppen reagerer på det helvetes destruktive adrenalinkikket. Hvordan kan pleieren si at de er en positiv utvikling?
Hvor mange kopper og glass har ikke jeg kust opp gjennom årene? Og nå plutselig er det positivt?
Hvordan kan en pleier vir min desperasjon etter noe bedre, etter forståelse, omsorg og hjelp om til noe positivt? Er det da også positiv om jeg kutter meg opp? Kutter meg opp fordi jeg ikke ser noen annen løsning. Fordi alt er så håpløst, fordi kontrollen er vekk og jeg finner den ikke.
Hvordan kan en pleier be meg forfølge dem for å vri på det hele?
Hvordan kan de etter at jeg flere dager, hele dagen har fortalt at jeg skal dø, koste hva det koste vil. Hvordan kan de bare høre på det?
Hvordan kan de bare høre på at jeg forteller om en stemme som gir meg ordrer om å avslutte livet mitt, om å kutte meg opp,osv.. hvordan kan de da bare la meg styre selv? Hvorfor hjelper de meg ikke?

Hvordan kan en pleier sette seg ned å "planlegge" sammen med meg hvordan vi skal gjøre det resten av kvelden, hvilken oppfølging jeg skal ha, nettopp fordi han sier at han ikke vil at jeg skal dø, hvordan kan han bare gå hjem fra jobb uten å faktisk gjøre det han har sagt han skal gjøre?
Hvorfor fikk jeg ikke oppfølging i det hele tatt?


Hvorfor ber de det personalet som er sammen med meg, nettopp fordi jeg ikke kan være alene, hvorfor ber de han om å se til 2 andre pasienter?
Jo, fordi jeg er mindre verdt!

Hvorfor er ikke min angst ille nok? Hvorfor er ikke mine sår ille nok? Hvorfor er ikke mine flashbacks ille nok?

Hvorfor skylder de på mine foresatte? Hvorfor hjelper de meg ikke?
Hvorfor er de så ustabile og uforutsigbar oven for meg? Hvorfor lover de alle veier, men holder aldri ord? Hvorfor vil de ikke holde meg i livet? Hvorfor tvinger de meg inn i en død jeg ikke vil inn i?
Hvorfor kan de ikke bare være sammen med meg? Hvorfor er jeg nødt til å høre fra pleieren at han ikke har hatt tid til meg, at han har hatt elendig oppfølging på meg. Hvorfor er jeg nødt til å få høre det? Hvorfor må det være sannheten? Hvorfor har de ikke tid til meg? Jo, jeg er ikke viktig nok? Hvorfor er jeg tvangsinnlagt? Hvorfor kan jeg ikke bare dra min vei? Hvorfor er det bedre at jeg dør her inne?

Hvorfor bekrefter pleieren at de vil få store problemer med fylkeslegen og kontrollkommisjonen om jeg dør nå? Hvorfor? Hvorfor kan de ikke bare hjelpe meg? Når de allikevel vet at de vil få store problemer om jeg dør nå. De vet at de gjør noe galt. De vet at de burde være mer sammen med meg. De vet at jeg har det helt jævlig. De vet er faren for at jeg dør er reell og stor. De vet at det er dokumentert i DIPS, mitt dødsønske, de vet det verbalt. De vet det så inderlig godt. Og det verste er at de vet at det ikke er mitt ønske, for jeg ønsker ikke å dø, jeg bare klarer ikke å leve. Allikevel ønsker jeg ikke å velge døden som min reddning, men jeg blir tvunget. Av kaoset i hodet mitt.
Og de, de fokuserer på at jeg har det rotete på rommet mitt. Det skulle vært ryddet der.


Vel, vær så god å rydd, om dere absolutt ønsker at det skal bli ryddig der inne. Men dere får vente til jeg ikke er her.
En ting er faen så sikkert å det er det at å rydde er det siste jeg trenger hjelp til. Jeg er faktisk ganske god på å rydde. Akkurat nå har jeg bare alt for mye annet som plager meg. Som tar energien min, kreftene mine.

Jeg skulle ønske at de var sammen med meg, viste meg omsorg, at jeg har verdi, at de ga meg tid. Hørte mine ord, viste omså bare litt forståelse. Bare var sammen med meg, slik at døden kunne komme litt lenger vekk. Nå er den altfor nær. De vet det, de bare "glemmer" å hjelpe meg. Det er nok det de vil si den dagen de må forklare seg.
Og drømmene mine får leve, de skal få leve videre, i minnene.

Jeg skulle ønske det ikke var slik som det er nå, men slik er det. Det går ikke ett sekund uten at jeg kjenner pulsen, ikke ett sekund uten at jeg tenker på hvordan, når og hva.
En dag er jeg vekk. For uten hjelp vil de ferreste klare seg. Jeg klarer meg i alle fall ikke helt uten hjelp. Men nå er jeg uten hjelp. De overser meg. De er opptatt med de andre, de som betyr mere, de som er viktigere. Og jeg forstår det. Jeg bare liker ikke at det er slik.
Jeg vet ikke om det ville hjulpet, men mitt forslag er at de trenger mer personal. Men vist jeg er den eneste som ikke får oppfølging pga personal mangel, så er det vel ikke så viktig å få inn flere.

Hun snudde seg, ga meg en klem og sa: jeg elsker deg. Jeg elsker deg også, sa jeg. Så gikk vi hver vår vei. Det var kanskje det de siste ordene som ble sagt..

Nå skjønner jeg, men det gjør vondt

I et øyeblikk av desperasjon og depresjon, så søkte jeg en støttespiller. Vet ikke hvorfor, vet ikke hva jeg ba om eller hva jeg ønsket å formiddle. Jeg bare gjorde det. Fant et menneske, en som kanskje kunne lytte til det jeg ikke viste jeg ville si.
Mennesket som satte seg ned for å høre, spurte om jeg hadde lært, om jeg viste, om jeg hadde hørt. Nei, nei, nei, til alt.
Men jeg forsto. Jeg forsto at en venn av meg som har kommet seg ganske så lang på veien, i rett rettning og alt, hun har lært noe jeg ikke har lært, og det er kanskje nettopp derfor jeg ikke har kommet meg riktig så langt. Nettopp fordi jeg ikke har lært det som jeg kanskje må lære for å komme meg videre. Jeg har ikke hørt om det, jeg vet ikke hva det er og jeg har hvertfall ikke lært det.
Men jeg skjønner en hel del mer nå, bare det at det gjør vondt, fordi jeg føler at det stilles like høye forventninger til meg, om at jeg bør komme meg videre nå. Jeg skulle vært langt på veien, jeg skulle klart så mye mer. Jeg har bare ikke lært alt jeg som jeg burde lært meg.
Så lurer jeg.. er jeg treg er det det som gjør at jeg henger sånn etter?
Nei, jeg tror ikke at det er det. I all min bitterhet så skylder jeg på alle avvisningene jeg har fått fra psykiatrien. Jeg skylder på at de ikke ville tilby meg behandlig. Jeg legger skylden på dem. Jeg kunne lagt den på meg selv, selvfølgelig. Men nei jeg velger å skylde på dem, og det er fordi jeg prøvde, jeg ba om å bli henvist, søkt, osv... at jeg fikk avslag etter avslag er FAKTISK IKKE MIN FEIL!
Men hva om det var noe mer jeg kunne gjort selv, ja for å få lært disse tingene som kunne hjulpet meg videre.
Nei, nå henter jeg skylden tilbake til meg selv og forteller dere det at JEG er grunnen til at jeg står fast. På tross av alle avvisningen og avslagene jeg har fått, så har jeg fått andre tilbud som jeg IKKE har benyttet meg fult ut av.
Jeg har f.eks en flink terapaut, som kan masse, han har masse han kan og vil lære meg, MEN jeg er ikke mottakelig. Jeg brånekter, selv om jeg så veldig gjerne vil bli frisk. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke komme inn på noen vanskelige temaer. Jeg prøver, men gir opp etter kun kort tid.
DET ER JEG SOM HAR SKYLD I DET FAKTUM AT JEG SITTER FAST OG IKKE BEVERGER MEG NOEN VEI. Det skal jeg ikke lenger legge skul på.

Men som sagt, i desperasjonen og deprisjonens øyeblikk letet jeg etter noen som kunne høre på det jeg ikke viste at jeg ville si. Og det jeg fikk i respons var: har du hørt om, viste du at, har du lært.
Nei, nei, nei, jeg kan ikke, jeg vet ikke, jeg hører ikke.

Den mørke sky omfavner meg, stryker meg lett over kinnet og sier god natt.
Jeg er trygg nå. Fosterstillingen slipper tak, og, jeg er trygg nå.

Ny dag, søndag

Jeg ville ikke stå opp i dag.. selv om det gjorde vondt å ligge i senga.. hva var vitsen med å stå opp, til ingenting?!
De vekte meg.. "nå er det frokost, vi rydder den vekk om en halv time" Noe inni meg sa at jeg ville stå opp å spise. Mat, tenk så godt..
Men NEI! Jeg måtte ikke glemme at jeg ikke skulle spise i dag!!!
De var inne hos meg en million ganger, men jeg ville ikke stå opp. Jeg bare lå å tenkte, ble invadert av nattens mareritter. Nattens ekkle bilder. Smerten i ganen, de plutselige angstanfallene,de plutselige pustestoppene..
Det gjør vondt å svelge. Kvalmen stiger, og jeg higer etter pusten.
Jeg ber om hjelp, for jeg holder på å bli gal!
men hjelp er for mye å be om, jeg må la det komme, jeg må la bildene komme, jeg må la de ta meg, til de blekner.
Jeg tror ikke alltid at det er bare bilder, det føles ikke slik. Sannheten er at jeg går rundt med smerter i hele kroppen og det føles konstant ut som om jeg har vært utsatt for en massevoldtekt.
Men det kan jeg jo ikke si!!! Jeg kan bare si at jeg er plaget med ekkle bilder. Resten må jeg holde for meg selv. De sier at jeg gjerne må snakke om hva de bildene er om jeg klarer og vil, men herregud og fader, det er jo bare noe de sier, de mener det jo ikke. Jeg vet at hadde jeg begynt å snakke om noe som helst så ville de rømt, de ville løpt for livet. For jeg vet at de ikke vil høre mine historier. De vil ikke høre om virkeligheten. De ville fortelle psyokotise at det de ser og hører ikke er der i virkeligheten, de vil motivere deprimerte for en spasertur, de vil nekte rusmisbrukere utgang, de vil reime de sinte og redde og be dem roe seg ned, de vil følge etter de suicidale og plapre om håp. Men dybden vil de aldri nærme seg.
Det vet jeg for måten de sa til meg i går at vi kunne snakke om bildene på... de sa vi kan snakke om det vist du vil og klarer, men vi vet jo at du ikke vil... HALLO!!!! Ja for da tror de at jeg snakker om noe, når de allerede har svart for meg og bestemt at jeg ikke vil.

Helvete heller, jeg vil snakke om det!!! Jeg vil, kroppen min, hodet mitt, tankene og følelsene de skriker etter å få slippe ut noe av møkka. Jeg vil snakke om det for faen. Jeg kan bare ikke snakke om det til hvem som helst. Jeg må finne tryggheten først, det menneske som jeg tenker er det rette til å få høre. De jeg har rundt meg nå er ufokuserte, de er ikke de rett. De har fokuset på noe hlet annet, de er ikke trygge, og de har mistet tilliten min (for lenge siden).

Nå sitter de å spiser middag... ha ha ha... Vi må planlegge ettermiddagen, en søndags etter middag, det er en dag det ikke går an å plalegge på avdelingen. Spille kort, det gidder jeg faen ikke. Og det er aller mest i protest, fordi de ikke vil være her sammen med meg akkurat her jeg er. De vil dra meg vekk, det er bare å sette en midlertidig pause på problemene. Ikke interessert, over here!!!