Når et annet menneske (eller hva det nå enn er) trigger følelsene, sinnet ditt..

Jeg ble trigget, klarte bare ikke å styre meg. Vet ikke om jeg egentlig klarte å registrere hva som skjedde. Igjen: det bare ble sånn..

Hun var frekk i kjeften (personal 1), det gjorde vondt, jeg ble såret, så ubeskrivelig såret. Alt jeg klarte å gjøre var å la noen tårer falle. (Noe som i og for seg var bedre enn ingenting. For jeg reagerte i det minste.)
Hun kritiserte meg, hun trigget meg, mitt sinne, mine følelser, mine negative tanker (min mor), det gjorde vondt. MEN jeg ble ikke såret. Jeg ble forbanna. Fly forbanna! Denne gangen skulle hun ikke slippe lett unna. Alt jeg klarte å gjøre var å dryle en gjennstand i veggen.
Hun fortalte meg hvem jeg var og hvordan jeg var (personal2), det gjorde vondt, jeg ble paff, frustrert og en smule irritert. Alt jeg klarte å gjøre var å smile et skevt smil, bite i det sure eplet og "jatte" med.
Hun.. Hun.. Hun..
De er damer..
Hun spurte meg om vanskelige ting (personal1), spurte meg om jeg hadde flash backs, hun spurte på en respekt løs måte. Som om hun håpet at jeg skulle si ja og at jeg skulle fortelle tidenes eventyr fortelling. Hun hadde store øyner som lyste glede, at dette var spennende..
Hun (personal1) spurte meg om det gikk bra da jeg hadde veid meg. Hun spurte med et stort smil om munnen. Som om hun forventet et positivt savrt. Hun ga meg vekta da jeg spurte, med det samme store gliset om munnen.
(Fy faen så heslig!!!)

Hun, Hun, Hun..

De er alle damer, jeg liker ikke damer. De er uforutsigbare, de kan ødelegge psyken din, helt totalt. Jeg blir stressa, jeg blir forbanna. Og hele forbanna livet har jeg latt meg selv bli slått, spyttet på, drylt vegg i mella..
Det skjer ikke en gang til. Sånn er det bare.

Den store sygge ulven presser seg ut gjenom sjela mi. Jeg er på vei mot å bli et grusomt menneke. Jeg vet ikke hvordan jeg er mot andre psykisk. Men fyskisk, er jeg slem. Tåler jeg ikke mer, venter jeg en uke så slår jeg. Kaller deg stygge ting, truer deg på livet.
Jeg tåler ikke å bli behandlet som dritt lenger.
Jeg lar alt sinnet mitt bygge seg opp. Så skjer det noe, noe jeg ikke har kontroll over. Jeg blir slem, jeg er ikke snakkende til. Jeg utagerer.
Det verste er (for meg) at jeg husker så forbanna lite, at jeg kan egentlig ikke forklare så jævla mye av det som faktisk skjer/har skjedd.
Jeg kan bare anta. Og jeg føler meg helt idiotisk, når jeg skal forklare meg. Sitter og antar, gjetter, tror. Jeg vet ikke..
Hadde jeg bare kunne forklart hvordan det vra, hva det var, hvorfor.. Ja altså jeg tror jeg vet til en vis grad hvorfor, men det unnskylder jo ingenting. JEG ER GRUSOM!
Samtidig har jeg ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. For jeg vet at jeg ikke kan la meg selv bli tråkket på stort lenger. Men dt er kanskje litt drastisk å utagere mot disse damene når de er frekke i kjeften. Jeg skulle heller ønske at jeg kunne bruke kjeften litt mer. Men så har jeg det problemet at jeg ikke klarer å snakke, vist jeg ikke er ganske sikker på at jeg greier å være saklig. Vist jeg er redd for at jeg bare skal hyle og skrike alle verdens ting, vist jeg er redd for at det bare skal bli tårer, eller ingenting fornuftig, ingenting saklig, da holder jeg kjeft, lar det gnage på meg. Det spiser meg opp. Hun har greid det igjen, jeg lar henne rive meg i stykker..