Klokka er 06.09, jeg har ikke sovet.. panikk.. konstant!

Jeg får ikke til!!! Jeg får ikke til!!!I går spiste jeg så alt for mye. 3 ganger, og fikk bare kastet opp den ene gangen=( I dag spiser jeg ikke, ikke faen!!!
I går morges veide jeg: xx,0 Nå veier jeg: xx, 3=(((( *wæææææææææææ* jeg vil hyle, rope, skrike, slå, løpe så langt jeg klarer, til kroppen kollapser. JEEEEEEEEEEG KLAAAAAAAAARER IKKKKKKKKKEEEEE MEEEEEEEEEEEEER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
jeg får ikke til noen ting!!!

Jeg klarer ikke dette!!! kan de ikke bare forstå det? jeg har pratet om dette før, disse bildene, minnene, alle de vonde tingene. Jeg vil ikke gjøre det igjen, jeg nekter!!! Jeg skal klare dette selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer det hverken med eller uten hjelp. Hva skal jeg gjøre???

Jeg slapp fotfølgingen, heldigvis, eller... faen jeg er så usikker!!! jeg vet ikke hvem jeg selv er, vet ikke hva jeg tenker, om jeg tenker, hva jeg gjør, om jeg i det hele tatt er..
Vet ikke om jeg holder ut en eneste dag til..

Nå har jeg gått gjennom en million papirer og sortert de for ikke å ta livet av meg (rett og slett). Stingene er så fristene til å fjerne... Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik.. Jeg bare vet noen ting, men ikke hele forklaringen (på en måte).

Nå er det ikke lenge igjen før tidligvaktene kommer på jobb.. jeg HATER forandringer!!!! HATER, HATER, HATER det!!!!!!! Hvem får jeg som kontakt? hvordan blir dagen? Hvordan er jeg i dag? Hvordan kommer jeg til å oppføre meg? Mot henne? Mot han? mot meg? mot de, oss..alle..
Jeg må ha en røyk nå før jeg kveles. En kopp kaffe også.. så skal jeg kanksje begynne å fikse meg litt og komme meg ut av natt tøyet.. Men så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste er det at jeg nesten ikke kan ta en røyk i fred, altså sånn, det er for stillesittene å røyke, det er for mye rom for tenking, for mye tid... Og nå gruer jeg meg til det. Jeg vil har denne panikkfølelsen vekk, en vival? sobril? NEI! Nei, det skal jeg ikke ta!!! Jeg skal klare dette! Jeg skal klare meg, helt på egenhånd!!! Håper jeg får utgang i dag!!!!! håper, håper, håper!!!!

Jeg bruker energi som ikke er min

De siste dagene har jeg gjort ganske mye, uten å egentlig gjøre så mye. Jeg har fartet rundt. Vært i byen, på kafe, spist ute, shoppet, kjørt tur, strikket, bakt, . Og egentlig er det ikke så mye, ikke for et "vanlig" menneske, eller i alle fall noen som ikke er meg. Andre ville kanskje gjort disse tingene i tillegg til skole/jobb. Uansett.. Jeg vet ikke hvor jeg har energien fra. Det er en slags stess energi. Jeg må gjøre noe, får ikke ro i meg. Jeg smiler og ler, kjenner at det stårler, at jeg har en slags glød i øynene, MEN jeg kjenner også at det ikke er 100% ekte. Jeg får kommentarer på at jeg har fått gløden tilbake. Det stråler fra øynene mine. Og ja, det stemmer jo, men jeg vet jo at det som skjuler seg bak denne masken av lykke er noe helt annet.
Egentlig uttrykker jeg meg bare på en annen måte. Det jeg tenker er det at jeg skjermer meg mer for omverden. Smelier jeg, ler og viser at jeg har det bra, at jeg klarer meg, uten på, så kan jeg også holde menneskene langt unna. Jeg slipper ingen inn.
Akkurat nå vil jeg ikke slippe noen inn. Det gjør vondt. Når noen man egentlig har god kontakt med, noen man har avtalt å "gå sammen med" "forsvinner".
"Var det bare bull shit?" Alt som ble sagt..
"Ikke steng meg ute, ikke forsvinn fra meg, ikke lukke deg helt.." Jo jeg gjør det. Og jeg akter å fortsette med det.

Jeg har funnet ut hva jeg vil med dette livet. Det endrer seg hele tiden, men jeg håper det er noe som kan endre seg etterhvert.

Hemmeligheten bak masken min er salte tårer, skjærende hyl, kveldningsfornemmelser..
Jeg får ikke puste..
Tårene mine vil ikke stoppe..
Hylene mine skjører seg gjennom veggene..

Jeg ventet på noe som aldri kom. Jeg tror h*n ikke liker meg, jeg tror h*n ikke bryr seg om meg. Jeg tror h*n ser på meg som en ballast, et slit, uverdig, ikke bra nok, lita, sutrete, heslig, plagsom, i veien..
Jeg føler et behov for å snakke, men vet ikke helt hva det er jeg vil/trenger å si. Mest av alt kjenner jeg et behov for å lære meg å forholde meg til enkelte til på en litt annerledes måte. Og dit er jeg ikke kommet enda. Det er fortsatt en lang vei igjen, og jeg tror ikke jeg har tid til alt dette. For jeg har enda ikke sagt det som jeg må si før jeg kan lære meg å forholde meg til det på en annen måte. Det er innviklet, det er slitsomt, tungt, vondt, sårt.

Den skarpeste kniven i skuffa skjærer seg sagte gjennom hjertet, jeg får den ikke vekk, det gjør så fryktelig vondt. Men jeg tåler det, jeg skal ikke vise noen tegn på smerte. Jeg er sterk, jeg smiler og jeg ler, Og det er alt de ser. Resten, alt bak, skal forbli hos meg, gjemt langt bak masken.

Ellers om dagen: jeg blir helt svett av mennesker som ikke er åpne for andre tanker enn di de alltid har tenkt seg. Jeg blir helt dårlig av mennesker som ikke er åpne for å lytte til andre, lære noe nytt, osv..
Og jeg vil spy, SPY FLERE TONN MAGESYRE på folk som tror de er så forbanna mye bedre enn andre. Folk som har en holdning over for andre, som : (eks..)
-Jeg hadde meste lyst til å... bla, bla, bla...
-Ja, jeg holdt på å gjøre det (stemmen, måten det ble sagt på var sånn: du hadde lyst.. vel, jeg holdt på å gjøre det..)
Mine tanker: så hvorfor i faen gjorde du det ikke da?
Enkelte har det vel aller mest i kjeften..
Problemet mitt er at jeg blir brutt ned av slikt over lengre tid. Jeg klarer det ikke. Jeg blir dårlig psykisk. Fysisk for den saks skyld, også.. Jeg bare skjønner ikke hvorfor enkelte skal opptre på en slik måte.. Hvordan har det seg at noen har et så stor behov for å hevde seg over andre at de trykker andre ned med absolutt alt?
Hvorfor i faen er det alltid jeg som er dårligst? Hvorfor? Hva har jeg gjort disse menneskene siden de absolutt under alle omstendigheter er nødt til å trykke meg ned på denne måten.
-jeg er bedre enn deg kamilla, Jeg er sterkere enn deg, du er ikke så sterk, du klarer ikke, du har ikke, jeg har, jeg bryr meg ikke, jeg er sånn, du er sånn, jeg får til, du får ikke til, det gjøre ikke du, jeg er bedre, jeg er bedre, jeg er bedre....

Skjønner dere at jeg kommer itl å rable helt fullstendig snart???

Nå skjønner jeg, men det gjør vondt

I et øyeblikk av desperasjon og depresjon, så søkte jeg en støttespiller. Vet ikke hvorfor, vet ikke hva jeg ba om eller hva jeg ønsket å formiddle. Jeg bare gjorde det. Fant et menneske, en som kanskje kunne lytte til det jeg ikke viste jeg ville si.
Mennesket som satte seg ned for å høre, spurte om jeg hadde lært, om jeg viste, om jeg hadde hørt. Nei, nei, nei, til alt.
Men jeg forsto. Jeg forsto at en venn av meg som har kommet seg ganske så lang på veien, i rett rettning og alt, hun har lært noe jeg ikke har lært, og det er kanskje nettopp derfor jeg ikke har kommet meg riktig så langt. Nettopp fordi jeg ikke har lært det som jeg kanskje må lære for å komme meg videre. Jeg har ikke hørt om det, jeg vet ikke hva det er og jeg har hvertfall ikke lært det.
Men jeg skjønner en hel del mer nå, bare det at det gjør vondt, fordi jeg føler at det stilles like høye forventninger til meg, om at jeg bør komme meg videre nå. Jeg skulle vært langt på veien, jeg skulle klart så mye mer. Jeg har bare ikke lært alt jeg som jeg burde lært meg.
Så lurer jeg.. er jeg treg er det det som gjør at jeg henger sånn etter?
Nei, jeg tror ikke at det er det. I all min bitterhet så skylder jeg på alle avvisningene jeg har fått fra psykiatrien. Jeg skylder på at de ikke ville tilby meg behandlig. Jeg legger skylden på dem. Jeg kunne lagt den på meg selv, selvfølgelig. Men nei jeg velger å skylde på dem, og det er fordi jeg prøvde, jeg ba om å bli henvist, søkt, osv... at jeg fikk avslag etter avslag er FAKTISK IKKE MIN FEIL!
Men hva om det var noe mer jeg kunne gjort selv, ja for å få lært disse tingene som kunne hjulpet meg videre.
Nei, nå henter jeg skylden tilbake til meg selv og forteller dere det at JEG er grunnen til at jeg står fast. På tross av alle avvisningen og avslagene jeg har fått, så har jeg fått andre tilbud som jeg IKKE har benyttet meg fult ut av.
Jeg har f.eks en flink terapaut, som kan masse, han har masse han kan og vil lære meg, MEN jeg er ikke mottakelig. Jeg brånekter, selv om jeg så veldig gjerne vil bli frisk. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke komme inn på noen vanskelige temaer. Jeg prøver, men gir opp etter kun kort tid.
DET ER JEG SOM HAR SKYLD I DET FAKTUM AT JEG SITTER FAST OG IKKE BEVERGER MEG NOEN VEI. Det skal jeg ikke lenger legge skul på.

Men som sagt, i desperasjonen og deprisjonens øyeblikk letet jeg etter noen som kunne høre på det jeg ikke viste at jeg ville si. Og det jeg fikk i respons var: har du hørt om, viste du at, har du lært.
Nei, nei, nei, jeg kan ikke, jeg vet ikke, jeg hører ikke.

Den mørke sky omfavner meg, stryker meg lett over kinnet og sier god natt.
Jeg er trygg nå. Fosterstillingen slipper tak, og, jeg er trygg nå.

Et lite eple?

Jeg er sulten! Skikkelig sulten, har vanvittig matlyst, men kan ikke spise...
Et lite eple? Nei jeg kan ikke. Et halvt eple? nei jeg kan ikke. To båter? En båt? Nei, nei , nei!!! Jeg KAN IKKE!!! Men jeg vil, å gud jeg vil!

Også tenker jeg at kanskje jeg kan tillate meg å spise sammen med en person, men det blir så vanskelig for jeg kan jo ikke si det til denne personen. Dessuten er han å spiser nå og jeg tør ikke å sette med ved matbordet der alle sitter.
Jeg tenkte tidligere å si det til han slik at vi kunne spise sammen, men jeg tør ikke. Dessuten ville det vært for mye å be om. Alt ville blitt så mye, mye mer synlig da, jeg ville blitt så mye mer synlig da. Og DET vil jeg ikke!

Ellers så har jeg vært mye mer opp av senga i dag enn i går, men allikevel vært mye på rommet og i senga. Jeg var ute i miljøet fra 12.00-16.00 Ellers har jeg bare vært i senga og blitt overfalt av vonde ting.. MINNER!!! faen jeg hater det!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg fryser hele tiden og har angst. Har jeg ikke angst er jeg helt tom.

Jeg hatet sykehus og vil ut her fra!!! Altfor mange SLEMME mennesker som jobber her!!! Og det skal man tillate? NEI!!!

Hmmm

Det er rart hvordan man blir møtt.. For hver gang jeg blir møtt i en krise av et menneske blir jeg overrasket, eller ikke.. Men det jeg skal frem til er..
Når personalet spør meg om hvordan jeg har det og jeg svarer greit nok eller noe i den duren så sier de ok og går videre. Vist jeg da egentlig ikke hadde det så veldig greit og det kommer frem litt etterpå blir de sååå overrasket og sier at det kunne de ikke se på meg osv..
Men i kveld (som jeg har opplevd noen ganger før også..) kom nattevakten og spurte meg hvordan jeg har det, jeg svarte at jeg ikke har det bra. Hennes spontane svar var at det så hun på meg. Hun hadde sett det hele kvelden. Så tenker jeg, hvorfor sier de slik?! Hvorfor kommer de aldri til meg og sier at de ser det på meg uten at jeg sier noe først? Er det bare et svar, en reaksjon de kommer med der og da. En helt meningsløs seting som bare faller spontant ut av kjeften deres bare for at jeg kanskje skal føle meg litt.. bedre møtt.. jeg vet ikke. Syntes i alle fall at det er ganske unødvendig av dem å si slik vist de ikke mener det. Og vist de har sett at jeg ikke har det bra, har de da sett noe mer også kanskje? Nei tviler sterkt på det. De er jo faen meg så blinde, døve og uten lukte sans i det hele tatt at det er skremmende å tanke på at jeg faktisk er innlagt på et sykehus, i norge.

Jeg tror jeg er på vei inn i en dyp deprisjon. Ligger hele dagen, sover ikke, bare ligger der og tenker på at jeg ikke fatter vitsen med å eksistere. Bare ligger å kjenner på at blæra holder på å sprekke, men gidder ikke gå på toalettet. Ligger å kjenner på røyksuget som så veldig gjerne vil følge meg ut for å ta et par trekk, men jeg orker ikke. Jeg kryper heller sammen, presser bamsen inntil brystet, pakker dyna godt rundt meg og håper på å klare å svelge angsten før den tar helt fullstendig over meg. Jeg vandrer rundt i min egen verden av destruktive tanker som føles helt normalt. Klarer ikke å forestille meg at det finnes et annet liv, en annen verden og andre tanker.
Hvordan det går med meg? det går til helvete.. Hva jeg mener med det, det må da gudene vite. For det vet ikke jeg, jeg vet bare at store deler av tiden tenker jeg bare på å avslutte livet. Så det jeg mener med at det går til helvete er vel det at jeg føler at jeg dør, og kanskje jeg ikke helt egentlig ønsker det akkurat nå. Jeg har jo håp, jeg har drømmer. Mange drømmer!

Jeg drømmer dagen lang, når angsten roer seg, da kommer dagdrømmeriet mitt frem. men det gjør vondt det også. Gode drømmer og et herlig liv som man vet at sannsynligvis ikke finnes. Verken nå eller i fremtiden. men jeg drømmer og jeg håper.

Jeg klarer ikke å spise, eller jo jeg ville nok klart det om jeg prøvde, men jeg er feig så jeg tør ikke. Jeg vil heller ikke. Jo litt, litt vil jeg. Sulten er så stor, maten er så ristene, bare litt.. bare litt.. Men jeg kan ikke! JEG KAN IKKE! Og jeg skal ikke gjøre det heller. men så har jeg dette dilemmaet, det faktum at jeg er innlagt på sykehus og at de henger seg så forbanna mye opp i hva jeg bedriver tiden min med. Jeg hater det!
Jeg er for faen voksen og bestemmer selv om jeg skal spise, når jeg skal spise og hva jeg skal spise. heldigvis kan de ikke nekte meg å holde på slik jeg gjør. Eller etter retten kan de jo det, men de gjør det ikke før det de mener det går ut over behandlingen og det mener de vel ikke akkurat nå.
Men jeg vil ut, jeg vil bestemme selv, jeg vil være fri! fri fra alt!!!
De maser og maser på meg, dagen lang. Mat , mat, mat. Og alt det andre de maser om.
Det er et mennesker her, hun jobber ganske tett rundt meg, eller skal jeg si på meg, for det føles faen meg ut som om huner på meg hele forbanna dagen når hun er på vakt. Hun er grusom. Heslig! Måten hun snakker på, blikkene, det inntrengende kroppsspråket hennes. Å fy faen det er så ekkelt. Og jeg ligger i senga og hun kommer inn. jeg har aldri saggt at det var greit at hun kom helt inn på rommet mitt. Men jeg vet hvordan huin jobber og jeg vet at deprisjon, ja det må være hennes spesial felt. Hun elsker å små kjefte på nedstemte pasienter som ligger sammen krøllet under dyna og ikke vil snakke med noen. hun presser seg på, hun presser for langt. Og nå er jeg blodig ærlig, hun prsser seg så forbanna mye at vist hun ikke holder seg litt lavere i terrenget i morgen så ligger hun ekstremt i faresonen for mine voldshandlinger mot andre mennesker. Jeg takler ikke det kvinne mennesket!!!

Jeg ser i alle fall frem til i morgen ettermiddag, da kommer den mannlige kontakten min og har har liksom skjønt litt mer enn visse andre. Altså nå skal det sies at jeg har hatt han også langt opp gjennom vrang halsen, men det har ordnet seg for har tok det etter at jeg hadde et par verbale runder med han. Han er ikke så dum som jeg først hadde innbildt meg. Det er mulig å snakke med fyren.

gruer meg sånn til i morgen at jeg så vidt tør å legge meg i natt. Først skal jeg bli vekt at det udyret av et menneske, så skal jeg i samtale med et menneske jeg fortiden ikke kan fordra!
Helvetes liv. Også har jeg en del ting jeg må få gjort, men som jeg ikke kan gjøre. Og jeg hater det. jeg hater å ha ting å gjøre som jeg MÅ be andre om å gjøre. Skulle ønske jeg selv hadde tilgang til dips.

Faen jeg er sliten! Har jo ikke vært i senga på et par timer nå. kroppen kan da umulig ha gost av så mye aktivitet. Nei og nei! Strikket har jeg også gjort..