Hm...

Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene..
Tror ikke jeg er i det hele tatt..

Alt er kaos, hvordan kunne dt bli som dette?

Alt gjør vondt, følelsesnærhet *Fantastisk*
Det gjør da vel ikke vondt!!!

Jeg er på god vei til å bare "gi opp"..
Like så greit, tror jeg

Vi må holde sammen, men funker det når den ene alltid vil gi opp. Det er alltid en av oss som stikker seg unna.
Vi skal klare dette!!!
-Jeg vet bare ikke om jeg vil klare dette..

Melder meg ut av verden!

Jeg melder meg herved ut av verden!





-De tar fra meg gleden min! Sier nesten rett ut at jeg ikke får lov til å være euforisk.. Jeg er euforisk. Trenger å være det. Livet er bare helt fantastisk og jeg kan klare alt i hele verden. Men det syntes de er galt, så de stjeler fra meg. Så jeg melder meg ut! Jeg skal da vel ikke være medlem av noen som med viten og vilje ønsker å ta fra noen oppturer, store gleder, lykkerus. Fy F de er F*** meg så utrolig frekk at jeg er skremt!
I morgen skal jeg foresten skrive meg uuuuuuuuuut!!!!!=D=D=D hehe.. gleeeeeeeeeeeeeder meg!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg må jo få skrive meg ut. De kan ikke holde meg igjen når jeg har det bra, når jeg elsker livet og bare vil ut å leve det. Nattevakten var skeptisk, det var også han som ville ta fra meg all lykken min. Men det er nok bare fordi han er sjalu. Han har ikke slik lykke i livet sitt, og det vil han heller aldri finne om det er slik han behandler mennesker han møter. Faen ikke rart at han ikke har kjerring og unger og alt det der som han vistnok ønsker seg!
Jeg fatter det bare ikke.. Ta fra meg lykken min! Jeg er så lykkelig, jeg har det så ubeskrivelig godt. Jeg mener, at jeg ikke har oppdaget det før nå.. det er en skam! Jeg kaster bort tiden på tull..
Tro meg, de vil ikke få sjangsen til å kalle meg deperimert noen sinne, igjen, ALDRI!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg er trøtt og jeg er sliten

Hodet mitt koker. Har ikke sovet, angsten vil ikke gi slipp. Kvelertaket er sterkere enn noen gang. Det kan kanskje gå galt, selv om jeg ikke tror det. Jeg vil ikke at det skal gå galt.
Det jeg vil er å slette alt. Og jeg skal få til å slette det. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fjerne det fra minnet. Orker ikke ordene lenger. Klarer det ikke. Tåler det ikke. De rundt meg bare må, de virkelig bare må tæshe meg til det ytterste. Jeg er da for svarte F ikke interessert i å høre noe snakk om mine ting. Det er mitt og jeg bestemmer når det skal snakkes om eller ikke. Jeg blir så sint!

I kveld skal jeg veie meg. Gruer meg, men jeg må! Uten de tallene vil jeg kunne ende opp som skikkelig feit og det akter jeg å forhindre! Jeg er feit nok fra før. Og jeg skal ned!

I morgen er det total stopp på inntak av kalorier!!!
Og jeg må kare det denne gangen!!!

Jeg er så veldig, veldig sliten nå. Hvordan skal jeg greie å holde meg på bena nå? Hodet mitt har koblet helt ut. Klarer ikke å fullføre en setning, ikke en tanke og det andre forteller meg, forteller de til veggen. Jeg får det bare ikke med meg.

Kjære behandler!

Jeg vil ha hjelp!

Kan du hjelpe meg?

Stemmer det du sier?

At jeg kan bli bra nok, at du skal følge meg på denne veien?

At du ikke forlater før jeg er der, der hvor man er bra nok..

Jeg er redd, men det har du nok fått med deg.

Jeg vil, men klarer ikke å stole

Ikke på noen

Det har vist seg gang på gang at det ikke er lurt

At det er skadelig

Farlig

Jeg kan ikke

Jeg vil

Hjelp meg

Jeg vil ta i mot

Får bare ikke til

Innerst inne, langt der inne i meg en eller annen plass, der tror jeg at du kan hjelpe meg. men det er farlig å innrømme det for seg selv.

Jeg vil, virkelig vil ta i mot hjelp

Jeg vil ut av dette nå!

Jeg trekker tilbake det jeg sa om at jeg skal slette

Selv om du hørte ordene mine på en positiv måte, så er det ikke slik jeg mener med de.

Ordene mine var en beskjed om at jeg skulle glemme, fortrenge, gjemme det bort, glemme behandling, jeg skulle slette alt.

Trekke tilbake det jeg allerede har fortalt.

Leke bra nok, være bra nok for dere, slik at dere kunne gi slipp på meg

Ikke gjør det!

Det er farlig

Selv om jeg vil klare dette alene, på egenhånd

Takk for at du gjorde slik at vi ble enige om det som er det beste for meg nå.

Takk for at du forstår alt du forstår!

Takk for at du er den du er!

Takk for at du er min behandler!

Takk for at du behandler meg som det mennesket jeg er!

Takk for at du hører på "alle mine"..

Takk for at du klarer å skille, at du hanter meg tilbake!

Takk for at du ikke gir meg opp!

Takk for at du alltid er her å stiller opp for meg!

Takk for at du ser meg, mine behov!

Takk for at du forstår følelsene mine!

Takk for at du lærer meg alt det du lærer meg!

Takk for at du gir det tid!

Takk for at du presser meg akkurat passe!

Takk for at du hjelpe de andre som er rundt meg til å forstå litt bedre!

Takk Kjære poliklinikk som ga meg avslag!

Uten det avslaget ville jeg aldri fått blitt kjent med denne fantastiske personen som har et genuint ønske om å hjelpe meg. Denne personen som har tro og håp for meg og som hjelper meg å finne det for meg selv også.

Takk behandler!

Takk for alle de gangene du har satt meg på plass, alle de gangene du har provosert meg.

Alle de gangene du har beskyttet meg, alle de gangene du har sett klart når jeg har vært litt omtåket.

Takk for at du ville bli kjent med meg og fortsatt vil det, selv om jeg ikke snakker, selv om jeg mister motivasjonen,selv om jeg gir opp.

Detter er sykt! men takk for at du fattet vedtak om ransaking og kroppsvisitering de gangene du gjorde det. det var jævlig og kanskje ikke det mest nødvendige, men jeg lærte mye av det.

Takk for at du tillater tårene mine å komme

Takk for at du virkelig prøver å være trygg for meg.

Du er trygg, jeg bare har ikke kommet til det punktet hvor jeg vil slippe taket på kontrollen jeg føler jeg sitter med ved å ikke slippe noen inn, ved å ikke tillate meg selv å stole.

Jeg vet at du vil være her for meg, gå et stykke av veien sammen med meg, du vil fullføre behandlingen med meg.

Takk for at du er et så godt menneske som du er!

Takk for at du bryr deg om meg og takk for at du forteller meg det.

Takk for at du ikke tar hensyn til at jeg hater positiv oppmerksomhet.

Takk for at du gjør det som er riktig

Takk for at du holder ut!

Takk for at du har hjulpet meg så pass mye at jeg tør og kan si dette og mene det.

Tusen hjertelig takk!!!

Natt til søndag.. Enda en natt..

Natt nr. 3. Angsten er der, jeg kan ikke legge meg ned og kjenne etter. Det kan ende opp med katastrofe. Etter som jeg har fått sånn slakk fotfølging. Menes: fotfølging, toalett alene, dusj ikke alene og resten av alt annet ikke alene. Ute i miljøet løper de etter meg som om jeg skulle vært livsfarlig for alle og en hver. Noen holder aldri avstanden på mer en 1/2 meter. Beveger jeg meg, så beveger kontakten min seg også. Testa det ut i dag, det var litt morsomt.. Hehe.. Jeg sto helt i ro, hun stoppet rett bak meg. Så bevegde jeg meg ett skritt frem, det gjorde hun også og slik holdt vi på. Jeg ble skikkelig irritert der og da, for hun var virkelig alt for nær meg. Men jeg klarte å riste det av meg.
Når jeg er på rommet sitter de i dør åpningen og ser på meg, men jeg ligger med bena opp, masse dyner, pcèn/aviser, mobilen osv.. så de ser meg ikke. Av og til kommer de helt inn på rommet for å se om jeg sover. Så de ser meg virkelig ikke. Og jeg kan ikke skade meg, for det har jeg slutta med. Selv om jeg konstant tenker, nåår jeg kommer hjem da skal jeg kutte meg. Ikke at jeg vil, jeg bare tenker at da har jeg virkelig sjangsen og kanskje, kanskje det kan hjelppe den gangen.
Uansett problemet mitt her inne er at jeg ikke kan dø, det kan ikke skje! Og jeg er livredd for å dø nå. Som så mange ganger sagt jeg kan ikke dø, ikke nå! Det passer svært dårlig!!!

Så jeg sitter oppe, rydder på pc en..
I stad regna jeg ut om jeg kan få noe i bostøtte og jada klart det. Nå har jeg vel krav på litt over 1000 kr mnd. Og der jeg bodde før hadde jeg krav på 2100kr mnd. Også regnet jeg ut vist jeg skulle bott i den omsorgsboligen da ville jeg fått ca 3000kr mnd. Så jeg kan vel ikke skylde på at økonomien ikke strekker til. Så etter at jeg fant ut av dette får jeg tanker tilbake, tanker om å kanskje bare sende inn den søknaden likevel... Men nei! Jeg skal klare dette selv!!! Jeg vil ikke. Vil ikke være syk lengre. Når jeg kommer meg ut av sykehuset nå, så skal jeg være frisk for evig og alltid. Ingen skal få lov til å kalle meg syk noen gang igjen.
Jeg har prøvd å finne en million unnskyldninger til utskrivning disse dagene som har vært. Kanskje aller mest fordi jeg har hatt et svært stort behov for å rømme, vekk fra alt.
Men jeg får ikke lov, og jeg slipper heller ikke fotfølgingen. Enda de er fullstendig klar over at jeg ikke kan dø, og jeg aldri i livet ville funnet på å ta livet av meg.

Skyldig!

Fordi jeg er den skyldige..

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg har gjort galt

Andre ganger har jeg virkelig bare gjort alt galt

Jeg fikk et valg

Rett eller galt

Jeg valgte å gjøre det jeg trodde var rett

Og jeg fikk flere ganger bekreftet at det var rett

Nå er saken fremme

Andre ord

Synspunkter

Det jeg gjorde var galt

Samtidig mener noen at det var riktig

Altså, riktig og galt samtidig

Jeg vet at det var galt

Ikke riktig

Straffbart, spør du meg

Og jeg valgte feil på en riktig måte eller omvendt

Nå kommer det frem, fra den som bekreftet

Du gjorde feil besluttning på det valget ditt

Du gjorde meg vondt

Du skadet meg

Jeg spør om jeg skulle gjort noe annerledes

Nei, det du gjorde var riktig

Men så altfor galt

For du skadet meg, gjorde meg vondt

Jeg er skyldig

Og tanker om å rømme inn i døden frister

Ikke nødvendigvis fordi jeg er skyldig, men fordi noe av det jeg er skyldig i gjør at jeg kommer på alt annet jeg også er skyldig i

Fordi jeg selv har puttet meg inn i en filmtape

3D

Det er som å være tilstedet

Gjennopplever det hele

Jeg er skyldig

Og kjenner trang til å rømme inn i døden

Slik som alle andre skyldige gjør

De vil ikke stå i den svært ubehagelige situasjoen

De er feige

Det er jeg også

Feig

Fryktelig feig

Jeg tar på meg all skyld

Jeg er et grusomt menneske

Jeg vet det og jeg skulle ønske at jeg hadde tatt en del andre valg

Det gjorde jeg ikke

Jeg er skikkelig skyldig

Og selv om jeg har tanker som mange andre onde mennesker i verden, såå skal jeg ikke handle på dem

Jeg skal heller prøve å rette opp i fremtiden

Gjøre litt mer riktig

Kanskje jeg en dag kan stå i retten og bli erklært uskyldig

Dette er bare håp, og ønsker

jeg vet at det jeg fortjener er

TORTUR!!!

Lørdag

Jeg skriver lite fortiden, kanskje fordi jeg har så altfor mye aktivitet i hodet til å i det hele tatt kunne få med meg hva det er som egentlig skjer.
Det skjer mye, altfor mye.
Enkelte ting klarer man bare, man får til å stå i det selv om det er forbanna vanskelige situasjoner.

Akkurat nå så, som sagt skjer det helt sinnsykt mye. Problemet mitt er vel helt egentlig bare det at de rundt meg ikke forstår at de tingene som kanskje er mest tydelig, de vanskelige tingene som er oppe i dagslys nå, det er ting jeg håndterer. Mens de tingene som ligger å kværner i hodet mitt, de tingene som jeg ikke snakker om, det er de som dreper meg.
Har hatt angst sammenhengene i 36 timer og 10 minutter. Eller det vil si at i løpet av disse timene har jeg hatt en pause på 5 minutter. I løpet av disse timene har jeg sovet ett par timer, men angsten var der like forbanna mye for det om.
Jeg har ikke denne angsten pga. det som skjer rundt meg nå, ikke slik som behandlerne tror, jeg har den pga en liten setning, en tilståelse, en bekreftelse.
Alså, det er faen meg greit, man kan ikke stole på noen, men det vet man jo. Problemet er bare det at når det er sånne små, ja sånne små store ting som lekker ut. Jeg mener, vist noen her virkelig av hele seg selv som menneske, som person ønsker min tillitt, så hvorfor i helvete, lekker de da ut med slik info til mennesker som faen ikke har noe med det å gjøre en gang?
Fatter det ikke. Men uansett, akkurat det driter jeg i. Det jeg ikkedriter i er mine reaksjoener. Fordi nå har det seg nemlig slik at jeg ikke kan rømme, det kan ikke skje. Jeg må holde meg her for en hver pris. Og med reaksjonene som jeg da får av disse setningene fra jævlige mennesker, så blir det å holde seg på plass mye, mye tøffere. Så jeg ber om hjelp til å ikke knekke. Men så misforstår de meg, de jeg ber om hjelp hos. De misforstår meg. Og det er så frustrenende... Jeg vet ike hvordan jeg skal få ordnet opp i dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å være sterk når noen har gått inn for å bryte meg ned ved å røre mine skjøreste sider.

Faen ta verden!!!
En ting er hverfall sikkert og det er at jeg nekter å legge meg ned for å dø. Akkurat det er ikke min oppgave!!!

God helg!

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

VIKKAN!!! En liten kommentar til deg.. :)

Jeg skulle kommentere på innlegget ditt, men av en eller annen grunn ville den ikke godta det, så jeg skriver den her.. :)

Det var kjempe fint å lese innlegget ditt!=) Og jeg elsket det du skrev om mat.. :)



Veldig bra skrevet, så sant, så.. ja slik det skal være, på en måte. =) Frihet, rett og slett vakkert!!!<3
Jeg håper virkelig denne plassen fortsetter å være slik for deg som den er nå!:)
Du virker som ei veldig sterk og god jente! Jeg har virkelig troen på deg!!!
Masse lykketil søte deg!<3
stor styrke klem!!!

Ville bare si det til deg fordi jeg syntes det så fint å lese!:)

Fantastisk plastisk kirurg!!!

Jeg kom bort til sykehuset, henvente meg i luke. Ingen viste at jeg skulle komme, det var ikke registrert noen plasser. Jeg ble mer og mer irritert. Flere ganger nesten ropte jeg ut at jeg kom fra ****** (psykiatriske sykehus), hun skulle skrive meg opp som Ø-hjelp. Jeg tenkte at jeg kom til å bli sittene hele dagen, og det kom til å ende opp med at jeg måtte inn til en sur, gretten, ekkel lege. Vi satt å ventet i knappe 10. min. Inne på undersøkelsesrommet ventet en hyggelig mann i midten av 30 årene (tror jeg). Jeg la meg ned på benken. Var fortsatt nervøs for at de skulle lirke av seg spydige kommentarer, men ingenting slikt kom. Både legen og sykepleieren virket veldig profesjonelle, de gjorde jobben sin, på en veldig okei måte. Legen undersøkte såret nøye. kjente på pulsen, så og studerte. Så sa han: Jeg må bare si dette, jeg føler at jeg må si det her.. Det er et veldig dypt kutt, og det er veldig alvorlig. Han snudde seg mot pleieren jeg hadde med meg og fortsatte: Hun kunne likegjerne truffet store kar og dette er livstruene. Det er veldig alvorlig det her, og det er fare for liv. Så snudde han seg tilbake til meg og sa: Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å sy deg, men jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger der borte og at du prøver så godt du kan å ta i mot hjelpen og ikke kutte deg mer. Dette er et veldig dypt kutt, du forstår det?
Jeg nikket. Da han gikk ut spurte pleieren min meg om jeg syntes det han sa var ubehagelig, men nei, det syntes jeg ikke. jeg syntes det var veldig greit at han sa det. Og der og da tenkte jeg bare: TAKK GUD!!! For at de ga meg fotfølging i natt.. Jeg kunne faktisk strøket med..
Han suturerte meg ferdig. Så takket jeg for hjelpen og han ønsket meg lykketil videre og god bedring. Jeg blir neppe å møte han igjen, men jeg vil nok alltid huske han. For slike mennesker er sjeldne.

Tilbake på avd. jeg var litt sjokket og slitt skremt over hvor alvorlig det faktisk var og etter det natt sykepleieren hadde sagt.. "det er ikke så dypt.." Jeg begynte selvfølgelig å tenke: Det er livsfarlig å ha slikt helsepersonell. Det står om liv og slike idioter jobber her. De sier at jeg leker med livet, men hva faen er det de gjør. Ærlighet varer lengst! Er det alvorlig, så si at det er alvorlig! Det som var problemet med denn sykepleieren i natt er vel det at hun ikke vet, hun kan ikke, ikke godt nok i alle fall. Rart hun ikke bare stripset eller bare satte en lapp over det. rart hun ringte legen i det hele tatt. Det virket nesten som om hun ville virke veldig "flink". Som om hun viste best. Hun skulle vurdere, osv..
Samtale med beh. Gikk IKKE bra. Jeg følte meg så presset. Og etter natten, etter alt presset fra i natt så klarte jeg ikke det. Men jeg satt i ro og konsentrerte meg om å prate saklig og svare så god jeg kunne på alle spm. Det ble stilt krav til større ærlighet blandt oss, blandt annet. Da stusset jeg. Tror de ikke på meg? Jeg kan dessverre ikke vise mer ærlighet over for dem. jeg er så ærlig som det bare går an å være. jeg sier det jeg klarer å si og det jeg sier er 100%ærlig.
Men jeg fortsatte å ble sittene. Så kom et utsagt, noe som krnket meg stort. TID. Jeg bruker for mye tid, det tar for lang tid, osv... Det var ikke akkurat slik det ble sagt, men det var det jeg hørte. Jeg reiste meg og skulle gå. Da hisset han seg opp og sperret døren for meg. jeg fikk ikke lov til å gå. det måtte bli slutt på at jeg skulle flykte hver gang noe ble ubehagelig for meg. jeg prøvde å komme meg forbi han, men han nektet meg. jeg gikk derfor å satt meg igjen og holdt kjeft helt til de fant ut at vi skulle avslutte. Pleieren som var tilstedet sa at vi ikke hadde kommet frem til noe ang. oppfølgingen. Da kom det fra behandleren: nei, hun gir seg jo faen..

Så jeg har altså fortsatt fotfølging, men jeg skal ha den vekk i morgen den dag. jeg fatter ikke hvordan han kunne være slik mot meg i dag.. Altså jeg forstår dette med å provosere og slit, men det er ikke alltid at det passer seg og den måten der er vel kanskje ikke den måten du skaper tillit. Jeg kommer i alle fall ikke til å tillate meg selv å stole på et menneske som sperrer døren for meg når jeg vil gå. En som angriper, kritiserer på en krenkene måte og bruker mine svakheter mot meg får ikke min tillit. Samme gjelder denne pleieren som var tilstedet under det hele. Hun får ineg tillit av meg. Hun kunne hjulpet meg. Jeg vet at jeg hadde gjort det. Jeg ville aldri latt noen behandle en livredd og sårbar jente på den måten.
Men jeg har jo fått svar på en god del ting da. Han lyver til meg, han ikke til å stole på. Han har ikke de hensiktene han utgir at han har. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å komme meg ut av dette sinnssyke huset og jeg skal gjøre alt, ALT for at de rett folkene får vite dette og jeg skal knekke de. For jeg nekter å bli behandlet på denne måten. Det er faen ikke verdig for 5 flate øre.

Jeg har et mål, nå må jeg bare klare å holde meg i livet..

Ja en ting til han begynte med..
At jeg ikke tar ansavar for meg selv. jeg bare unnskyld meg! Jeg tar ansvar for meg selv hele tiden. det er ingen andre som har ansvaret for mitt liv enn meg selv. da begynte han og dra frem hvilken paragraf jeg er inne på. Og greit jeg er på § 3.3 men det er det da for faen ikke jeg som har bestemt. Det er ikke mine vurderinger. Jeg har ikke sagt at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Jeg har ikke sagt at jeg trenger hjelp til å ta vare på meg. men hvem er det de bruker det mot?
I dag er jeg sjokkert over systemet, over hvordan enkelte mennesker tillater seg å være mot andre mennesker. Det er helt utrolig!

Jeg står alene og faen heller, jeg skal klare dette alene!!!

Det gikk ikke..

Ingenting går fordi jeg får ingenting til. Det har stoppet helt opp...
Stingen er vekk.. Etter en hell dag under dyna.. etter nesten 2 døgn uten søvn.. Etter en hel dag i senga under dyna med null tanker i hodet, etter en sliten kropp, etter null mat og væskeinntak, etter alt dette, så kommer plutselige tanker, bilder, følelser. Kroppen min blir innvadert. Stingene blir fjerner, barberbladene kutter. Tårene triller, de forteller meg: du får ikke til, du får ingenting til!!!
Å ikke klare å avslutte livet sitt engang.. HERREGUD!!!
Jeg er feig, jeg er svak... Og selv om jeg kutter så forsvinner ikke følelsene, smertene, tankene, bildene..

Jeg gråt og i et ukontrollert øyeblikk mistetet jeg fattningen helt og ord, setninger kom ut av meg. De inneholdt ting, informasjon som jeg ikke ville dele med disse gale folkene som jobber her på natten fordi det er lett tjente penger og fordi det er visse husregler som pasientene må forholde seg til, slik at de faktisk ikke trenger å ha kontakt med levende mennesker i løpet av de 10timene de er på jobb... Faen!

Så kommer det en sykepleier og lirker ut av seg: det må sys, det er ikke så dypt, men vi må ringe legen..
Jeg sa bare: det er dypt nok..
Tankene mine svirret rundt. "det var ikke bra nok, ikke dypt nok, ikke langt nok, JEG ER ALDRI BRA NOK!!!"
Jeg gråt ustanselig.. "Det blir vel ikke bra nok før jeg kapper av meg hele hodet???!!!!"
"nei, kamilla, det var ikke slik jeg mente det." "Jeg er for faen ikke døv, jeg hørte hva du sa!"
Hun sa unnskyld og la en hånd på ryggen min. Det første som slo meg var at hun ikke måtte røre meg, da klikker det. Da blir jeg voldelig. Men så var det noe i meg som ville ha denne nærheten. Jeg ville prøve å ta i mot. Guess what.. det var ikke godt, det var de mest ukjærlige strykene over ryggen jeg noen gang har fått. Det var bare ekkelt og jeg skjønner ikke hvorfor hun gjorde det. Fitte! Det er det hun er, jævla fitte!!!

Null søv.. jeg er på tur bort til de som skal fikse sårtet mitt.. Jeg gruer meg, jeg er så redd for hvem jeg kommer til å møte på. Er de sure, frekke, slemme, eller er de omsorgsfulle mennesker som kan forstå litt av denne smerten, eller at de i det minste har et ønske om å kunne forstå litt?
Jeg vil bare kutte mer, men de har selvfølgelig gitt meg fotfølging igjen... *faen*

Og i natt før alle stingene ble fjernet, før alt dette, så spurte jeg om jeg kunne få sitte litt i avd, men NEI, klart jeg IKKE kunne det. Jævla nazi pleiere!!!!!!!

Klokka er 06.09, jeg har ikke sovet.. panikk.. konstant!

Jeg får ikke til!!! Jeg får ikke til!!!I går spiste jeg så alt for mye. 3 ganger, og fikk bare kastet opp den ene gangen=( I dag spiser jeg ikke, ikke faen!!!
I går morges veide jeg: xx,0 Nå veier jeg: xx, 3=(((( *wæææææææææææ* jeg vil hyle, rope, skrike, slå, løpe så langt jeg klarer, til kroppen kollapser. JEEEEEEEEEEG KLAAAAAAAAARER IKKKKKKKKKEEEEE MEEEEEEEEEEEEER!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
jeg får ikke til noen ting!!!

Jeg klarer ikke dette!!! kan de ikke bare forstå det? jeg har pratet om dette før, disse bildene, minnene, alle de vonde tingene. Jeg vil ikke gjøre det igjen, jeg nekter!!! Jeg skal klare dette selv, men jeg klarer ikke. Jeg klarer det hverken med eller uten hjelp. Hva skal jeg gjøre???

Jeg slapp fotfølgingen, heldigvis, eller... faen jeg er så usikker!!! jeg vet ikke hvem jeg selv er, vet ikke hva jeg tenker, om jeg tenker, hva jeg gjør, om jeg i det hele tatt er..
Vet ikke om jeg holder ut en eneste dag til..

Nå har jeg gått gjennom en million papirer og sortert de for ikke å ta livet av meg (rett og slett). Stingene er så fristene til å fjerne... Jeg vet ikke hvorfor, det bare er slik.. Jeg bare vet noen ting, men ikke hele forklaringen (på en måte).

Nå er det ikke lenge igjen før tidligvaktene kommer på jobb.. jeg HATER forandringer!!!! HATER, HATER, HATER det!!!!!!! Hvem får jeg som kontakt? hvordan blir dagen? Hvordan er jeg i dag? Hvordan kommer jeg til å oppføre meg? Mot henne? Mot han? mot meg? mot de, oss..alle..
Jeg må ha en røyk nå før jeg kveles. En kopp kaffe også.. så skal jeg kanksje begynne å fikse meg litt og komme meg ut av natt tøyet.. Men så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Det verste er det at jeg nesten ikke kan ta en røyk i fred, altså sånn, det er for stillesittene å røyke, det er for mye rom for tenking, for mye tid... Og nå gruer jeg meg til det. Jeg vil har denne panikkfølelsen vekk, en vival? sobril? NEI! Nei, det skal jeg ikke ta!!! Jeg skal klare dette! Jeg skal klare meg, helt på egenhånd!!! Håper jeg får utgang i dag!!!!! håper, håper, håper!!!!

Rart menneske som gjør rare ting. Det meste har en logisk forklaring.. Ikke sant?

Jeg gjorde noe galt. Det kunne gått skikkelig galt, men det gjorde det ikke.

Jeg "våknet" opp på badet og tenkte på en nær slektning. Da pumpet det masse blod ut av meg.
Reaksjonen min på dette var: dette kan jeg jo ikke gjøre, jeg må leve, være i livet. jeg har mange oppgaver jeg må få gjort fremover. Hvem skal hjelpe denne slektningen min vist jeg ikke gjør det?" jeg var helt rolig. Flyttet den skarpe gjenstanden min vekk fra den plassen hvor blodden pompet ut og til armen. "Ett kutt så forsvinner smerten for en stund, trenger ikke å dø, bare blø litt.. Litt annen smerte.." Personalet sto på utsiden og spurte meg flere ganger om jeg kunne komme slik at vi fikk skrevet litt rapport. Jeg sa: jeg kommer snart, veldig mange ganger.
Tilslutt tenkte jeg at jeg måtte jo bare får dette personalet inn på badet, jeg kunne jo ikke gå ut der fra slik. Jeg fikk stoppet blødningen og tullet et sjal rundt. Et lite øyeblikk tenkte jeg at jeg måtte holde kuttet skult for personalet, sånn i tilfelle at jeg skulle gå hele veien. Men, nei, jeg viste det såret først. Det ga meg fotfølging, så jeg angrer selvfølgelig ekstremt mye nå på valget jeg tok der. Og nå i ettertid tenker jeg at jeg anskje bare skulle fortsettet da jeg "våknet".

Jeg vet ikke hva jeg tenkte på, jeg vet ikke hva jeg gjorde eller hva som fikk meg til å gjøre det. Alt jeg vet er at jeg var rolig da jeg våknet og så hva som hadde hendt. Jeg vet t selv om jeg måtte holde meg i livet så var ikke døden skremmene. Det ble en mulighet, en mulighet jeg valgte bort akkurat i tide. Også tenker jeg selvfølgelig, hva skjer om jeg "sovner" igjen, og gjør noe like farlig igjen og ikke våkner før det er forsent. Altså hva om jeg våkner i en annen verden. Døden.

Alt har en logisk forklaring. Jeg tenker at jeg kanskje ikke kan hjelpe denne slektningen min. Kanskje det er det som gjorde døden så lite skremmende?

Det er natt, jeg sover ikke. Som vanlig. men nå gir jeg med faen. Så jeg sitter ved pasient pc`en og skriver her på bloggen.

Jeg har angst. Ligger å vrir meg i senga, tenker på vekta.. Bilder av helt andre ting fyker gjennom hodet i sakte film. Ting man ikke vil ha der. Tanker om hvordan denne dagen vil bli. Og positive tanker. Jeg vil i leiligheta mi. Jeg vil hjem. Jeg vil ha kontroll. Også vil jeg ha hjelp, men jeg skal i hverfall ikke ha hjelp. Jeg vet ikke lenger hvem jeg er. Alt er blitt til en uforklarlig sammensettnig av en rå stygg suppe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å holde meg i livet når jeg ikke vet nårtid jeg finner ut at jeg er på tur inn i døden. Når livet og døden. Det valget. Når det ikke handler om lyst, noe det aldri har. Når menneskene rundt meg ikke forstå at det ikke handler om lyst. Om jeg vil eller ikke vil. Det nytter ikke at det er positivt at jeg ikke vil ta livet av meg. Når det ikke er slik det er. Når valget mellom livet og døden kan være en av de tingene man må enten man vil eller ikke..

Tårene er ustanselige, smerten er uutholdelig, tankene er verre enn verst! Og jeg tror ikke jeg klarer mer, MEN jeg MÅ!!!

Nå er det en god stund siden sist..

Og hva har skjed, og skjer?

Vel.. noen dager, sånn ca. 2-3dager, hadde jeg det "bra/greit". På utsiden var det sånn skikkelig greit, men inni meg viste jeg at det overhodet ikke var greit. Men i mitt "godtroende" sinn bestemte jeg meg for å være glad, for å være blid, for å le og smile mest mulig. I håp om at det skulle gjøre underverker. Og, ja, på utsiden gjorde det vel det. Det ene personalet sa til meg: du har hatt det så flott i den siste tiden.." Jeg ble stille, for det stemte ikke med hvordan jeg følte det inni meg. I min stillhet håpet jeg at hun ville stoppe denne "praten", men der håpet jeg for hardt. Hun fortsatte.. "du har jo vært helt på topp, ja helt på topp, du har hatt det skikkelig flott.." Jeg tenkte bare: faen hvor dum går det ann å bli? Hvor forbanna trangsynt er det faktisk mulig å være? Jeg mener, vist de hadde sett meg når jeg virkelig har det bra, da ville de vel tatt meg for å være manisk. For vist det der var topp..



For en uke siden, en lørdag.. Vi skulle spise taco. Og som dere vet så trøbler jeg litt med denne hersens maten. Men jeg hadde gledet meg til tacoen. Jeg skulle spise salat, ost, salsa saus og litt kjøtt. Det skulle jeg klare og jeg skulle ikke kaste opp. Jeg satte meg ved matbordet, og da var det i gang. Det er så mange innpåslitne pasienter her fortiden. Folk begynte å stesse med å skulle sende meg alt mulig, "skal du ha det? send ditt og datt til Kamilla.." Det ble for mye for meg. Jeg tok litt grønn salat, litt ost og litt saus. Smakte litt, men angsten steg, jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre, ikke før personen som satt ved siden av meg begynte å puste og pese og smatte. Da klarte jeg ikke mer. Jeg reiste meg og gikk. La meg på senga og tok til tårene. Jeg ville bare ha opp den gaffelen med salat og ost som lå i magen min. Jeg var så kvalm. Gråt, alt gjorde vondt.



Etter dette, altså dagene fremover bestod av gråt, lite mat og mye oppkast. Men jeg klarte ikke mer av alt oppkastet, det var ikke riktig. Så jeg sluttet helt å spise. 3 dager gikk, og det gikk fint, ingen behov for å hive meg over mat eller noe. I går var jeg sammen med en venninne ute, vi spiste pizza, og det er ikke det lureste å starte med etter 3 dager uten mat, men uansett måtte jeg få det opp, så jeg kasta opp, men panikken er jo alltid der. Panikken for at man ikke har fått opp alt. I dag har jeg heldigvis ikke spist. Men jeg liker ikke at jeg har så pass mye energi som jeg har. Og mistenker sterkt at det er pizzaen fra i går som fortsatt er der og gir meg energi. Etter mitt stunt i går gikk jeg opp 300gram =(



Dagene er tunge, de er vonde og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å gråte hele tiden, og jeg kan ikke gråte. Gråt fører til at alt blir så forbanna mye verre. Det er som å be om bråk..

Lenge har jeg greid å holde kontrollen. Av ulike grunner. I dag gikk det galt.. Og det verste er vel det at jeg virkelig har gitt beskjed, jeg har sagt hvordan jeg har det, hva jeg tenker, hva jeg er redd for, osv.. men de har ikke tenkt tanken en gang, virker det som. For Kamilla klarer seg, hun sier bare slikt for å få oppmerksomhet, osv..

Og i dag når det gikk galt så ga de meg fotfølging, mot min vilje. Faen!!! Jeg vil ikke ha det. Hvordan i alle dager skal jeg overleve det? Jeg trenger å kunne gjøre mine ting som jeg må gjøre minimum 2 ganger om dagen. Jeg trenger å kunne trekke meg tilbake å være alene når det blir formye.



JEG TRENGER Å KUNNE FÅ VELGE SELV!!! LIVET ELLER DØDEN?



Jeg krangler mye, jeg gråter mye, jeg har vondt. Det gjør vondt. Behandleren min har bestemt at jeg ikke skal ha mannlige kontakter, pga. stressnivået..

Og nå i natt må jeg krangle/diskutere.. fordi de vil ha menn sammen med meg. HALLO!!! Når jeg skal sove? Faen hva er det de tenker på? Jeg skal i alle fall ikke sove i natt!!!

Så den søvn registringa mi får i alle fall ett døgn uten noen timer søvn.

Aner dere hva som faktisk kan skje når mennesker med snabel mellom bena er til stedet???

Faen de er jo helt sinnssyke!!!!!!!

Jeg er ikke redd for å bli voldtatt i den forstand. Altså, de kan for så vidt bare gjøre hva i faen de vil med meg, men det jeg ikke takler er å ikke vite. Jeg må ha kontroll, jeg må vite nårtid, jeg klarer ikke disse plutselige voldshandlingene. Da dør jeg!!!

Og jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er liksom noe med menn da.. De er så.. de liksom gjør så mye rart..

Nå fortiden er jeg så redd for å komme for nært menn, jeg er så redd for at jeg kan komme til å røre de med uvilje og skape en reaksjon.. Vist dere skjønner hva jeg mener?

Sånn som i dag da en mann skulle fikse noe på armen min, så ble jeg litt ukontrollert i bevegelsene mine og ved et uhell tror jeg at jeg kom borti han og hjelpe meg om han han fikk en reaksjon!!! Nei, jeg vet ikke om har fikk det, men jeg fikk kjempe panikk.. Følte meg jo så dum også..
Det sitter enda i meg, noe som en lærer sa til meg en gang, da jeg gikk på barneskolen. Det hadde noe med "reaksjoner" å gjøre. Og jeg vil selvfølgelig ikke gjøre slik at menn her, når de er på jobb får stå pikk.. SELVFØLGELIG IKKE!!!!!
Og jeg mener ikke at det er fordi at de skulle finne meg attraktiv, men som sagt denne læreren lærte meg jo alt om disse reakjonene til menn med snabler mellom bena...

Nå er det søndag, jeg skrev egentlig dette innlegget i går, men fikk aldri postet det..

Jeg vil vekk her fra!!! jeg vil være fri, på alle mulige måter. Helt fri!!!