I`m back

livet går sin gang.. ting er tungt og vanskelig, men jeg har bestemt meg for å satse nå. Jeg skal kaste meg selv ut i traume helvete og bli ferdig med det en gang for alle!

Sliten

Jeg er sliten! fryktelig sliten..
Kroppen og hodet vil ikke mer, men likevel holder jeg det gåene..

Påsken har vært tung, mye tyngre enn forventet. jeg kom meg helskinnet gjennom den, og takk for det!
Jeg har lært mye denne påsken. Lærdommen om hvor viktig det er å kjenne sine begrensninger. Og kunne ta hensyn til seg selv. Det er ikke bare bare. Jeg viste inni meg at jeg burde dra, jeg burde være en plass hvor jeg kunne la det som ville komme, komme. Likevel trosset jeg det og ble. Måtte tvinge vekk alt vondt og da kom det heller uventet. Og til helt feil tidspunkt og sted. Angstanfall.. panikkanfall, smerte, mye smerte!

Nå når jeg er tilbake, på plass, jeg er der hvor jeg kan slippe alt. Jeg kan (endelig) bare la det komme. Men nei, jeg får ikke til. Jeg tør ikke. Er så fryktelig redd for hvor som kan komme. Jeg er redd for mine egne reaksjoner. Jeg er redd for om ojeg kommer til å overleve om jeg faller. Men jeg burde virkelig ikke utsette det heller.

Gruer meg til evt. samtale med behandler. Vet ikke om jeg har jobbet godt nok, vet ikke om jeg har gjort det jeg skulle. Vet ikke om jeg samarbeider eller om jeg jobber på egenhånd. Jeg vet ingenting og jeg er redd for å bli fortalt alle disse tingene jeg ikke vet.

Det er natt nå, nå som alltid.. her på bloggen.. Jeg tør ikke legge meg. Inne på dette rommet. Tenker på alle de gangene jeg har kuttet meg.. alle de destruktive handlingene og tankene som farer rundt i dette rommet.. Jeg vil ikke, tør ikke. Døra er på gløtt, det er trygt, litt i alle fall. Jeg tror ikke jeg har noen skarpe gjennstander. mange deler av meg skulle ønske det, virkelig, men på en annen måte absolutt ikke. Jeg vil ikke ha et eneste arr til. det er bare så nok nå. Den andre delen av meg manipulerer meg til å tro at det er det som kan hjelpe meg, bare ett kutt, liksom.. Faen ta disse syke tankene!!! Jeg vil bli frisk!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg skal bli det!

Jeg har som vanlig en hel masse planer om hvor bra ting skal bli.. Og som vanlig skal jeg gjøre alt jeg kan for å gjennomføre disse.. Og som vanlig kommer jeg sikkert ikke til å gjøre en enest av disse. En altfor stor del av meg er: HÅPLØS!
Men denne gangen skal bli annerledes! den skal! For jeg SKAL bli bra nå!!!

Håper alle sammen har hatt en så bra påske som mulig!
Stor klem!=)

Jeg er trøtt og jeg er sliten

Hodet mitt koker. Har ikke sovet, angsten vil ikke gi slipp. Kvelertaket er sterkere enn noen gang. Det kan kanskje gå galt, selv om jeg ikke tror det. Jeg vil ikke at det skal gå galt.
Det jeg vil er å slette alt. Og jeg skal få til å slette det. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fjerne det fra minnet. Orker ikke ordene lenger. Klarer det ikke. Tåler det ikke. De rundt meg bare må, de virkelig bare må tæshe meg til det ytterste. Jeg er da for svarte F ikke interessert i å høre noe snakk om mine ting. Det er mitt og jeg bestemmer når det skal snakkes om eller ikke. Jeg blir så sint!

I kveld skal jeg veie meg. Gruer meg, men jeg må! Uten de tallene vil jeg kunne ende opp som skikkelig feit og det akter jeg å forhindre! Jeg er feit nok fra før. Og jeg skal ned!

I morgen er det total stopp på inntak av kalorier!!!
Og jeg må kare det denne gangen!!!

Jeg er så veldig, veldig sliten nå. Hvordan skal jeg greie å holde meg på bena nå? Hodet mitt har koblet helt ut. Klarer ikke å fullføre en setning, ikke en tanke og det andre forteller meg, forteller de til veggen. Jeg får det bare ikke med meg.

Kjære behandler!

Jeg vil ha hjelp!

Kan du hjelpe meg?

Stemmer det du sier?

At jeg kan bli bra nok, at du skal følge meg på denne veien?

At du ikke forlater før jeg er der, der hvor man er bra nok..

Jeg er redd, men det har du nok fått med deg.

Jeg vil, men klarer ikke å stole

Ikke på noen

Det har vist seg gang på gang at det ikke er lurt

At det er skadelig

Farlig

Jeg kan ikke

Jeg vil

Hjelp meg

Jeg vil ta i mot

Får bare ikke til

Innerst inne, langt der inne i meg en eller annen plass, der tror jeg at du kan hjelpe meg. men det er farlig å innrømme det for seg selv.

Jeg vil, virkelig vil ta i mot hjelp

Jeg vil ut av dette nå!

Jeg trekker tilbake det jeg sa om at jeg skal slette

Selv om du hørte ordene mine på en positiv måte, så er det ikke slik jeg mener med de.

Ordene mine var en beskjed om at jeg skulle glemme, fortrenge, gjemme det bort, glemme behandling, jeg skulle slette alt.

Trekke tilbake det jeg allerede har fortalt.

Leke bra nok, være bra nok for dere, slik at dere kunne gi slipp på meg

Ikke gjør det!

Det er farlig

Selv om jeg vil klare dette alene, på egenhånd

Takk for at du gjorde slik at vi ble enige om det som er det beste for meg nå.

Takk for at du forstår alt du forstår!

Takk for at du er den du er!

Takk for at du er min behandler!

Takk for at du behandler meg som det mennesket jeg er!

Takk for at du hører på "alle mine"..

Takk for at du klarer å skille, at du hanter meg tilbake!

Takk for at du ikke gir meg opp!

Takk for at du alltid er her å stiller opp for meg!

Takk for at du ser meg, mine behov!

Takk for at du forstår følelsene mine!

Takk for at du lærer meg alt det du lærer meg!

Takk for at du gir det tid!

Takk for at du presser meg akkurat passe!

Takk for at du hjelpe de andre som er rundt meg til å forstå litt bedre!

Takk Kjære poliklinikk som ga meg avslag!

Uten det avslaget ville jeg aldri fått blitt kjent med denne fantastiske personen som har et genuint ønske om å hjelpe meg. Denne personen som har tro og håp for meg og som hjelper meg å finne det for meg selv også.

Takk behandler!

Takk for alle de gangene du har satt meg på plass, alle de gangene du har provosert meg.

Alle de gangene du har beskyttet meg, alle de gangene du har sett klart når jeg har vært litt omtåket.

Takk for at du ville bli kjent med meg og fortsatt vil det, selv om jeg ikke snakker, selv om jeg mister motivasjonen,selv om jeg gir opp.

Detter er sykt! men takk for at du fattet vedtak om ransaking og kroppsvisitering de gangene du gjorde det. det var jævlig og kanskje ikke det mest nødvendige, men jeg lærte mye av det.

Takk for at du tillater tårene mine å komme

Takk for at du virkelig prøver å være trygg for meg.

Du er trygg, jeg bare har ikke kommet til det punktet hvor jeg vil slippe taket på kontrollen jeg føler jeg sitter med ved å ikke slippe noen inn, ved å ikke tillate meg selv å stole.

Jeg vet at du vil være her for meg, gå et stykke av veien sammen med meg, du vil fullføre behandlingen med meg.

Takk for at du er et så godt menneske som du er!

Takk for at du bryr deg om meg og takk for at du forteller meg det.

Takk for at du ikke tar hensyn til at jeg hater positiv oppmerksomhet.

Takk for at du gjør det som er riktig

Takk for at du holder ut!

Takk for at du har hjulpet meg så pass mye at jeg tør og kan si dette og mene det.

Tusen hjertelig takk!!!

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...

Nå skjønner jeg, men det gjør vondt

I et øyeblikk av desperasjon og depresjon, så søkte jeg en støttespiller. Vet ikke hvorfor, vet ikke hva jeg ba om eller hva jeg ønsket å formiddle. Jeg bare gjorde det. Fant et menneske, en som kanskje kunne lytte til det jeg ikke viste jeg ville si.
Mennesket som satte seg ned for å høre, spurte om jeg hadde lært, om jeg viste, om jeg hadde hørt. Nei, nei, nei, til alt.
Men jeg forsto. Jeg forsto at en venn av meg som har kommet seg ganske så lang på veien, i rett rettning og alt, hun har lært noe jeg ikke har lært, og det er kanskje nettopp derfor jeg ikke har kommet meg riktig så langt. Nettopp fordi jeg ikke har lært det som jeg kanskje må lære for å komme meg videre. Jeg har ikke hørt om det, jeg vet ikke hva det er og jeg har hvertfall ikke lært det.
Men jeg skjønner en hel del mer nå, bare det at det gjør vondt, fordi jeg føler at det stilles like høye forventninger til meg, om at jeg bør komme meg videre nå. Jeg skulle vært langt på veien, jeg skulle klart så mye mer. Jeg har bare ikke lært alt jeg som jeg burde lært meg.
Så lurer jeg.. er jeg treg er det det som gjør at jeg henger sånn etter?
Nei, jeg tror ikke at det er det. I all min bitterhet så skylder jeg på alle avvisningene jeg har fått fra psykiatrien. Jeg skylder på at de ikke ville tilby meg behandlig. Jeg legger skylden på dem. Jeg kunne lagt den på meg selv, selvfølgelig. Men nei jeg velger å skylde på dem, og det er fordi jeg prøvde, jeg ba om å bli henvist, søkt, osv... at jeg fikk avslag etter avslag er FAKTISK IKKE MIN FEIL!
Men hva om det var noe mer jeg kunne gjort selv, ja for å få lært disse tingene som kunne hjulpet meg videre.
Nei, nå henter jeg skylden tilbake til meg selv og forteller dere det at JEG er grunnen til at jeg står fast. På tross av alle avvisningen og avslagene jeg har fått, så har jeg fått andre tilbud som jeg IKKE har benyttet meg fult ut av.
Jeg har f.eks en flink terapaut, som kan masse, han har masse han kan og vil lære meg, MEN jeg er ikke mottakelig. Jeg brånekter, selv om jeg så veldig gjerne vil bli frisk. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke komme inn på noen vanskelige temaer. Jeg prøver, men gir opp etter kun kort tid.
DET ER JEG SOM HAR SKYLD I DET FAKTUM AT JEG SITTER FAST OG IKKE BEVERGER MEG NOEN VEI. Det skal jeg ikke lenger legge skul på.

Men som sagt, i desperasjonen og deprisjonens øyeblikk letet jeg etter noen som kunne høre på det jeg ikke viste at jeg ville si. Og det jeg fikk i respons var: har du hørt om, viste du at, har du lært.
Nei, nei, nei, jeg kan ikke, jeg vet ikke, jeg hører ikke.

Den mørke sky omfavner meg, stryker meg lett over kinnet og sier god natt.
Jeg er trygg nå. Fosterstillingen slipper tak, og, jeg er trygg nå.

Skyggen min2

Jeg vil ikke stå opp! Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!!!
Men etter mange timer i senga presser blæra mi meg til å stå opp. Deretter går jeg på vekta selv om jeg hadde bestemt meg for å avvente til i morgen. Uansett ga det meg gode nyheter, jeg har gått ned 1, 2 kg. Heldigvis. Men allikevel er jeg så langt unna målene mine..
Nå må jeg jobbe hardt!

I natt har jeg så og si ikke sovet.. Skyggen min fulgte meg og holdte på å gjøre meg helt sinnsyk spinna gærn! Det gjør så vondt, det er så kvalmene. Og jeg klarer det ikke en dag til!
Nattevaktene sputre meg om det var flashbacksene som plaget meg. Nei sa jeg og lo det vekk. Det er greit at jeg bruker de ordene en gang i blandt, men når personalet gjør det gir de meg en ekkel følelse. Så jeg sa nei, det er de der "greiene" som plager meg. Å de forstod sikkert kjempe godt hva jeg pratet om, nei, heller tvilsomt.
Jeg kunne ikke sovne, men på ett eller annet tidspunkt ble jeg dratt inn i nattesøvn av noen ukjente krefter. Jeg prøvde å stå i mot, men de var sterkere enn meg. Helvete var løst. Dette er den verste natta jeg har hatt på lenge!
Også kommer det idiotiske personalet som vist nok er min kontakt inn på rommet mitt: skal du ikke stå opp snart?!
Til helvete med dem hele gjengen. Ser det ut som om jeg står opp for deres skyld?!!!
Jeg sa bare at jeg skulle stå opp når jeg selv følte for å stå opp og at jeg ikke viste nårtid det ville bli.
Hun kom flere ganger. Og greit nok at hun oppsøkte meg, det er jo tross alt jobben hennes, men hun trengte da for svarte faen ikke å trenge seg på meg på den måten der. Hun kom helt inn på rommet og stilte seg helt inntil senge kanten. Gud jeg hadde lyst å peise henne rett ned. Jeg hater at folk trør innfor og over mine grenser! Rrrg!!!

Ja så sto jeg jo opp da etterhvert.. Vekta ga meg nytt og bedre tall en sist, så det var jo positivt, men aldri nok til å glede meg dypt inni hjertet.
Hmmm... hva skal jeg gjøre i dag for å få bildene ut av hodet? Hva skal jeg gjøre for å få tankene over på noe annet? Og hva skal jeg gjøre for komme meg vekk fra dette helvetes galehuset?
JEG HATER DENNE PLASSEN!!!!

Jeg føler meg skitten og ekkel, vil helt slippe å være i nærheten av andre mennesker.
Men gjett hva folkens?! Jeg skal på trenings studio i dag. Veldig mye av meg vil avlyse den avtalen, men jeg skal prøve å la være og heller bare presse meg litt.
Men jeg har lite lyst å vise meg på et trenings studio i dag.

Ellers så spurte jeg personalet om de kunne bestille bil til i ettermiddag, slik at aftenvaktene bare kan avbestille om de ikke har tid til å dra ut. Det var tydeligvis et stort problem. Hva skal du ha bil til? Jeg har noen ærn, svarte jeg. Men hva trenger du bil til, er det noe spesielt? Ja jeg har noen ærn (for helvete) og noen ting jeg må få bragt til leiligheta...
Faen hvor vanskelige de skal gjøre seg..
Hva om jeg bare ville ut for det sosiale, som en del av behandlingen. Skulle de latt være å bestille bil da? Det er liksom ikke så nøye når det bare er meg. Jeg har liksom siste rett på personal her i avd. Fy flate altså, de stoppe aldri å sjokkere meg.
Til helvete med hele forbanna psykiatrien, i hele forp**** norge!
Og hadde jeg kunnet, så hadde jeg skrevet meg ut.
Tenk å ha meg her på tvang.. så helt uten grunn, mål og mening.
Jeg er liksom tvangsinnlagt fordi de mener ditt og datt om meg. Men jeg er ikke syk nok til at personalet har tid til meg. Mange vakter ser jeg ikke kontakten min engang. De har aldri tid til å prate med meg eller bare være sammen med meg. Jeg kan være ute så lenge og mye jeg vil. Selv om jeg helt egentlig ikke har utgang alene.
Jeg lurer på hva de skriver i rapportene. Noen ganger er det eneste jeg ser og hører fra personalet: Hei, jeg er ferdig på jobb nå, vi har ikke fått så mye tid sammen i dag, får ta det igjen i morgen.
Så ser jeg frem til neste dag hvor kontakten og jeg kanskje skal finne på noe sammen, men nei tror du ikke jeg har fått en helt annen kontakt person da?! Og joda. Da har jeg fått en ny kontakt, hun jeg trodde jeg skulle få, har noen andre og er fullt opptett, noe min nye kontakt også er , så blir dagen akkurat lik den forrige.
Er det helt uforståelig at jeg hater dette?
At jeg føler meg mindreverdt?
Som en liten illeluktende dritt.. De vil jo ikke være sammen med meg, de tåler ikke trynet på meg. De er så lei av at jeg er her å trasker. De liker meg ikke. De vil ha meg ut, de vil ikke være nødt til å bruke tiden sin på meg, verdiløse meg.

Kanskje jeg bare skulle.......

Ja det er slik tanker oppstår... farlige tanker... Jeg er sliten nå, altfor sliten... farlige tanker plasserer seg godt kjent i hodet mitt... mon tro om det er mulig å gjøre de om til en faktisk handling.. farlige tanker...

Jeg skriver og tegner...

Men hva nytter det når de later som om de ikke har lest brevene mine og vil ha meg til å fortelle det med mine ord?!



Fra tidligere behandling er jeg vant mad å skrive alt og gi det til behandler for så å snakke om noe, men ikke alt, ikke det som er vanskeligst.

Slik er det ikke nå. Vist jeg skriver noe nå er jeg heldig om noen i det hele tatt leser det. Og vist de leser det sier de ikke noe om det, men vist de soer noe om det ber de meg gjennfortelle det med mine ord fremfor dem. Ett steg frem og ti tilbake...

Behandlere er forskjellige, som alle andre mennesker.. Noen ganger er det veldig dessverre, syntes jeg i alle fall.

BULIMIEN er tilbake for fullt..
Ikke morsomt i det hele tatt!!!!!!! Faen jeg er så lei av det!
Spise, spy,spise,spy.. og vekta går opp, i en rasende fart.......

Jeg er sliten nå. Har hatt så mye energi i dag, har stresset med alt. Flere ganger har jeg måtte tatt vival og sobril for å roe meg ned. Når de virker her jeg det bra, det er den eneste tiden jeg har det bra. Synd de ikke virker så lenge. Synd uroen er like sterk når virkningen går ut som før jeg tok de.

Også har jeg behov for å kutte opp kroppen min. Trangen er voldsomt stor nå.. EKSTREMT!!! Jeg prøver jo å la vær, men det er IKKE lett!!!
Venter liksom bare på at det skal skje... tenk om det skjer.. tenk om det ikke skjer... *bekymra* for alt. Vist jeg gjør det, det ville vært så dumt. Vist jeg ikke gjør det, vet jeg at jeg vil komme til å gjøre det i nærmeste fremtid uansett. Skal jeg bare få det overstått, eller skal jeg la trangen vokse?!
Hmmm...

LIte innlegg for tiden... ting har bare stoppet litt opp.. kommer meg sikkert etterhvert.

:)

Det jobber mange spesialister på avdelingen...

Men hva nytter det når man ikke stoler på noen av dem? For min del kan de bare være så mye spesialist de bare orker, men det hjelper meg svært lite når de bryter tilliten i stykker på mange andre områder. Jeg har pratet litt med psykologen min om dette, ikke hva bildene innebærer, men om teknikker jeg kan ta i bruk for å overleve bildene. Det virker som han kan veldig mye om dette, og det vet jeg også for dette er noe han har jobbet med i en evighet. Men jeg kan ALDRI snakke med han om dette, ikke om innholdet i traumene mine. Til en vis grad stoler jeg på han, men grensen går lenge før vi kommer dit. Jeg er mer av den typen som bruker et år hundre på å komme meg noen vei i terapi. Jeg snakker heller om overfladiske ting i det uendelige. For så å løpe inn på rommet å gråte salte krokkodille tårer når de har fortalt meg at jeg bruker for mye tid i terapi, at jeg har kjørt meg selv fast. Noen ganger får jeg høre at de ikke vet hva de skal gjøre med meg, akkurat som om de har gitt meg opp. Selv om dette er noe jeg vet inni meg så gjør det vondt å høre det. Det er vel nettopp derfor det gjør så fryktelig vondt, fordi jeg vet at det er sannheten. Men herremin altså, hadde det vært meningen at jeg skulle bli frisk noen gang, så hadde jeg bitt det for lenge siden.. Hvor lenge har jeg gått i terapi? Hvor mange forskjellige medisiner har jeg prøvd ut? Hvor lenge har jeg vært innlagt? De har jo fortalt meg at mine problemer til vanlig skal kunne stabiliseres i løpet av 3-6mnd. Det gjelder bare ikke for meg. Det er ingenting som har stabilisert seg hos meg. Og nå kjenner jeg det virkelig på kroppen at de begynner å innse at det ikke finnes et annet liv for meg. Livet mitt er i sykdommen. Jeg vil alltid falle tilbake. Men jeg skal ikke la det stoppe meg i å leve, ikke når jeg kan leve. Livet mitt skal jeg leve så mye som jeg klarer og så får bare sykdommen holde meg når jeg faller, men jeg reiser meg jo alltid opp igjen. Selv om jeg ikke står opp om morgenen når jeg er på sykehuset, hopper over måltidene og alle møter bortsett fra de dyrebare møtene med behandleren min som jeg kaster bort med unødvendig pjatt om ingenting. Selv om de irriterer seg over at jeg ikke begynner å prate om det som er vondt, så betyr de timene alt for meg. Det er de timene som får meg til å se fremover. Jeg klamrer meg til de og håper hver eneste dag at neste time skal jeg klare å snakke, om så bare litt. Det har enda ikke gått, ikke med den behandleren jeg har nå, han som jeg har pratet med nesten daglig de siste 6mnd. Men jeg har jo ikke sluttet å håpe, da hadde jeg jo ikke møtt opp på timene.
Selv om jeg kanskje aldri blir helt frisk så klarer ikke jeg å se på behandling som bortkastet. For selv om man ikke blir frisk, det gjelder alle sykdommer så er jo behandling viktig, det kan være det som er med på å forlenge levetiden. Hvorfor kan ikke jeg få forlenget leve tid selv om prognosen for bedring er lav?

I morgen er det møte, vet ikke om jeg har behandlingstime, men det er et annet møte. Med leder, og noen i teamet. Jeg må rydde litt i teamet mitt. Det er ikke alle som har godt av å være rundt meg, så de skal jeg har vekk. Håper bare de hører meg og tar hensyn og respekterer min avgjørelse.

God natt folkens!!!<3

Grunnen til at jeg fortsatt er i livet er fordi jeg alltid har blitt reddet, fanget opp, stoppet eller bedt om hjelp og fått det. Akkurat nå er jeg under et tiltak som gjør det svært vanskelig for meg å dø. Jeg kunne selvfølgelig kuttet meg og håpet på at jeg traff hovedpulsåra og blødde i hjelp før noe oppdaget det, men det er svært lite sannsynlig når da ser meg hele tiden, er sammen med meg hele tiden osv...
Selvfølgelig det kan hende livslysten kommer tilbake denne gangen også...
Men vist den ikke gjør det og jeg dør så er det i alle fall greit denne gangen.
Mange av mine selvmordsforsøk har vært i en tilstand hvor jeg ikke helt har vist hva jeg drev på med. Det har mange ganger holdt på å gå fryktelig galt, men som sagt jeg ble reddet. Noe jeg var (de fleste gangene) glad for. For jeg ønsket egentlig ikke å dø disse gangene.
Jeg skjønner at for mange kan dette være vanskelig å forstå. Noen har aldri stått nært disse tankene og følelsene andre har det så altfor nært. Uansett kan man aldri fortå et annet menneske fult ut. Jeg forstår at mange kan stille seg spørsmål rundt hvorfor jeg fortsatt lever om jeg ikke ønsker det.. Og nå, men fare for å høres mer reflektert og fornuftig ut enn jeg ønsker å fremstå som akkurat nå så skal jeg fortelle litt om det. Det er slik problematikken min er. Jeg har perioder hvor livet mitt blir så kaotisk at jeg ikke vet hva jeg gjør og i panikk prøver å ta mitt eget liv, ikke fordi det er noe som er planlagt og øverst på ønskelista. Andre ganger virker alt bare håpløst, jeg føler meg overflødig her i verden, verdiløs og alt som hører til, får tanker om å ta litt eget liv og handler av og til der etter. Noen perioder kan jeg leve kun med disse tankene uten å gjøre noe med det, mens andre ganger igjen er det det eneste som står i fokus, at jeg må klare det. Jeg kutter meg opp alle veier i desperasjon etter å treffe hovedpulsåra og blø ihjel. Jeg har ikke til dags dato truffet hovedpulsåra, selv om jeg ved flere anledninger har skadet meg så alvorlig at det bare var flaks at jeg overlevde. Det kan høres dramatisk ut, men det er den råe sannheten mange av oss lever med. Jeg kjenner mange som altfor ofte svever melleom liv og død, nettopp fordi de har en historie som tærer på dem syre. De aller flese har et lite håp liggende og det håpet er det som har reddet dem, og ikke alltid er det det engang. Mange ganger var det rett og slett bare flaks.

Nå tenker jeg om min situasjon, jeg har overlevd så mange ganger. Men det har aldri vært slik at jeg overlevde og priset meg lykkelig over at jeg hadde livet mitt. Jeg streber hele tiden etter noe annet, om ikke bedre bare noe annet. Men situasjonen i dag. Jeg kan overleve igjen og kanskje jeg får tanker om at jeg er glad for det eller ikke. Eller jeg kan dø og det kan være meningen, og det beste for meg.
Noen sier at vi får ikke mer enn hva vi klarer med... Jeg vet ikke hva jeg tenker om det utsagnet, men vist det stemmer så overlever jeg så lenger jeg klare med det jeg har fått, bekker begret over...

Men ja mine kjære venner! Jeg har et lite snev av håp inni meg fortsatt, men jeg vet bare ikke om jeg vil ha det der..

Takk for kommentarene!!<3

RinaLinnea! Im workin... Today is the day!;)<3

Jeg døøøøøøøøøøøøøøøør!!!!!!!!!!!!!

Angsten vokser!!! Jeg vil.. jeg vil fjerne den, og jeg vet hvordan jeg kan gjøre det... Men jeg kan ikke gjøre det. Det er ulovlig!
Jeg hyler, reddselsfulle skrik...
Det går ikke lenger. Kveldningsfornemmelsen bygger seg opp, og jeg får.. ikke.. puste. Det, gjør, bare... så.... vondt!!!

Det er så mye jeg vil, nei jeg vil ingenting. Jeg vil forsvinne, jeg vil dø, begraves, sørges over en liten stud for så å være bare et menneske svakt i minnet til de som en gang kjente meg.

JEG VIL IKKE LEVE LENGER!!!

En av mine nærmeste har forstått det, har innsett det. Og panikken har satt igang. Noe må gjøres. Jeg må ha støtte. Personen som er min aller nærmeste vil støtte meg. Og jeg vet ikke om jeg kan i mot det. Jeg vet ikke om jeg er mottakelig. Jeg vet ikke om jeg vil engang... Jo jeg vil, for å gi personen det siste minnet, om dere skjønner?!

Hvordan i alle verdens dager skal dette ende?
Kuttet over håndleddet som er så godt som nytt venter på å bli ferdig. JEG SKAL GJØRE DET FERDIG! Jeg skal dø, og begraves. Eller kanksje jeg skal kremmeres. Alt jeg vet er at jeg skal dø. Men for å ikke være værdens grusomste så skal det gjøres ordentlig.. Selv om jeg sannelig ikke vet om jeg har tid til å vente til jeg er ferdig med alt som må ordnes. Jeg vil avslutte nå. Og jeg føler meg så slem. For jeg prøver så godt jeg kan å virke sterk, å holde motet oppe fordi jeg så inderlig vil at de rundt meg skal kjempe videre. Jeg vil ikke at noen av mine skal dø. INGEN! Så jeg later som om jeg skal kjempe videre, men jeg klarer ikke. Angsten inni meg går aldri vekk. Den har vært der konstant hele livet og blir bare verre og verre for hver jævla dag som går.

Tror dere det er sånn at ingen kan holde oss ilivet om vi selv ikke ønsker det?
Altså de kan jo "tvinge" oss til en vis grad, men når det kommer til stykket så stemmer det vel kanskje det denne nære personen min sa til meg her om dagen: vist det er det du virkelig vil så er det ingen som kan tvinge deg til å leve, ingen kan holde deg i gjen...
Da personen sa dette til meg tenkte jeg umiddelbart at jeg ENDELIG hadde fått den siste bekreftelsen på at det nå er greit at jeg forlater. Det var liksom siste ord. Personen var nå forberedt og syntes egentlig at det var greit vist det var det jeg ønsket. Men personen kan ha ment noe annet... Det var nok meget stygt av meg å si mine tanker og følelser, det forstår jeg, men jeg var nødt, hadde ikke noe valg. Og på en måte er jeg veldig glad for at jeg endelig gjorde det, jeg fortalte nøyaktig hvordan det sto til. Ingen kunne nå sitte bitter igjen etter meg å si at jeg aldri hadde gitt uttrykk for min håpløshet ovenfor livet. Jeg hadde spilt med åpne kort. Jeg hadde bedt om hjelp flere ganger, men nå var det gått så langt at jeg ikke ville ha hjelp flere ganger og nå var det greit.

Jeg tror det er noe inni meg som vil at menneskene rundt meg skal gi meg tillatelse til å avslutte livet fordi ved å gi meg det viser de meg enorm omsorg. Og et stort ønske om at jeg ikke skal "lide" lenger. Vel, nå er det mange som mener og tror at det finnes andre løsninger på denne lidelsen enn døden, men der er ikke jeg. Og det er jeg ikke alene om. Denne nærme personen min har fulgt meg hele veien og vet at ingenting er blitt bedre, tvert i mot.. DET ER BLITT VÆRRE!!!

Men håpet.. hvor ble det av? Pågangs motet? Er det slikt som bare forvinner? Ja, men ofte kommer det tilbake. Det er bare det at det finnes grenser for hvor mange ganger man skal la håpet ta en tilbake. For jeg tenker det at for hver gang jeg la håpet hente meg tilbake så ber jeg om en ny tur i helvete.
Klarer jeg det en gang til?