Tilbake etter en liten pause...

Og ja jeg er virkelig tilbake!
Eller er jeg det?

Lurer på om det er mulig å innbilde seg selv noe, på den måten at innbildningen er så virkelig at det virker helt ekte.
Altså, la meg forkare...

En jente sitter på rommet sitt å gråter, hun vet ikke hvorfor. Kroppen er bare så tung og sliten, hun har ingen krefter igjen. Det sier pang, pang, pang, pangene kommer ut av munnen hennes. Hun vugger frem og tilbake, river seg selv i håret. Tårene triller, de er ustanselige. Plutselig kommer det en stemme ut av munnen hennes, en stemme hun ikke kjenner, ord som ikke er hennes. Det eneste er at de kommer ut av hennes munn. Stemmen forteller henne at kun skal skades. Jenta roper nei! Hun blir redd, enda mer redd enn hva hun allerede var. Hun kjenner kuttene, hun vet hva som kan skje om hun ikke får stoppet stemmen. Men stemmen vil ikke høre på henne. Den forteller henne at hun skal skades nå, og at en annen gang skal hun dø, om ikke så veldig lenge.

Jenta går ut fra rommet sitt. Det sier pang, pang, pang ut av munnen hennes.. I hodet hennes kjennes det ut som ekte eksplosjoner.
Hun veksler fra å være bevist på at det ikke er hennes stemme og på å bare være en tom jente med en fremmed stemme i seg.

Kan dette være innbildning, eller har hun virkelig en stemme i seg, en som prøver å styre henne?
Hun er redd, og jeg må hjelpe henne.
Fordi jeg vet at hun ikke vil ha de kuttene. Jeg vet at hun jobber for å bli skadefri nå. Hun vil at arrene skal bli lyse. Hun jobber mot et liv utenfor sykehus og sykdom. Drømmen, håpet og ønsket om å bli frisk er større enn noen gang, og jeg kan ikke la denne stemmen ødelegge det for henne.
Men den er så sterk... Den river henne opp innvendig. Og hun vet ikke av annet valg enn å gi etter, for den skaper så stor reddsel inni henne, en smerte uten like. Kanskje den stopper om hun skader seg?