I`m back..

Hallo alle sammen!!!:)))

Har savnet dere! Har savnet å skrive, har savnet kommentarene deres, alt, alt med bloggen min har jeg savnet!!! Og jeg er glad for å være tilbake!!!

Det er mye rart som har skjed den siste tiden, eller egentlig ikke. Alt er som det alltid har vært, sånn nesten. Jeg har mine plager, svinger alle mulige slags veier og alt det der. Men etter all min tid her inne, altså på sykehuset. Eller all behandling, etter alle diagnoser og tankene "de" har om det, så har de vist nok, etter ett eneste forbanna spørreskjema kommet frem til en ny diagnose. Faens idioter spør du meg!!! Transynte jævler!!! Unnskyld språket, men de er skikkelig ekle mot meg. Det verste er at de ikke forteller meg det en gang, det er noe jeg tilfeldigvis leser meg frem til via et journal notat. :( Jeg blir trist bare av å tenke på det. Jeg føler at de går bak ryggen min, de lurer meg inn i noe som er helt, helt på jordet.

Jeg har sår i sjela mi. Det gjør vondt, sterke smerter. Det vises ikke så godt, men de er der. Noen ganger blør jeg mer enn andre ganger. Noen ganger er smerten så intens at jeg tror at jeg ikke overlever. Jeg overlever. Sår i sjelen er ikke dødelig, med mindre en selv prøver å drepe for å bli kvitt sårene. Det har jeg prøvd noen ganger. Og det man oppnår ved å gjøre det er å lage sår og smerte i de rundt en som bryr seg og er glad i deg. Jeg er usikker på om sårene noen gang kan slutte å bli betente. Heldigvis finnes det en slags antibiotika kur for disse betennelsene. Terapeauter. Noen ganger medikamenter.
For meg er den beste medisinen trygghet. Og den medisinen er vanskelig å få tak i. Den kan stå rett foran meg, men jeg får ikke tak i den. Det er som om sjela mi ikke klarer å ta i mot. Da er det viktig at tryggheten bli værende, at den ikke går sin vei. At den kan ha tålmodighet, vente på meg. Ingen diagnoser har hjulpet meg, likevel er det det jeg har fått mest av her inne. Ingen medikamenter har gitt meg langvarig bedring, tvert i mot. Allikevel har jeg kommet meg langt, veldig langt.
Og det er pga all lærdommen jeg har plukket med meg. Alt det jeg har lært av terapeauter, medpasienter, venner og andre kloke mennesker. Man tror det kanskje ikke der og da, kanskje ikke etterpå heller, men enten man vil eller ikke så synker lærdommen inn. Det er ikke til å unngå. Mange ganger tenker jeg ikke over det jeg nettopp har lært, syntes kanskje det var helt teit det jeg lærte. Jeg viste null interesse. Plutselig en dag finner jeg ut at jeg bruker lærdommen, altså jeg lærte noe, noe nyttig.

Man kan ha oppfølging rundt maten, selvskading på mange plan. Alle disse symtomene. Det er viktig å byggen en slags grunnmur. Hente frem en slags styrke, noe stabilt. Det har tatt meg mange år å bygge meg opp. Og jeg har fortsatt mange plager, symptomene treder frem. Alt blir håpløst. Jeg er svak. Alt jeg hadde bygget opp var falskt. Når jeg virkelig trengte styrken, raste muren sammen. Nei, det er en del av det hele.
Jeg har akseptert at jeg vil komme til å skade meg igjen, jeg vil komme til å faste i perioder, kaste opp, overspise, lite søvn, for mye aktivitet, destruktive handliger vil følge meg en stund til. Det er en del av prosessen. Og selv om det ikke er greit, så er det greit likevel. Hodet, sjela og hjerte kan jeg ikke tvinge til å ha det bra.
Vonde minner vil være tilstedet, det vil komme til å være uutholdelig i perioder. Men det vil bli bedre. Jeg kan skape en fremtid, et liv som er godt å leve. Det er mulig.

Jeg heter jo egentlig ikke Kamilla. Kamilla er en del av meg, på en måte. Hun er min trygghet. Jeg har flere tryggheter, men Kamilla er den beste av dem alle. Hun er den jeg skulle ønske jeg kunne vært. Hun er alltid sammen med meg, hun tar vare på meg og hjelper meg når ting blir virkelig vanskelig. Men jeg hater henne også. Hun kan være riktig så ufin, men jeg vet at hun mener det godt. Hun vil meg vel.
Akkurat nå har jeg vansligheter med å være "trofast" med henne. Jeg får ikke gjort ting slik hun vil at jeg skal gjøre det. Og det nytter ikke å si at jeg må gjøre sånn og sånn fordi sykehuset sier det. Hun er anorektiker og jeg skjønner godt at hun blir forbanna når folk tar feil av meg og henne. De pleier å rope mitt navn til henne, da blir hun sint. Det forstår jeg godt. Jeg er feit,stygg, you name it. Det er ikke hun.
Men selv om vi krangler en del, så er det godt å ha henne, uansett.
Jeg tar av og til medisiner som skal dempe psykoser og slikt. Og da hender det at hun blir litt svak, jeg blir litt døsig i hodet og klarer ikke helt å henge med på hva hun sier. Disse medisinene er noe drit, fordi de får meg til å miste kontrollen og jeg spiser ganske masse. Og når jeg da kommer til meg selv igjen, og Kamilla er på plass blir det masse, masse bråk. Men jeg trenger likevel de medisiene, ikke fordi jeg vil såre henne, ikke på noen måte, men jeg blir så sliten av alt kaoset i hodet. Skulle ønske det var en medisin som kunne ta vekk litt av kaoset, men ikke kamilla. Ikke meg. Jeg trenger Kamilla og hun trenger meg.

Det er mye som skjer i livet mitt fortiden. Noen kan se det dit hen at det står helt stille, men da ser de feil.
Det skjer mye, så mye at jeg ikke klarer å henge helt med, faktisk ikke i det hele tatt.
Skulle ønske at jeg kunne få en liten pause bare. Jeg vil ha perm, men det er jo ikke pause. Skal jeg på perm må jeg liksom ta med meg hele meg selv, det er ikke pause.