Hun spurte han, han svarte..

men alle skjønte at han heller ville ha bacon.
Huff og ærsjh! jeg er litt off på mat fronten for tiden. Well er vi ikke alltid det?!
Jeg syntes det er så ubehagelig, de puster og peser, du hører hvert ett tygg og svelg. Og alt de tenker på er å få i seg mest mulig mat. Gratis mat. Huff og ærsjh!
Dere vet hvem jeg snakker om..

Etter nok et aldri så lite tilbakefall så er jeg tilbake. Jeg ønsker livet. Jeg vil danse min livs dans.
Jeg vil synge så de hører meg til kina. Jeg vil løpe til bena mine stopper av seg selv. Jeg vil ikke sove, for da mister jeg dyrebar tid. Jeg vil være i livet, og virkelig leve.
Håper jeg kommer dit snart da, der hvor jeg virkelig kan leve. For jeg klarer ikke å vente.
Å gud, jeg vil danse, danse meg i hjel:p

*Im losing weight*

Å jada og neida, og vi er alltid like posivtive..

Jeg er så dritt lei av sure folk som tvinger meg til å tenke negativt. De kommer med krenkende og nedlatende kritikk. Nå er jeg så møkka lei at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg!!!
Og jeg var i fin form et øyeblikk eller to. Pluteslig fikk jeg et stort behov for å kvitte meg med en kroppsdel.. NEI! Eller jo, hmmm... vanskelig! Det var det som datt ut av kjeften min, men innerst inne var det ikke det jeg ville at noen skulle høre. (hvor teit høres det ikke ut: jeg vil må kvitte meg med armen min...) Jeg ville at de skulle forstå hvor dette bare hen, hva jeg hadde behov for. Kunne de ikke bare se det?
Mmmm NEI, igjen.. for mye å be om!
Så jeg gikk...
Så jeg handlet...
Så jeg vasket..
Så jeg skrev...
Så jeg var...
Så jeg ble... det jeg har vært nå i altfor mange år.. en "selvskader".
og det er ikke lett å være en selvskader (som de så pent kaller "oss")
-En ting til.. aldri kall meg en selvskader!
som dere forstår gjør det meg forbanna..
uansett, det jeg mener er det at vi er jo ikke en selvskader og selvskading er heller ikke "problemet" vårt. det er bare det at enkelte ikke forstår det, og det er synd det. For ikke bare går det ut over den som ikke forstår det, men kanskje aller mest oss..

Beklager et uoversiktlig innlegg. Sover ikke fortiden. Er sliten og vil helst bare forsvinne under jorden. Jeg bare irriterer meg sånn over de som ikke forstår og er ekkel av den grunn.
Jeg vil så gjerne holde meg skadefri!!! Og jeg tror (ikke) det går.......................







WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ

Aldri igjen!!!

Ikke faen om jeg skal skade meg igjen! ALDRI!!! Jeg nekter! Jeg liker det ikke, det er ekkelt, det er vondt, jeg blir kvalm og det hjelper overhodet ikke. Jeg ødelegger bare meg selv mer. Og nå er jeg møkka lei!
I løpet av den uka som har vært har jeg skadet meg litt. Men tirsdagen var siste gang. Nå er det virkelig stopp! Så vist jeg gjør det igjen, så var det ikke meg.
Når det kommer til det punktet hvor "risping" ikke er et alternativ, mens selvskading i form av at du kan komme til å gi deg selv varige men selv om du ikke vil det, er det alternativet du har. Jeg har vært der lenge, men dødsangsten min har aldri vært så stor som nå. Nå er jeg livredd for å dø. Og når det da er blitt slik at du kutter store muskler, sener, blodårer. Nå har ikke jeg kuttet noe som har skadet meg for livet, har vært heldig slik, men hva om de ikke kan fikse meg neste gang, hva om jeg kutter hovedpulsåra uten å mene det. Hva om jeg blør ihjel, eller verre blør akkurat litt for kort, men akkurat for lenge og ender opp med en hjerneskadet Jeg kan bli lam, og hvem vil vel det?

Jeg har mange venner som sliter med selvskadings problematikk og det kan ikke jeg gjøre så veldig mye med. Vi er venner og de betyr like mye (om ikke mer) for meg som alle andre venner. Og innimellom så er man veldig motivert for å slutte, andre perioder er man ikke det.
Mange tror at venner som skader seg selv ikke er bra for hverandre, og ja i noen perioder stemmer nok det. Ofte blir det ekstremt mye selvskadingsnakk, vising av sår og arr. Og vi vil ikke se det der og da at det ikke er bra, vi tenker at vi ikke blir påvirket eller noe. Og jeg tror ikke at det i seg selv er med på å få noen til å skade seg. men jeg tror at det trigger mye. Større arr, mere arr, dypere sår, mer alvorlig. Og det er rart hvordan, ja i alle fall jeg tenker rundt det (tror det er flere). To selvskadere står å snakker. den ene sier å herregud så mange arr du har, den andre nei du har flere.. nei du ser verst ut, nei det er det du som gjør.. osv osv... Også tenker jeg hvem vil vel se "verst" ut i form av arr? Jo, jeg og veldig mange andre med denne problematikken. Jeg får panikk mange ganger fordi jeg syntes at jeg har for lite arr. Vet ikke helt hva denne panikken grunnes i. Det har kanskje noe med den negative oppmerksomheten man får. Noen skyr deg som pesten, andre får store øyner og vil høre alt om hvordan du gjør det, andre syntes du er ekkel, de blir kval, tror du er farlig, prater stygt om deg, osv...
Og så har vi jo personalet.. og alt de presser ut av kjeften sin...
Og da blir det jo slik.. tenk om de ikke ser meg når arrene blir lyse, tenke om de ikke kan bry seg når det ikke er noen sår, osv...
Men jeg vil ikke være i den situasjonen lenger. Jeg vil bli sett, uten sår som må stelles.
Nå er jeg der at de ser meg ikke, de bryr seg ikke.. Men jeg har jo noen sår som må passes på, noen sting som må fjernes. Jeg skal fikse det selv. Og jeg skal aldr skade meg med vilje igjen.
(selv om fy faen jeg bare må!!!)

Det er så mye kaos for tiden.. ALTFOR MYE!!!
Og nå tar jeg ferie fra det, er det ikke det vi håper hver gang? At når vi forflytter oss legger vi igjen problemene.. Er det slik? Nei, problemene forflytter seg etter deg. De følger med deg hvor enn du beveger deg. Uansett hvor intense problemene mine er fortiden, så skal de ikke få knekke meg. Jeg skal reise vekk en liten stund og være sammen med de to menneskene som betyr alt for meg. Og jeg gleder meg!!! Det er det ingenting som kan ta fra meg, det tillater jeg ikke! Ikke denne gangen!
Jeg er forberedt på å bli sliten, kanskje jeg til og med får en litt for stor nedtur etterpå. Det er verdt det! jeg ville angret om jeg ikke gjorde det.

God sommer folkens!=)

Hei..

Jeg skulle bare si..
Til alle mine gode venner..
Jeg er lei meg for at jeg har delt med dere hva jeg har gjort, jeg er lei meg for at jeg har bekymret dere med mine idiotiske handlinger.
Skulle aldri gjort det, og jeg angrer. Slik tenker jeg hver gang, men allikevel gjør jeg det igjen. Sorry!!!
Og jeg forstår godt om dere ikke vil tilgi meg, om dere ikke vil ha noe med meg å gjøre igjen. Jeg forstår vist jeg har ødelagt alt.

Hva skal jeg si..
Jeg skulle gjerne skrevet et innlegg som ikke var så sint i tonen, men slik blir det ikke.
Jeg er forbanna fordi systemet svikter. Ikke nødvendigvis pga at de svikter meg, men fordi jeg ser så mange rundt meg som blir sviktet så altfor ofte. Og vi alle vet jo at det er livsfarlig. Det kan endre tragisk. Systemet lever sin egen verden, innbilder seg at de vil hjelpe, men får det ikke til. Fordi de prøver feil. De prøver ikke hardt nok på de riktige stedene. De står å ser på at mennesker lider, og se på er alt de gjør. De snakker selvfølgelig litt om det på rapporter og skriver om det i alle slags journaler, men det er alt. (Jeg vet at det er noen som får god hjelp, så det er ikke meningen å skjære alle under samme kniv.)
Jeg kan ta et eksempel. I helgen har jeg hatt permisjon. Dro hjem fredags ettermiddag og fikk medisiner med meg til og med søndags morgen. Jeg kjenner ikke mange her hvor jeg bor, så det ender opp med at jeg blir sittende en god del alene i leiligheten min. Og hadde jeg hatt det litt bedre med meg selv i utgangs punktet og ikke vært så mye innlagt vill det nok ikke vært et problem i seg selv å være mye alene. Men slik er det ikke, så det å blir alene så lenge av gangen gjør ting fort vanskelig for meg. Det skal ikke mye til før angsten, smerten og de negative tankene slår meg ned og lammer meg fra det som egentlig er virkeligheten (eller er det det som egentlig er virkeligheten?). Trangen til å skade seg øker og før jeg vet ordet av det så har jeg allerede gjort det. Jeg føler meg håpløs fordi jeg ikke får til å skade meg, fordi det ikke hjelper meg slik jeg skulle ønske at det gjorde. Så forteller en del av meg at nå er det nok. Nå avslutter vi livet. Det går ikke lenger. Så det som hende da, var det at det ble søndags kveld. Ingen fra avd ringte meg. Og det trigget håpløshet følelsen, og takene om at jeg ikke har verdi. Dette endte med at jeg skulle ta livet av meg, koste hva det koste ville. Så jeg kuttet.. Men fordi jeg skrev meldinger meg en venninne som også er innlagt, fordi hun ble bekymret og ville at jeg skulle komme ned, fordi hun bryr seg og ville hjelpe meg, fordi hun ville prøve å gi meg det personalet ikke ville gi meg, derfor stoppet jeg og gikk ned. Da jeg nesten var fremme ringte avd. de hadde fått en tlf fra en annen venninne igjen som også var bekymret. Klokken var da ca. 00.00.
Jeg kom til avd. og forklarte at jeg syntes det var så rart at ingen hadde ringt meg, men nattevaktene viste ikke så mye, ikke annet enn at de hadde fått beskjed om å ikke ringe meg. (Sykt!) Jeg forstår ikke hvorfor de ikke skulle ringe meg, men, men det er nå greit. De bare bekrefter mine tanker om min manglende verdi. En stund angret jeg veldig på at jeg gikk ned, på at jeg stoppet kuttingen, men på den andre siden så fikk jeg øynene mer og mer opp for den virkelige virkeligheten. Jeg kunne ikke ta livet av meg nå.
Men så var det disse kuttene da, hvordan i alle dager skulle jeg si i fra om det. Det var rett og slett pinlig. Men på grunn av vennene mine som viste om disse kuttene så valgte jeg å si i fra. Legen spurte hvorfor jeg hadde kuttet der, osv.. det er farlig, osv.. ja jeg vet det, det var derfor jeg gjorde det. Men legen forstod ikke at det var kutt i et akutt ønske om å dø. Jeg orket ikke å si noe om det.
Jeg sov ikke noe etter dette. Legen gjorde en del ting som var meget ubehagelig og trigget ekkle minner. Personalet vet at jeg ikke har det greit når jeg ikke sover, men de kunne vel ikke se til meg litt oftere, de hadde jo tross alt ikke fått beskjed om det. Det gikk greit resten av natta, men det er igjen et lite eksempel på svik fra systemet. I mitt tilfelle gjør det ikke så mye, men jeg er mer bekymra for andre. Når de kan gjøre slikt mot meg, så gjør de slik mot andre også og det kan som sagt ende tragisk.
Men så tenker jeg.. er det virkelig slik at de vurderer deg etter sårene. størrelsen på sårene. Stort sår, mye smerte. Lite sår, lite smerte? I så fall, SYKT!
Psykitarien i norge.. Hva skal man si??

Jeg vil ha det bra og jeg skal få det bra! =)

Noen ganger kan det virke som om personalet, familie, venner og andre som har kjentskap til en tror at man vil ha "syk" som en del av livet. Dette er helt feile antakelser, i alle fall for mitt vedkommende. Jeg ønsker ikke det syke livet, det livet jeg alltid har levd. Ønsket mitt om å ha det bra er stort og det vokser bare mer og mer for hver dag som går. Og i dag kjenner jeg virkelig på hvor inderlig mye jeg ønsker et gladere liv.

...Fortsetter følger...

Men, men og men... Det er alltid et men. Uansett.. jeg vet at det ikke å "bare" tenke positivt, så blir alt så bra. Slik er det bare ikke. Jeg kan godt forstå den med at man kan ha en positiv grunntone og at man da vil kunne håndtere ting på en litt annerledes måte enn vist grunntonen er negativ. MEN det som skremmer meg vekk fra å ville ha denne positive grunntonen er det at fallet tilbake blir så stort og overveldene. OG det som gjør at jeg egentlig ikke ønsker en positiv grunntone er det at verden er ikke bra. Det er så mye djevelskap i verden..
Altså misforstå meg rett. For jeg vil ha det bra, for alt i verden så vil jeg det, men (igjen) jeg er redd, sint og fortvilet over verden, over oss mennesker. Så redd og forbanna at jeg ønsker ikke å ha en grunnleggende positiv følelse i forhold til alt. Nå vet jeg at det er ikke det som menes med å ha en positiv grunntone, men det er slik jeg oppfatter det når jeg blir fortalt det. Jeg oppfatter det som at det er meningen at vi mennesker skal ha denne positive grunntonen til alt og at vi dermed vil kunne takle ting på en bedre måte. Men jeg ønsker ikke å takle vonde ting. Jeg ønsker ikke for noen at de skal være nødt til å takle disse forferdelige tingene som skjer. Dessverre så er vi nødt til det. Og jeg forstår og er enig i at vi bør kunne lære oss å håntere det på en annen måte enn ved å ødelegge oss selv. Som f.eks ødelegge de som faktisk har gjort disse handlingene. Og med det mener jeg ikke nødvendigvis å fysisk ødelegge dem, men ved å vise at de ikke kan ødelegge oss, så ødelegger vi de ganske mye. Et smil kan gjøre mer skade enn et slag over trynet..
Og jeg skulle ønske at jeg kunne gi alle de slemme smilet mitt, for å vise at meg ødelegger dere ikke. Men så enkelt er det ikke. OVERHODET IKKE!!! I stedet henter jeg frem de skarpe gjennstandene mine og kutter meg opp, fordi ord ikke strekker til, tårene når ikke frem og hylene kommer ikke ut. Kaoset vokser og kaoset må ut. Destruktivt, OG slik er det, MEN man kan endre på dette. Og jeg akter å gjøre det jeg kan for å endre på det. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å kvitte meg med redskapene mine, presse ut tårene, slippe ut hylene og snakke det språket som må til for å få ut smerten.
En dag går jeg forbi, rak i ryggen og smiler.
Jeg er ikke ødelagt og jeg skal heller aldri tillate å bli det.
=)