Bulimia Nevrosa

Det var ikke dette jeg så for meg da jeg for 10 år siden sluttet å spise. Å spy etter at jeg hadde spist lå ikke i min natur. Jeg ville bare ikke spise, jeg ville ned i vekt. Forsvinne på et vis. Det var ingen rundt meg som oppdaget min forsvinning, bortsett fra en dame. Og da ble det litt oppstyr og dermed full panikk hos meg. Heldigvis eller dessverre så hadde jeg en venninne som lærte meg hvordan jeg lettere kunne bli kvitt maten jeg måtte innta. Det var bare å stikke fingrene i halsen og bevege på dem. ja det var bare å gjøre det slik. Men vekta gikk oppover, og jeg ble mer og mer synlig, jeg tok mer og mer plass. Det å putte fingrene i halsen ble en slags avhengighet. Jeg begynte å handle inn sjokolade som jeg gjemte på rommet mitt og når jeg var alene tok jeg frem en plastpose og sjokoladen. Spiste og spydde. Etterhvert hopet det seg opp. Jeg spiste så masse alt jeg mistet helt kontroll, etter skoletid kunne jeg spise nesten et helt brød med nugatti på, hver eneste dag. Etterfulgt av faste dager og masse trening. Allikevel var jeg og forble feit.

I dag, 10 år senere, hatt et vekttap på 18kg på 8 mnd, vektoppgang på 8kg på 1 mnd. jeg klarte meg så bra, jeg skulle bli tynn og ting begynte å falle på plass. Jeg skulle klare meg. Bulimien var vekk. Hvorfor måtte den komme tilbake nå? Nå av alle tider... Spiser og spyr. Fagfolk ber meg spise regelmessig, da vil jeg ikke bli så sulten på kveldene. Jeg prøver å forklare at overspising eller spising i det hele tatt har ingenting med sultfølelse å gjøre. Jeg har spist lite ofte i 1 mnd nå det har ikke hjulpet i det hele tatt på overspisingen. Det er tvangshandlinger som blir trigget frem av uutholdelige følelser. Og eneste grunnen til at jeg overspiser er fordi jeg må kaste opp. Og nå har jeg begynt å handle avføringspiller igjen. Bulimien er tilbake!
Og på grunn av den helvetes bulimien har jeg lagt på  meg 8 kg på 28 dager. Det er usunt å legge på seg så mye på så kort tid!!!

Jeg vet ikke lenger hvordan det er å kose seg med et kakestykke, en sjokolade eller en bolle. Et pizzastykke eller en skive brød. Jeg vet ikke hordan det er å spise fordi man er sulten, fordi kroppen trenger mat for å fungere. Jeg vet ikke hvordan det er å handle mat eller vøre inne på en matvare butikk uten å få en angstreaksjon.

Jeg vil ut av spiseforstyrrelsen, jeg virkelig vil. Jeg vil bare være normal. Ha et normalt forhold til alle de grunnleggende tingene her i livet. Mat, søvn og mosjon.

I dag sto jeg opp og gikk rett i overspisemodus, overspiset på smågodterier, kastet opp, gikk og la meg. Sto opp igjen, overspiste mer, kastet opp og gikk i dusjen.
Angst? JA!
Planer: faste noen dager, 2 eller 3, forså å prøve å følge kostlisten min slavisk i en mnd. Skal IKKE veie meg før mandag 15 mars.

I`m back..

Hallo alle sammen!!!:)))

Har savnet dere! Har savnet å skrive, har savnet kommentarene deres, alt, alt med bloggen min har jeg savnet!!! Og jeg er glad for å være tilbake!!!

Det er mye rart som har skjed den siste tiden, eller egentlig ikke. Alt er som det alltid har vært, sånn nesten. Jeg har mine plager, svinger alle mulige slags veier og alt det der. Men etter all min tid her inne, altså på sykehuset. Eller all behandling, etter alle diagnoser og tankene "de" har om det, så har de vist nok, etter ett eneste forbanna spørreskjema kommet frem til en ny diagnose. Faens idioter spør du meg!!! Transynte jævler!!! Unnskyld språket, men de er skikkelig ekle mot meg. Det verste er at de ikke forteller meg det en gang, det er noe jeg tilfeldigvis leser meg frem til via et journal notat. :( Jeg blir trist bare av å tenke på det. Jeg føler at de går bak ryggen min, de lurer meg inn i noe som er helt, helt på jordet.

Jeg har sår i sjela mi. Det gjør vondt, sterke smerter. Det vises ikke så godt, men de er der. Noen ganger blør jeg mer enn andre ganger. Noen ganger er smerten så intens at jeg tror at jeg ikke overlever. Jeg overlever. Sår i sjelen er ikke dødelig, med mindre en selv prøver å drepe for å bli kvitt sårene. Det har jeg prøvd noen ganger. Og det man oppnår ved å gjøre det er å lage sår og smerte i de rundt en som bryr seg og er glad i deg. Jeg er usikker på om sårene noen gang kan slutte å bli betente. Heldigvis finnes det en slags antibiotika kur for disse betennelsene. Terapeauter. Noen ganger medikamenter.
For meg er den beste medisinen trygghet. Og den medisinen er vanskelig å få tak i. Den kan stå rett foran meg, men jeg får ikke tak i den. Det er som om sjela mi ikke klarer å ta i mot. Da er det viktig at tryggheten bli værende, at den ikke går sin vei. At den kan ha tålmodighet, vente på meg. Ingen diagnoser har hjulpet meg, likevel er det det jeg har fått mest av her inne. Ingen medikamenter har gitt meg langvarig bedring, tvert i mot. Allikevel har jeg kommet meg langt, veldig langt.
Og det er pga all lærdommen jeg har plukket med meg. Alt det jeg har lært av terapeauter, medpasienter, venner og andre kloke mennesker. Man tror det kanskje ikke der og da, kanskje ikke etterpå heller, men enten man vil eller ikke så synker lærdommen inn. Det er ikke til å unngå. Mange ganger tenker jeg ikke over det jeg nettopp har lært, syntes kanskje det var helt teit det jeg lærte. Jeg viste null interesse. Plutselig en dag finner jeg ut at jeg bruker lærdommen, altså jeg lærte noe, noe nyttig.

Man kan ha oppfølging rundt maten, selvskading på mange plan. Alle disse symtomene. Det er viktig å byggen en slags grunnmur. Hente frem en slags styrke, noe stabilt. Det har tatt meg mange år å bygge meg opp. Og jeg har fortsatt mange plager, symptomene treder frem. Alt blir håpløst. Jeg er svak. Alt jeg hadde bygget opp var falskt. Når jeg virkelig trengte styrken, raste muren sammen. Nei, det er en del av det hele.
Jeg har akseptert at jeg vil komme til å skade meg igjen, jeg vil komme til å faste i perioder, kaste opp, overspise, lite søvn, for mye aktivitet, destruktive handliger vil følge meg en stund til. Det er en del av prosessen. Og selv om det ikke er greit, så er det greit likevel. Hodet, sjela og hjerte kan jeg ikke tvinge til å ha det bra.
Vonde minner vil være tilstedet, det vil komme til å være uutholdelig i perioder. Men det vil bli bedre. Jeg kan skape en fremtid, et liv som er godt å leve. Det er mulig.

Jeg heter jo egentlig ikke Kamilla. Kamilla er en del av meg, på en måte. Hun er min trygghet. Jeg har flere tryggheter, men Kamilla er den beste av dem alle. Hun er den jeg skulle ønske jeg kunne vært. Hun er alltid sammen med meg, hun tar vare på meg og hjelper meg når ting blir virkelig vanskelig. Men jeg hater henne også. Hun kan være riktig så ufin, men jeg vet at hun mener det godt. Hun vil meg vel.
Akkurat nå har jeg vansligheter med å være "trofast" med henne. Jeg får ikke gjort ting slik hun vil at jeg skal gjøre det. Og det nytter ikke å si at jeg må gjøre sånn og sånn fordi sykehuset sier det. Hun er anorektiker og jeg skjønner godt at hun blir forbanna når folk tar feil av meg og henne. De pleier å rope mitt navn til henne, da blir hun sint. Det forstår jeg godt. Jeg er feit,stygg, you name it. Det er ikke hun.
Men selv om vi krangler en del, så er det godt å ha henne, uansett.
Jeg tar av og til medisiner som skal dempe psykoser og slikt. Og da hender det at hun blir litt svak, jeg blir litt døsig i hodet og klarer ikke helt å henge med på hva hun sier. Disse medisinene er noe drit, fordi de får meg til å miste kontrollen og jeg spiser ganske masse. Og når jeg da kommer til meg selv igjen, og Kamilla er på plass blir det masse, masse bråk. Men jeg trenger likevel de medisiene, ikke fordi jeg vil såre henne, ikke på noen måte, men jeg blir så sliten av alt kaoset i hodet. Skulle ønske det var en medisin som kunne ta vekk litt av kaoset, men ikke kamilla. Ikke meg. Jeg trenger Kamilla og hun trenger meg.

Det er mye som skjer i livet mitt fortiden. Noen kan se det dit hen at det står helt stille, men da ser de feil.
Det skjer mye, så mye at jeg ikke klarer å henge helt med, faktisk ikke i det hele tatt.
Skulle ønske at jeg kunne få en liten pause bare. Jeg vil ha perm, men det er jo ikke pause. Skal jeg på perm må jeg liksom ta med meg hele meg selv, det er ikke pause.

Sletter bloggen NÅ!

Gidder ikke å dele negative dritt innlegg med ukjente mennesker lenger.

Takk til alle dere som har fulgt meg og bloggen!!<3

Jeg går vidre nå, helt for meg selv. Lykketil alle sammen!!!

<3fantastiske mennesker<3

Klem fra Kamilla

Ny blogg klar!

Nå har jeg startet den nye bloggen!:)

Jeg har ikke skrevet så masse i det siste. Ting har ikke vært helt greit. Menjeg håper at jeg oppdatert den nye bloggen min med gjevne mellomrom..

Jeg har invitert dere som har lagt igjen mail.adr. Om noen flere ønsker invitasjon er det bare å legge igjen adr. her.

KLem

Det kom en bil..

Og den kjørte rett forbi..

Jeg satt, sånn halveis, midt på denne veien, noe jeg for så vidt fortsatt gjør.. Så kommer det en bil, den kjører sakte forbi meg, håpet mitt lyser, gleden.. herregud hvor glad jeg ble!
MEN, den kjørte rett forbi, sakte, mennesket i bilen holdt blikket rettet på meg hele tiden. Men så på en måte bare tomt, rett gjennom meg. Jeg veievet med armene, ropte, ingen respons.

Det verste nå er at jeg fortsatt håper, men jeg ønsker ikke å håpe lenger. Jeg vil gi opp håpet. Rart. Slik er det.

Og jeg vet hvorfor jeg skulle ønske at jeg ikke hadde mer håp igjen, jeg vet hvorfor jeg skulle ønske at jeg bare ga opp. Det er fordi jeg vet hva jeg kommer til om jeg blir reddet denne gangen. Jeg vet hvilket liv det er. Hva som vil skje og ikke skje. Jeg vil fortsette i samme gamle mønstre. Det vil jeg alltid gjøre. For uten at noen griper inn så fikser ikke jeg dette alene. Jeg klarer ikke å bare slutte å spy opp maten, kaste alle piller og ikke handle inn nye, spise og aldri mer sulte. Jeg klarer ikke å leve uten en vekt i umiddelbar nærhet. Jeg klarer meg ikke uten de destruktive tankene mine, mønstrene mine, mestringene mine. De MÅ være der. Og de vil være der så lenge ingen kommer inn og hjelper meg å gjøre en konkret og brutal avsluttning på de.

Jeg skal innrømme noe som har vært vanskelig for meg å innrømme, noe jeg aldri har innrømt for noen, ikke for meg selv en gang. Ja, jeg har overspist masse i løpet av hele mitt liv. Det er vel kanskje det jeg har gjort mest. Og jeg har brukt all min tid på å plapre i vei om at jeg aldri har fråtset, at jeg ikke overspiser sånn som de som overspiser, men at jeg av og til har spist veldig mye og at jeg føler at jeg spiser for mye uansett hva jeg spiser.. Bla, bla, bla.. Jeg har alltid unnskyldt meg selv og prøvd å få det til å høres ut som om jeg har spist "normalt". Jeg har blitt forbanna når folk har sagt at jeg har spist masse, når de har sagt at jeg har overspist, osv...
Greit, jeg har ikke vært der hvor jeg har handlet så masse mat at jeg ikke har hatt penger til neste utbetaling eller spist rett fra fryseren. Og jeg overspiser heller ikke så ofte, men jeg gjør ved et spesielt stress jeg har. Jeg har tenkt over det. vet hva det handler om, osv.. Jeg spiser, kjenner ikke smaken på maten, det er ekkelt, stapper i meg mer og mer og mer, passer på å hele tiden ha noe i munnen og slik kan jeg sitte. Jeg har som oftes mål når jeg gjør slikt. Jeg skal spy, ja, MEN først må jeg spise det og det, så og så  mye.
F.eks. når jeg var yngre hva det snakk om et helt brød eller 5 sjokolader, når jeg hadde klart å stappe det i meg kunne jeg få kaste opp.
Oppkastet er her "gevinsten". Altså, renselsen.

Grunnen til at jeg skriver dette i dag er fordi jeg nettopp har hatt en slik episode. Jeg hadde en hel pose full av skjokolade som jeg fikk til jul. Jeg har ikke rørt den posen, har ikke tenkt på den, har ikke hatt lyst eller noe. I dag kom stresset. Og der satt jeg. Tok opp en stor pose fylt meg sjokolade. Den posen måtte jeg gjennom. Og på under 5min stappet jeg i meg sjokoladen. Jeg hadde så mye i munnen at jeg holdt på å kveles, jeg klarte ikke å svelge unna. Så jeg måtte jukse litt. Jeg spyttet ut etterhvert. Og det blir helt feil. det var ikke det som var avtalen. Avtalen var at jeg skulle spise alt og deretter kaste opp. Uansett.. Jeg spiste og spiste, jeg kjente det presset på, det ville bare opp, men jeg hadde enda masse igjen. Panikk. Jeg måtte ha kaffe. Sjokolade er seigt å kaste opp igjen. Nattevaktene var kommet på og kaffen var tatt inn. Fullstendig panikk. Stressende finner jeg en nattevakt og få en halv kopp kaffe. Heller innpå mens jeg suger i meg en sigg på null komma niks. Går inn på rommet. Sitter der og lar den "godgjøre" seg i 1/2min. Går så inn på badet og kaster opp i det uendelige. Og for første gang på lenge, for det er lenge siden jeg har hatt en slik overspisningsepisode. For sørste gang på lenge følte jeg at jeg ble litt renere. jeg fikk opp masse. Jeg klarte å spy helt til det bare var sur magesyre som minnet meg om oppkastene etter paracetoverdosene. Jeg klarte det. Magen var tom, om ikke helt, så tilnærmet helt tom. Litt renere innvendig. For sikkerthets skyld tillater jeg meg selv å svelge noen Alli.

Etter dette kommer selvfølgelig den ekkle følelsen. Den andre typen ekkel. Men det skal jeg ikke skrive om nå.

Jeg har gått ned 16kg og har ingen planer om å bevege meg oppover igjen. Og det er det jeg frykter med terapi. Hodet mitt vil bli så fiksa at jeg tror at jeg kan spise hva som helst og ender opp som sykelig overvektig. Å dø av fedme er liksom ikke det jeg har mest lyst til her i livet.

Jeg vet jeg kan høres helt korka ut nå. Det er bare sånn jeg er..

Har forressen beveget meg mot det farlige, i går, men stoppet det selv. Og jeg sitter fortsatt midt på veien. jeg kan fortsatt dø, men det er ingen som vil redde meg. Vet ikke hvor mange biler som har kjørt forbi nå..
De mener vel at jeg må hjelpe meg selv. Ening der, ja, på mange områder. Men de kunna da i det miste bare hjulpet meg å løsne på dette limet som holder meg fast. Det er nemlig ikke slik at jeg skal ha noen til å gå veien for meg eller noen som holder meg i hånden hele veien. Jeg må bare komme meg løs, så skal jeg alltids greie å gå den jævla veien selv.

Enkelte menensker er trangsynte. Det tillater jeg meg sel vå si.

Og jeg er forbanna fordi jeg sitter igjen med dritt. Jeg sitter igjen med litt kunnskap om kognitiv terapi. Jeg sitter igjen med automatiske negative tanker som sykehuset har plantet i meg. Det verste er at de aldri vil se på det slik. Det er ikke alle mine ANT de har plantet, og nei, så langt der i fra. De oppstod lenge før sykehuset. Men det er en spesiell tanke.. En som hindrer meg i å reagere.. Det skal jeg skrive om en annen dag...

Faen sinnsykehus!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

Midt på veien..

Ikke i grøfta.

Jeg vet ikke hva som er verst.. Grøfta eller sitte fast midt på veien. Jeg tenker over dette og kommer frem til at midt på veien er farligst, det er livsfarlig. I grøfta er det litt tryggere.

Jeg står bom fast midt på veien og venter egentlig bare på en stor trailer som skal komme susene å kjøre meg ned. Inni mellom dukker jeg, legger meg helt flat ut på veien og bare venter. Nå skjer det, nei nå..
Hadde jeg bare klart å kave meg bort til den ene grøfta og rullet meg selv ned i den, da hadde jeg vært litt tryggere.

Midt på veien er det 2 ting som kan skje.. Jeg kan bli liggende lenge og være redd og vente på at noe skal skje. Det som kan skje er at det enten kommer noen å kjører meg ned som kan forårsake min død eller det kan komme en bil som ser meg, stopper, plukker meg opp og redder meg. Får meg vekk fra veien og kjører meg til et trygt sted.

Jeg har hylt på veien, men i dette øde land hvor jeg er helt alene er det ikke å forvente at noen hører meg. Natten lang roper jeg etter hjelp, i håp om at det er noen der, noen som kan høre meg.

Det er en stemme som prater til meg, den eneste som hører og ser litt av det som ser, bare ikke slik som det er. Den stemmen ser det faktum at jeg står midt på en vei, og forteller meg derfor at det bare er å gå. Jeg kan bevege meg, jeg kan velge hvilken vei jeg vil går. Frem eller tilbake. Jeg ønsker selvfølgelig å gå fremover, fordi jeg kommer nettopp fra det som er bakover. Problem: jeg sitter fast. Jeg er limt fast i veien. Alt jeg kan bevege meg mellom er sittestilling, liggende eller stående. Jeg tenker, kanskje hakket for mye. For det tar på å tenke så klart og fokusert når man sitter fast. Jeg er klar over hva som skjer. Holder fast ved håpet, håpet om at jeg skal bli funnet av noen som kan redde meg. Mister fokuset og er fullstendig klar over det. legger meg flat og venter på å bli kjørt ned. Tvinger meg selv om i sittestillene og det er jeg midt mellom to ytterpunkter.. Jeg vil leve, jeg vil bli reddet, men jeg kjenner på kropp og sjel at døden kunne vært greit. Etter så lang tid fast på en vei, angsten, reddselen alt, alt som er vondt, det kan bli over. Om det bare kommer en bil.. Så tenker jeg at det er ikke sikkert at jeg dør for det om jeg bli overkjørt. Jeg kan ende om fanget i livet med livsvarige meen. Tankene øker stresset mitt.
Og jeg vet ikke når denne bilen evt. skulle komme, det er en risiko og jeg trenger hjelp. Styrken min kommer ikke så godt til nå, det hadde ikke hjulpet om jeg så var den sterkeste i hele verden. Jeg sitter bomfast midt på en vei. Det er farlig!

Stemmen sier: Jeg er nå her..
Jeg: Jeg har sagt mitt..

Jeg er snart tilbake..

Jeg er så dødens sliten fortiden, og jeg hater at jeg sier det, at jeg lar det komme og lar det være slik. Jeg hater at jeg ikke klarer å overse min utmattelseshet. Jeg virkelig hater det!!! Jeg ligger i senga og det er tungt, jeg vil stå opp, men klarer ikke. Jeg er svimel, sliten, fryktelig sliiten. De 2 siste dagene har jeg vært litt mer oppe enn de andre dagene, men fortsatt kjempe sliten. Hver en bevegelse gjør vondt.
Jeg har spist lite i det siste, og har merkelig nok mistet vekt. Jeg har gått ned 3,5kg på 5 dager..
Men kroppen min reagerer feil. Den skulle liksom tåle lite eller ingenting mat, men nei, den gang ei.
I går da jeg spiste kvelds ble jeg helt surrete i hodet. Viste ikke om jeg skulle klare å reise meg fra bordet, alt gikk rundt for meg. Jeg kom meg tilbake til senga, heldigvis.

Ellers så klarer jeg ikke helt å "late som" lenger. Jeg bare er i dårlig humør. Jeg ligger i senga å stirrer i taket/veggen, gir korte avvisende svar. benekter all depresjon og tristhet i verden. Jeg er ikke trist, og jeg er hverfall ikke deprimert!!!
Jeg er bare ikke helt i form.
Jeg har ikke klart å ta frem pcèn for å skrive innlegg, selv om jeg har hatt lyst. Nå er jeg ved pasient pcèn og det går litt bedre, men jeg kjenner at senga lengter etter meg, eller noe i den duren.

Og siden formen er som den er så blir den andre bloggen litt utsatt. Men jeg sender invitasjon så snart den er klar!=)

Og det er fortsatt bare å sende mailadressen for dere som har lyst å følge.. =)

Håper alle sammen har hatt en brukbar helg!:)

Nå skal jeg prøve å få i meg en fiberrik til frokost slik at jeg forhåpentligvis greier en spasertur i dag!:)

Stor klem