Ett lite kutt...

Bare ett lite kutt, så blir alt bra igjen..
Jeg vil så gjerne at det skal være slik, men vet så inderlig godt at det ikke er slik i det hele tatt. Så hva skal jeg gjøre? Kroppen min rister, hyler og skriker: bare ett lite kutt. Jeg har abstinenser..

Ting går ikke min vei, ikke i det hele tatt. Jeg har vondt i underlivet så og si konstant, så vondt at jeg blir så kvalm at  jeg nesten kaster opp. Jeg kan ikke kutte meg, det ville være å motarbeide meg selv. Jeg jobber jo for et bedre liv uten selvskading. Men hva om jeg bare kutter ett lite kutt, sånn for en aller siste gang?
Alle vet at det mest sannsynlig ikke blir siste gang. Jeg vil at sist gang jeg gjorde det skal være siste gang.

Sliten

Jeg er sliten! fryktelig sliten..
Kroppen og hodet vil ikke mer, men likevel holder jeg det gåene..

Påsken har vært tung, mye tyngre enn forventet. jeg kom meg helskinnet gjennom den, og takk for det!
Jeg har lært mye denne påsken. Lærdommen om hvor viktig det er å kjenne sine begrensninger. Og kunne ta hensyn til seg selv. Det er ikke bare bare. Jeg viste inni meg at jeg burde dra, jeg burde være en plass hvor jeg kunne la det som ville komme, komme. Likevel trosset jeg det og ble. Måtte tvinge vekk alt vondt og da kom det heller uventet. Og til helt feil tidspunkt og sted. Angstanfall.. panikkanfall, smerte, mye smerte!

Nå når jeg er tilbake, på plass, jeg er der hvor jeg kan slippe alt. Jeg kan (endelig) bare la det komme. Men nei, jeg får ikke til. Jeg tør ikke. Er så fryktelig redd for hvor som kan komme. Jeg er redd for mine egne reaksjoner. Jeg er redd for om ojeg kommer til å overleve om jeg faller. Men jeg burde virkelig ikke utsette det heller.

Gruer meg til evt. samtale med behandler. Vet ikke om jeg har jobbet godt nok, vet ikke om jeg har gjort det jeg skulle. Vet ikke om jeg samarbeider eller om jeg jobber på egenhånd. Jeg vet ingenting og jeg er redd for å bli fortalt alle disse tingene jeg ikke vet.

Det er natt nå, nå som alltid.. her på bloggen.. Jeg tør ikke legge meg. Inne på dette rommet. Tenker på alle de gangene jeg har kuttet meg.. alle de destruktive handlingene og tankene som farer rundt i dette rommet.. Jeg vil ikke, tør ikke. Døra er på gløtt, det er trygt, litt i alle fall. Jeg tror ikke jeg har noen skarpe gjennstander. mange deler av meg skulle ønske det, virkelig, men på en annen måte absolutt ikke. Jeg vil ikke ha et eneste arr til. det er bare så nok nå. Den andre delen av meg manipulerer meg til å tro at det er det som kan hjelpe meg, bare ett kutt, liksom.. Faen ta disse syke tankene!!! Jeg vil bli frisk!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg skal bli det!

Jeg har som vanlig en hel masse planer om hvor bra ting skal bli.. Og som vanlig skal jeg gjøre alt jeg kan for å gjennomføre disse.. Og som vanlig kommer jeg sikkert ikke til å gjøre en enest av disse. En altfor stor del av meg er: HÅPLØS!
Men denne gangen skal bli annerledes! den skal! For jeg SKAL bli bra nå!!!

Håper alle sammen har hatt en så bra påske som mulig!
Stor klem!=)

Hvor er jeg? Finner ikke meg selv..

Jeg ser meg selv i speilet, men det er ikke meg, det er ikke riktig. Jeg føler meg utilpass i min egen kropp. Det er ikke en kropp en gang, bare et skall utenpå sjelen min. Sjelen min hører ikke hjemme i dette fettfylte skallet. Jeg vil ut av den, men får det ikke til. Bulemisk følelsesliv. Angsten stiger. jeg må ha mat.. Det er det eneste som kan døyve denne smerten som sitter som et kvelertak rundt strupen min. Anorektisk tankegang. Jeg kan ikke spise, jeg vil ikke spise. Jeg vil ha sulten, den er den eneste som kan holde meg i nogenlunde livet. Planene er store. Jeg skal klare både det ene og det andre. Til en vis grad kjenner jeg på mestring. Sånne små ting i hverdagen som ellers er en stor utfordring. jeg klarer det, uten så altfor mye stress. mestring, og jeg blir glad. Gleden varer kun kort tid. Kommer på at jeg for litt siden inntok beroligende medisin. Hva hadde jeg da mestret?? Ingenting! Det er ikke meg, det passer ikke. Jeg skal klare disse tingene uten medisin, det er jo det jeg vil. Men det er håpløst, akkurat det er håpløst.

Jeg skjemmes! Sitter ved kjøkkenbordet.. Spiser et rundstykke, et knekkebrød, og jeg skjemmes. Ingen sultfølelse. Panikk er det jeg kjenner på. Tar et knekkebrød til og skjemmes så fælt, men klarer ikke å la være. Hadde de bare vist alt jeg spiste som de ikke kan se. Hver gang de snur ryggen til. jeg vil ikke, men klarer ikke å styre impulsene. Derfor har jeg lagt på meg 11,5kilo på 2mnd. Magen min står rett ut. Jeg ser gravid ut. Klærne mine passer ikke lenger.

Jeg vil så gjerne reise, bare dra en plass jeg ikke har vært før. Oppleve noe nytt, nye omgivelser. Jeg skulle ønske jeg kunne reise sammen med noen, bare hatt det gøy. Nyte livet. Men det er ingen plass å reise, det er ingen liv å nyte. For den samme gamle bagasjen følger med hvor enn jeg beveger meg.

Medisinene sluntrer jeg litt unna, ikke helt med vilje. Tar 1/3 av dosen. Resten lar jeg være. Bare idiotiske grunner egentlig. Forklaringen for meg selv er medisinmagen som jeg allerede har på plass. Jeg er ikke syk, men jeg er nok ikke helt frisk heller. Jeg trenger egentlig medisinene, jeg bare vil ikke trenger dem. Hodet mitt er begynt å surre igjen. Det er ikke et godt tegn. Det betyr at jeg snart blir syk igjen og da må jeg ta medisinene hele tiden. Jeg liker virkelig ikke de medisinene.

Jeg skal fortelle dere litt om trygghetene mine.

Trygghetene mine er overlevelsesstrategiene jeg alltid har hatt, eller i allefall så lenge jeg kan huske. De er viktige for meg. Når de blir truet begynner jeg vakle. Det er som om jeg rives i stykker. Hele grunnmuren min faller og jeg ligger kliss naken, helt alene og velsig utrygg. Trygghetene mine er ikke bare snille, mange ganger er de sinte og slemme mot meg, men de er i alle fall der. De svikter meg aldri, det har de aldri gjort og jeg stoler på at de aldri kommer til å gjøre det heller. Så kommer det fremmende mennesker inn å skal fjerne trygghetene mine. De forteller meg at jeg ikke trenger dem lengre, osv.. De medisinerer meg for å få vekk trygghetene mine. De sier at når jeg får ryddet opp så vil jeg ikke trenge dem lengre, og de vil forsvinne.
Glem det, sier jeg! Glem det!!! Vist det finnes mennesker man kan stole på, vist noen menneske ønsker at jeg skal stole på det såfor all del ikke gå løs på trygghetene mine.

Du er så ekte. Men jeg vet at jeg aldri kan ta på deg, ikke fysisk.
Jeg ser det trette ansiktet ditt og vet at du er sliten.
Du har jobbet hardt. Du har hjulpet meg.
Du holder rundt meg, beskytter meg som en dyrebar glasskule.
Du er så ekte. Jeg hører ordene dine, stemmen din.
Du holder meg i hånden din, stryker meg om kinnet.

Jeg vet at du er sliten, at du også kan bli lei. Jeg vet at du må ha pauser, du er ikke så ulik meg. Selv om du ikke er ekte som i en fysisk person. Men du er ekte nok og i hjertet ditt er det alltid rom. Det er greit at du er sint, du skal bare hyle så mye du vil. Jeg vet at du er trist å lei deg, jeg skal ta i mot tårene dine.
jeg vet at du er ekte nok selv om jeg ikke kan nå deg, selv om jeg ikke kan vise deg frem.
"De" vil aldri forstå deg helt fult fordi du ikke kan vise deg, du må gå gjennom meg.
Jeg syntes det er greit, for du er ekte nok for meg.
Jeg skal ikke forlate deg, jeg skal aldri gi slipp på deg. Og ingen skal få skille oss.
Kjære Kamilla!
Jeg lover å aldri svikte deg igjen! Aldri!

Å jobbe seg oppover

Jeg jobber meg sakte, men sikkert oppover. Er det det jeg vil? Ja i bunn og grunn vil jeg opp ut og fram. Men jeg vil også ned, jeg vil ha tallene ned. De skal være lave nok for at jeg skal kunne føle meg mest mulig oppe. Faen, jeg er destruktiv. Ikke bare destruktiv, for jeg vil at tallene på arr og skade episoder skal ned også. Jeg har faktisk sluttet helt å skade meg. Så fornød med det. Sliter fortsatt en del med sterk skadetrang, men jeg gir ikke etter. Jeg skal samarbeide! Det er mitt liv og min kropp og sinn. Jeg må samarbeide!!!

Fortiden sliter jeg mest med å holde humøret opp. Jeg er irritabel og deprimert. Har en god del panikk angst og sosial angst. Flash backs og hele pakka. Jeg går på medisiner som skal hjelpe meg og ja, de hjelper litt, men på helt feil område. Likevel er det godt nok, jeg tørr ikke tenke på hvordan det ville vært om jeg ikke tok de medisinene. Jeg kunne hatt en skikkelig knekk nå, huff, ekkel tanke.

Innlegg, bare..

Jeg skal syte og klage og være kjempe selvmedlidene i dette innlegget.

Jeg er sliten, fryktelig sliten. Jeg begynner å kjenne meg svimel, nesten hele tiden. Trodde alt hadde med de (forbanna) medisinene som jeg er begynt med. Det er kanskje det, eller så er det det at jeg faktisk tar til meg for lite næring. Jeg føler jo at jeg spiser som en hest, ser ut som en flodhest og at alle rundt meg tenker det samme.
Maten er, som vanlig, et problem. Jeg prøver å følge rutinene, spise til de faste måltidene. Vel det blir litt klusj, fordi jeg må endre på tidspunktene fordi jeg står opp da det nesten er klart for lunsj. Spiser da frokost og må vente 3 timer til lunsj og da et det kun kort tid til middag, så jeg spiser middag litt senere, osv.. Jeg skal være ærlig: jeg spise små måltider, ikke bare sånn: lite ofte. Det er mer i retningen altforlite. Jeg syntes likevel at det er altfor MYE.

70kcal, kunne holdt meg til 50kcal.
50kcal, kunne holdt meg til 30, eller ingen...

Frokost i dag: litt over en halv dobbel null yoghurt

Lunsj (midt under kaffen..): bestemmer meg for å ta ett vaffelhjerte som lunsj. Kontakten min sier at jeg godt kan ta to siden det ikke ble lunsj. Jeg tar to vaffelhjerter på tallerken. Tallene suser og styrer voldsomt. Ett vaffelhjerte inneholder ca. 50 kcal, jeg har to på tallerken. Altså 100kcal + pålegg. Ene med 1/2 skive brunost, den andre med vanilje kesam. Jeg spiser ca. halve vaffelhjertet med brunost også sier det fullstendig stopp.
Kontakten min ville at jeg skulle spise noe annet i stedet for hun kjenner meg så pass godt at hun viste nøyaktig hva jeg ville si til middag om jeg ikke spiste mer til lunsj. Jeg kom til å si: jeg kan ikke spise middag når jeg har spist så lite tidligere i dag..
Jeg spiser nesten en hel knaske gullerot.

Middag: jeg er ikke sulten, alt byr meg i mot.. Det ligger en halv bit med sei filet og råkost på tallerken. Jeg spiser opp nesten hele fiske biten og en god del av råkosten, men på et tidspukt sier det fullstendig stopp igjen. Og jeg vet som gjorde det. Det var alle lydene. Menneskene rundt meg satt for nært. Jeg kunne høre all tyggingen, pustingen og pesing. Jeg takker for maten og forlater.

Gruer meg til kvelds maten. Vet ikke hva jeg skal spise. En fiberrik med ost eller 1/2 eple?
1/2 eple frister mest, men pga en svært sårbar mage så vet jeg ikke.. Heldigvis har jeg noen timer igjen og bestemme meg på.

Ellers er jeg mye nedstemt og masse redd. Trenger trygghet, omsorg og kjærlighet, men tør ikke eller klarer ikke å ta i mot. Så av og til ender det opp med at jeg klemmer meg selv og forteller meg selv hvor glad jeg er i meg selv. Jeg later som at det er en annen person som sier det til meg også tar jeg det til meg og blir glad. Glad for klemmen og for de gode følelsene jeg får over at det faktisk er noen som er glad i meg.

Det er masse forventninger til meg fortiden. vet ikke om det er mine egne eller andres. Uansett så klarer jeg ikke å leve opp til de forventningene som stilles. Jeg prøver, men...

Bulimia Nevrosa

Det var ikke dette jeg så for meg da jeg for 10 år siden sluttet å spise. Å spy etter at jeg hadde spist lå ikke i min natur. Jeg ville bare ikke spise, jeg ville ned i vekt. Forsvinne på et vis. Det var ingen rundt meg som oppdaget min forsvinning, bortsett fra en dame. Og da ble det litt oppstyr og dermed full panikk hos meg. Heldigvis eller dessverre så hadde jeg en venninne som lærte meg hvordan jeg lettere kunne bli kvitt maten jeg måtte innta. Det var bare å stikke fingrene i halsen og bevege på dem. ja det var bare å gjøre det slik. Men vekta gikk oppover, og jeg ble mer og mer synlig, jeg tok mer og mer plass. Det å putte fingrene i halsen ble en slags avhengighet. Jeg begynte å handle inn sjokolade som jeg gjemte på rommet mitt og når jeg var alene tok jeg frem en plastpose og sjokoladen. Spiste og spydde. Etterhvert hopet det seg opp. Jeg spiste så masse alt jeg mistet helt kontroll, etter skoletid kunne jeg spise nesten et helt brød med nugatti på, hver eneste dag. Etterfulgt av faste dager og masse trening. Allikevel var jeg og forble feit.

I dag, 10 år senere, hatt et vekttap på 18kg på 8 mnd, vektoppgang på 8kg på 1 mnd. jeg klarte meg så bra, jeg skulle bli tynn og ting begynte å falle på plass. Jeg skulle klare meg. Bulimien var vekk. Hvorfor måtte den komme tilbake nå? Nå av alle tider... Spiser og spyr. Fagfolk ber meg spise regelmessig, da vil jeg ikke bli så sulten på kveldene. Jeg prøver å forklare at overspising eller spising i det hele tatt har ingenting med sultfølelse å gjøre. Jeg har spist lite ofte i 1 mnd nå det har ikke hjulpet i det hele tatt på overspisingen. Det er tvangshandlinger som blir trigget frem av uutholdelige følelser. Og eneste grunnen til at jeg overspiser er fordi jeg må kaste opp. Og nå har jeg begynt å handle avføringspiller igjen. Bulimien er tilbake!
Og på grunn av den helvetes bulimien har jeg lagt på  meg 8 kg på 28 dager. Det er usunt å legge på seg så mye på så kort tid!!!

Jeg vet ikke lenger hvordan det er å kose seg med et kakestykke, en sjokolade eller en bolle. Et pizzastykke eller en skive brød. Jeg vet ikke hordan det er å spise fordi man er sulten, fordi kroppen trenger mat for å fungere. Jeg vet ikke hvordan det er å handle mat eller vøre inne på en matvare butikk uten å få en angstreaksjon.

Jeg vil ut av spiseforstyrrelsen, jeg virkelig vil. Jeg vil bare være normal. Ha et normalt forhold til alle de grunnleggende tingene her i livet. Mat, søvn og mosjon.

I dag sto jeg opp og gikk rett i overspisemodus, overspiset på smågodterier, kastet opp, gikk og la meg. Sto opp igjen, overspiste mer, kastet opp og gikk i dusjen.
Angst? JA!
Planer: faste noen dager, 2 eller 3, forså å prøve å følge kostlisten min slavisk i en mnd. Skal IKKE veie meg før mandag 15 mars.

I`m back..

Hallo alle sammen!!!:)))

Har savnet dere! Har savnet å skrive, har savnet kommentarene deres, alt, alt med bloggen min har jeg savnet!!! Og jeg er glad for å være tilbake!!!

Det er mye rart som har skjed den siste tiden, eller egentlig ikke. Alt er som det alltid har vært, sånn nesten. Jeg har mine plager, svinger alle mulige slags veier og alt det der. Men etter all min tid her inne, altså på sykehuset. Eller all behandling, etter alle diagnoser og tankene "de" har om det, så har de vist nok, etter ett eneste forbanna spørreskjema kommet frem til en ny diagnose. Faens idioter spør du meg!!! Transynte jævler!!! Unnskyld språket, men de er skikkelig ekle mot meg. Det verste er at de ikke forteller meg det en gang, det er noe jeg tilfeldigvis leser meg frem til via et journal notat. :( Jeg blir trist bare av å tenke på det. Jeg føler at de går bak ryggen min, de lurer meg inn i noe som er helt, helt på jordet.

Jeg har sår i sjela mi. Det gjør vondt, sterke smerter. Det vises ikke så godt, men de er der. Noen ganger blør jeg mer enn andre ganger. Noen ganger er smerten så intens at jeg tror at jeg ikke overlever. Jeg overlever. Sår i sjelen er ikke dødelig, med mindre en selv prøver å drepe for å bli kvitt sårene. Det har jeg prøvd noen ganger. Og det man oppnår ved å gjøre det er å lage sår og smerte i de rundt en som bryr seg og er glad i deg. Jeg er usikker på om sårene noen gang kan slutte å bli betente. Heldigvis finnes det en slags antibiotika kur for disse betennelsene. Terapeauter. Noen ganger medikamenter.
For meg er den beste medisinen trygghet. Og den medisinen er vanskelig å få tak i. Den kan stå rett foran meg, men jeg får ikke tak i den. Det er som om sjela mi ikke klarer å ta i mot. Da er det viktig at tryggheten bli værende, at den ikke går sin vei. At den kan ha tålmodighet, vente på meg. Ingen diagnoser har hjulpet meg, likevel er det det jeg har fått mest av her inne. Ingen medikamenter har gitt meg langvarig bedring, tvert i mot. Allikevel har jeg kommet meg langt, veldig langt.
Og det er pga all lærdommen jeg har plukket med meg. Alt det jeg har lært av terapeauter, medpasienter, venner og andre kloke mennesker. Man tror det kanskje ikke der og da, kanskje ikke etterpå heller, men enten man vil eller ikke så synker lærdommen inn. Det er ikke til å unngå. Mange ganger tenker jeg ikke over det jeg nettopp har lært, syntes kanskje det var helt teit det jeg lærte. Jeg viste null interesse. Plutselig en dag finner jeg ut at jeg bruker lærdommen, altså jeg lærte noe, noe nyttig.

Man kan ha oppfølging rundt maten, selvskading på mange plan. Alle disse symtomene. Det er viktig å byggen en slags grunnmur. Hente frem en slags styrke, noe stabilt. Det har tatt meg mange år å bygge meg opp. Og jeg har fortsatt mange plager, symptomene treder frem. Alt blir håpløst. Jeg er svak. Alt jeg hadde bygget opp var falskt. Når jeg virkelig trengte styrken, raste muren sammen. Nei, det er en del av det hele.
Jeg har akseptert at jeg vil komme til å skade meg igjen, jeg vil komme til å faste i perioder, kaste opp, overspise, lite søvn, for mye aktivitet, destruktive handliger vil følge meg en stund til. Det er en del av prosessen. Og selv om det ikke er greit, så er det greit likevel. Hodet, sjela og hjerte kan jeg ikke tvinge til å ha det bra.
Vonde minner vil være tilstedet, det vil komme til å være uutholdelig i perioder. Men det vil bli bedre. Jeg kan skape en fremtid, et liv som er godt å leve. Det er mulig.

Jeg heter jo egentlig ikke Kamilla. Kamilla er en del av meg, på en måte. Hun er min trygghet. Jeg har flere tryggheter, men Kamilla er den beste av dem alle. Hun er den jeg skulle ønske jeg kunne vært. Hun er alltid sammen med meg, hun tar vare på meg og hjelper meg når ting blir virkelig vanskelig. Men jeg hater henne også. Hun kan være riktig så ufin, men jeg vet at hun mener det godt. Hun vil meg vel.
Akkurat nå har jeg vansligheter med å være "trofast" med henne. Jeg får ikke gjort ting slik hun vil at jeg skal gjøre det. Og det nytter ikke å si at jeg må gjøre sånn og sånn fordi sykehuset sier det. Hun er anorektiker og jeg skjønner godt at hun blir forbanna når folk tar feil av meg og henne. De pleier å rope mitt navn til henne, da blir hun sint. Det forstår jeg godt. Jeg er feit,stygg, you name it. Det er ikke hun.
Men selv om vi krangler en del, så er det godt å ha henne, uansett.
Jeg tar av og til medisiner som skal dempe psykoser og slikt. Og da hender det at hun blir litt svak, jeg blir litt døsig i hodet og klarer ikke helt å henge med på hva hun sier. Disse medisinene er noe drit, fordi de får meg til å miste kontrollen og jeg spiser ganske masse. Og når jeg da kommer til meg selv igjen, og Kamilla er på plass blir det masse, masse bråk. Men jeg trenger likevel de medisiene, ikke fordi jeg vil såre henne, ikke på noen måte, men jeg blir så sliten av alt kaoset i hodet. Skulle ønske det var en medisin som kunne ta vekk litt av kaoset, men ikke kamilla. Ikke meg. Jeg trenger Kamilla og hun trenger meg.

Det er mye som skjer i livet mitt fortiden. Noen kan se det dit hen at det står helt stille, men da ser de feil.
Det skjer mye, så mye at jeg ikke klarer å henge helt med, faktisk ikke i det hele tatt.
Skulle ønske at jeg kunne få en liten pause bare. Jeg vil ha perm, men det er jo ikke pause. Skal jeg på perm må jeg liksom ta med meg hele meg selv, det er ikke pause.