Et brev til "hjelpen"

Et brev til "hjelpen"
-

Jeg liker hendene mine hver gang jeg gjør det. Huden blir så stram og fin, og den legger seg så vakkert omkring knoklene og leddene. Jeg kan se senene. Neglene blir også penere, de blir sterkere og vokser fortere. Jeg ser på hendene mine og hver en bevelgelse dem utfører, de er nydelige. Jeg føler meg vakker, og ren. Men likevel styggere og mer tilgrisert, infisert og smittsom enn noen gang. om jeg bare holder fokuset på hendene mine, så kan jeg nyte en stund. nyte helt til angsten kommer igjen, angsten som er så nær. JEg ser meg i speilet, jeg ser bare sår, det er sår overalt. huden er likevel noe av det mykeste jeg har kjent på. Det gjør vondt,m  sårene altså, det svir og banker. Jeg føler meg så skitten og ekkel, vil ikke vise meg for noen, fordi jeg er så redd for at noen skal bli "redd" meg og tro at jeg er smittsom. Kanskje er jeg det. Kanskje du blir smittet av meg om du ser meg. Kanskje sårvæsken ikke renner, men spruter i det vi passerer hverandre og kanskje, kanskje blir du smittet. Kanskje får du det som meg, altså, helt jævlig, men likevel så godt, så utrolig, utrolig godt. Jeg ser på hendene mine, de er så fine og fra nå av er de noe som er bare mine. Ingen kan ta fra meg den usle tryggheten jeg får når jeg ser på hendene mine kun kort tid etter at jeg gjør det. Ingen kan heller ta i fra meg velbehaget og nytelsen jeg føler over livet, som jeg får når jeg kjenner på hendene mine. Når jeg stryker forsiktig over den tynne, stramme huden som ligger så fint rundt benene, knoklene og leddene mine, og senene, for jeg kan se dem. Ingen kan ta ta fra meg noe og jeg trenger ikke være redd lenger, fordi det er ikke noe å være redd. Jeg er trygg nå, nå som jeg har gjort det og funnet roen i effektene av det. Men det er ikke bra sier dem, og fortsetter med at det er farlig, dem kaller det: skadelig avhengighet til det. Men jeg forstår ikke. Skjønner ikke hvor skadene setter seg. Hvilke skader jeg har fått, bortsett fra sårene på kroppen min, men jeg kan ikke tenke meg at det er det dem sikter til når dem sier skadelig avhengighet. Okei da, så vet jeg at det er skadelig, jeg vet hva det kan gjøre med mennesker. Men det virker ikke som om jeg tar slik skade av det. Kanskje jeg bare ikke skjønner det selv, kanskje jeg er blitt så syk at jeg ikke ser at jeg er syk, hvor syk og hvordan. Kanskje jeg har ødelagt meg selv for evig og alltid. Det er uopprettelig, skaden er for stor.. Og mange ganger vil jeg ikke gjøre det engang, jeg bare gjør det og da blir jeg minnet på hvor godt det kan være, hvor befriende jeg kan føle det. Jeg ser på hendene mine og husker hvor godt jeg liker dem, når jeg har gjort det. Og den tynne følelsen jeg sitter igjen med etter å nettopp ha gjort det, er det som får meg til å fortsette å gjøre det. Fordi det er det jeg trenger. Så, uten å vise for mye selvinnsikt ber jeg dere:  HJELP MEG FØR JEG DØR!!
Kamilla

Et lite dikt en lørdags ettermiddag

Nothing And Infection
I'm better of not looking at you

I'm better of not knowing your face
You are such a unhealthy diet for me
I wouldn't face the reality
I would die from your way of infecting me
Oh Thee, way of taking care of me
It's all a fake
But though, it's something and yet better than nothing
Though everything that is, is the nothing, nothing at all
No loving touch. No kisses from Thee heart
Only fearless dancing for minutes that never should have a start
-Kamilla-

Let Me Dance The Dance Of My Life (And Let It Last For A Lifetime)

Kjære du/dere som leser!

Jeg vil gjerne dele et dikt som jeg har skrevet, med dere.


Let Me Dance The Dance Of My Life


Lost in this space of empty thoughts
I can't hit the ground
Away from you away from O'my
I can't be found.


I don't know nothing, therefor I
Give you my hand to gain some focus
Moves across the line between you and heaven
I can't see the ground
I'm in this place where i'm not to be found


Liar
You hold hands with the gost of my empty past
Steals my thoughts with graceful care
Bleed all over you, black eyes, a shiny smile
And I have to think for a while
I believe I have to go much further than a mile


I love you forever and that too is an lie
Trusting you believe in me
Hate you all for stealing Thee, soul of me.


Oh so heart broken.
Nothing but empty eyes.
Quite complete lost inside.
Don’t make yourself doubt, I still hate you.


Let me dance the dance of my life.
Soul dancing,
Mindfull space.
Voices from the in between.
Sings to stop the bleeding.
Heart healing.
Painless walks.
Air breathing.
Dancing. Living. Love you long time, I do
Are the words I say
As I
Repeat for you another big fat lie.
And It doesn’t affect me today
That the scary shit Isn’t the fact that we are all living for to somehow die.

Diktet betyr mye for meg og er et slags symbol på livet mitt, både for hvordan det er, ikke er, har/ikke vært, osv.. Altså både de faktiske fakta om livet mitt og oppdiktet halvveis vrangforestillinger er tatt med. Kanskje dumt av meg å si så mye, men jeg ønsker at min tanke og mitt resultat for diktet skal komme frem, samtidig som det er rom for tolking for alle og en hver som leser det.

Ønsker alle en så fin helg som mulig.
Klem Kamilla <3

Til alle lesere, bloggere og andre som titter innom!

Jeg vurderer å starte opp bloggingen igjen, for fult og ville i den forbindelse høre om det fortsatt er noen der ute som ønsker å lese det jeg skriver? Eller om det er helt meningsløst at jeg skal blogge i det hele tatt?! Bloggingen for meg er ikke bare å dekke behovet for å dele tankene mine, men mest å vite at noen leser det og gjerne gir respons på innleggene. :)

Klem

I am back!

Satan i helvete for et liv! Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan ting, når det er som svartest, vise seg å kunne bli enda svartere?! Dette hadde jeg aldri trodd. Ikke engang i mine villeste fantasier. Likevel viser det seg at smerten jeg før kjente på, smerten jeg trodde skulle ta livet av meg.. Den kan ikke sammenliknes med den smerten jeg kjenner på nå. At noe jeg trodde ikke kunne bli verre, når det var så ille som det kunne bli. Da jeg fikk høre at der fra var det bare en vei og det var opp. Feil! Det var faen meg et hull helt på bunnen og jeg falt i det og havnet i noe jeg ikke aner hva er, som er langt unner bunnen. Det er bare helt utrolig at det går at. Uvirkelig. Det er noe jeg kjenner på. Sterk forvirring. Går frem og tilbake. Forsøker å sortere litt av tankekaoset, men det er en heller vanskelig oppgave.

Jeg snakker, mer enn gjerne. Ikke fordi jeg vil, føler for det og har lyst. Men fordi jeg gir meg blanke faen. Jeg er så ufattelig, sinnssykt lei! Bryr meg ikke lenger. Jeg prater. Om jeg har en kompetent mottaker av formidlingen min er jeg ikke sikker på, men forholder meg til at det ikke er mitt problem. Jeg forteller. Om det så kun når frem til veggen.

Overgrep skal tales ihjel, ikke ties ihjel.

Nå er bloggen hennes åpnet.

Jeg anbefaler de som er interesserte i hva som kan hjelpe en som skader seg selv. DBT har vist seg å være svært nyttigt og har hjulpet mange til å få det bedre. Det er ikke snakk om å bli frisk, det er snakk om å få det bedre. Charlott har slitt i mange år og har brukt store deler av livet sitt på å prøve å bryte den vonde sirkelen med selvskadene adferd. Nå har hun fått en ny sjangse, hun skal ta intensiv dbt. PÅ bloggen hennes deler hun tanker, følelser og erfaringer. Både fra fortiden og fra det hun går i møte nå. Bloggen er nettopp startet, så for de som vil følge henne fra begynnelsen av hennes nye sjanse og dbt så anbefaler jeg dere virkelig å titte innom: http://charlotte-ennysjanse.blogspot.com/

Sjekk ut denne bloggen:

http://charlotte-ennysjanse.blogspot.com/