Skyggen min2

Jeg vil ikke stå opp! Jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke!!!
Men etter mange timer i senga presser blæra mi meg til å stå opp. Deretter går jeg på vekta selv om jeg hadde bestemt meg for å avvente til i morgen. Uansett ga det meg gode nyheter, jeg har gått ned 1, 2 kg. Heldigvis. Men allikevel er jeg så langt unna målene mine..
Nå må jeg jobbe hardt!

I natt har jeg så og si ikke sovet.. Skyggen min fulgte meg og holdte på å gjøre meg helt sinnsyk spinna gærn! Det gjør så vondt, det er så kvalmene. Og jeg klarer det ikke en dag til!
Nattevaktene sputre meg om det var flashbacksene som plaget meg. Nei sa jeg og lo det vekk. Det er greit at jeg bruker de ordene en gang i blandt, men når personalet gjør det gir de meg en ekkel følelse. Så jeg sa nei, det er de der "greiene" som plager meg. Å de forstod sikkert kjempe godt hva jeg pratet om, nei, heller tvilsomt.
Jeg kunne ikke sovne, men på ett eller annet tidspunkt ble jeg dratt inn i nattesøvn av noen ukjente krefter. Jeg prøvde å stå i mot, men de var sterkere enn meg. Helvete var løst. Dette er den verste natta jeg har hatt på lenge!
Også kommer det idiotiske personalet som vist nok er min kontakt inn på rommet mitt: skal du ikke stå opp snart?!
Til helvete med dem hele gjengen. Ser det ut som om jeg står opp for deres skyld?!!!
Jeg sa bare at jeg skulle stå opp når jeg selv følte for å stå opp og at jeg ikke viste nårtid det ville bli.
Hun kom flere ganger. Og greit nok at hun oppsøkte meg, det er jo tross alt jobben hennes, men hun trengte da for svarte faen ikke å trenge seg på meg på den måten der. Hun kom helt inn på rommet og stilte seg helt inntil senge kanten. Gud jeg hadde lyst å peise henne rett ned. Jeg hater at folk trør innfor og over mine grenser! Rrrg!!!

Ja så sto jeg jo opp da etterhvert.. Vekta ga meg nytt og bedre tall en sist, så det var jo positivt, men aldri nok til å glede meg dypt inni hjertet.
Hmmm... hva skal jeg gjøre i dag for å få bildene ut av hodet? Hva skal jeg gjøre for å få tankene over på noe annet? Og hva skal jeg gjøre for komme meg vekk fra dette helvetes galehuset?
JEG HATER DENNE PLASSEN!!!!

Jeg føler meg skitten og ekkel, vil helt slippe å være i nærheten av andre mennesker.
Men gjett hva folkens?! Jeg skal på trenings studio i dag. Veldig mye av meg vil avlyse den avtalen, men jeg skal prøve å la være og heller bare presse meg litt.
Men jeg har lite lyst å vise meg på et trenings studio i dag.

Ellers så spurte jeg personalet om de kunne bestille bil til i ettermiddag, slik at aftenvaktene bare kan avbestille om de ikke har tid til å dra ut. Det var tydeligvis et stort problem. Hva skal du ha bil til? Jeg har noen ærn, svarte jeg. Men hva trenger du bil til, er det noe spesielt? Ja jeg har noen ærn (for helvete) og noen ting jeg må få bragt til leiligheta...
Faen hvor vanskelige de skal gjøre seg..
Hva om jeg bare ville ut for det sosiale, som en del av behandlingen. Skulle de latt være å bestille bil da? Det er liksom ikke så nøye når det bare er meg. Jeg har liksom siste rett på personal her i avd. Fy flate altså, de stoppe aldri å sjokkere meg.
Til helvete med hele forbanna psykiatrien, i hele forp**** norge!
Og hadde jeg kunnet, så hadde jeg skrevet meg ut.
Tenk å ha meg her på tvang.. så helt uten grunn, mål og mening.
Jeg er liksom tvangsinnlagt fordi de mener ditt og datt om meg. Men jeg er ikke syk nok til at personalet har tid til meg. Mange vakter ser jeg ikke kontakten min engang. De har aldri tid til å prate med meg eller bare være sammen med meg. Jeg kan være ute så lenge og mye jeg vil. Selv om jeg helt egentlig ikke har utgang alene.
Jeg lurer på hva de skriver i rapportene. Noen ganger er det eneste jeg ser og hører fra personalet: Hei, jeg er ferdig på jobb nå, vi har ikke fått så mye tid sammen i dag, får ta det igjen i morgen.
Så ser jeg frem til neste dag hvor kontakten og jeg kanskje skal finne på noe sammen, men nei tror du ikke jeg har fått en helt annen kontakt person da?! Og joda. Da har jeg fått en ny kontakt, hun jeg trodde jeg skulle få, har noen andre og er fullt opptett, noe min nye kontakt også er , så blir dagen akkurat lik den forrige.
Er det helt uforståelig at jeg hater dette?
At jeg føler meg mindreverdt?
Som en liten illeluktende dritt.. De vil jo ikke være sammen med meg, de tåler ikke trynet på meg. De er så lei av at jeg er her å trasker. De liker meg ikke. De vil ha meg ut, de vil ikke være nødt til å bruke tiden sin på meg, verdiløse meg.

Kanskje jeg bare skulle.......

Ja det er slik tanker oppstår... farlige tanker... Jeg er sliten nå, altfor sliten... farlige tanker plasserer seg godt kjent i hodet mitt... mon tro om det er mulig å gjøre de om til en faktisk handling.. farlige tanker...

Skyggen min

Er stor, skikkelig stor, og allikevel fortsetter den å vokse.
Jeg lurer på om ett kutt kunne hjulpet meg akkurat nå?
Jeg vet at mange ville hjulpet meg mye, men det stritter i mot mine leveregler. Jeg har lovt til å kutte ett kutt, men IKKE to. Og hva er vitsen med å kutte ett kutt når jeg innerst inne vet at jeg må kutt 10++ for at jeg i det hele tatt skal kunne få fokus på noe annet?!
Ett kutt ville aldri hjulpet meg nå! Det vet jeg!!!
Det har aldri hjulpet meg før og vil aldri gjøre det heller.
Så det legger vi vekk.

Skyggen.. jeg vil ikke ha den lengre! Så jeg tenker at eneste måte for å få den til å bli mindre og etterhvert forsvinne er at jeg blir mindre og etterhvert forsvinner. Å gud jeg er destruktiv, men herremin gud og fader, ser ikke noen annen ut vei akkurat nå.. Må, bare, ha, denderlitttil!! Bare en liten stund til. Så skal jeg bli frisk.. Er det noen av dere andre som har det slik av og til? At dere tenker at dere må bare være syk litt til, så kan dere bli frisk?
Sånn er det med meg. Og jeg forstår hvorfor. Fordi sykdommen er trygg, selv om den er jævlig, så er den kjent. Friheten og det friske er ukjent og virker derfor skremmende og utrygt.
Haha.. det verste er faen meg at jeg kommer til å bli frisk selv om tankene mine fortsetter å ville være syk litt til. Nettopp fordi jeg er så klar over hvorfor, ja hvorfor alt.

Jeg tenker liksom at jeg ikke har vært ordentlig syk. Og at jeg ikke kan bli frisk før jeg har vært skikkelig syk. Fordi i mitt hode så er det på en måte blitt bestemt at vist jeg ikke går hele veien og blir skikkelig syk før jeg blir frisk så vil jeg alltid få tilbake fall, sånn type resten av livet. Så med de tankene om at jeg må bli ordentlig syk før jeg kan bli frisk så ligger det jo massevis av håp. Håp om at vist jeg bare blir skikkelig syk og så frisk så vil sjangsene for at jeg forblir frisk være større.

Hodet er rart(i alle fall mitt)

Har fortsatt ingenting å skrive om...

Litt trist i grunnen, for da blir det så fryktelig synlig hvor lite innholdsrikt livet mitt er..

Sov lenge i dag, faktisk ganske godt, men følte meg elendig da jeg sto opp.
Kontakten min var sammen med meg og vi gikk tur. Etterpå kokte vi havregrynsgrøt, jeg spiste kanskje hakket for mye (som alltid), måtte en tur på toalettet... Øøø, ja, mitt liv.
Mat, ikke mat. Vekt, den grusomme vekta!!!

Vekta har økt med nøyaktig 2kg på rekord kort tid!=( Tragisk!
Knoklene mine på høyre hånd blir bare sårere og sårere...

Ellers lurer jeg på hva jeg skal bruke dagen i dag til, hvordan jeg skal få den til å gå...???

Hva skjer med meg fortiden?

Jo jeg tror jeg rett og slett bare har innsett visse ting her i livet, ting som alltid vil følge meg som min egen skygge.

report child abuse.. speak up.. osv.. jeg er veldig enig og ville nok si det til alle, bare ikke meg selv.
Jeg er over 20år og oppfører meg fortsatt som det lille barnet som ikke kan si noe fordi det er en hemmelighet. Jeg bruker fortsatt de samme forbanna ordene. Det kan jeg ikke si fordi det er hemmelig. Det er hemmelig, det er så jævla hemmelig at jeg velger heller å fortsette å være syk i det uendelige enn å dele hemmeligheten min og høyst sannsynlig få et bedre liv i bytte.

Og det er det som er skyggen min...
Skyggen kun jeg ser fordi skyggen er hemmelig..

Og det er nok det som dreper meg akkurat nå. Kroppen higer etter søvn og hvile men kan ikke for den må være på vakt...
Det dreper meg

Ville bare si..

At jeg skriver lite fortiden.. ser ikke noe grunn til å skrive.
Men jeg kan jo fortelle at jeg har vært mye ute av sykehuset de siste dagene, levd litt "vanlig" om man kan si det slik...
Og nå er jeg sliten, fordi det er så forbanna tungt å leve vanlig, og fordi jeg er svak som ikke greier mer enn ett par timer før jeg er helt utslitt.
Kroppen min har det ikke greit fortiden, sjela og hodet deretter... Noe er galt, magen min står ut og jeg ser ut som jeg har gått langt over tiden. *sett i gang fødselen, please*
Jeg tipper opphovna tarmer som en følger av betennelse grunnet misbruk av de fantastiske , faen!!!=( Så jeg måtte slutte og vekta slutter med det samme, den går oppover, humøret går nedover.
Konstante magesmerter og sting.. faen jeg hater meg selv! Det jeg hater mest er vekta som går opp og magen som vokser utover. Jeg vil ikke mer! Hater sykehuset, hater alt og alle rundt meg! Ser som sagt ikke noen grunn til å skrive innlegg, men gjør det likevel. Ser heller ingen grunn til å eksistere, jeg er en liten verdiløs dritt. Enkelt og greit!!!!

Jeg skriver og tegner...

Men hva nytter det når de later som om de ikke har lest brevene mine og vil ha meg til å fortelle det med mine ord?!



Fra tidligere behandling er jeg vant mad å skrive alt og gi det til behandler for så å snakke om noe, men ikke alt, ikke det som er vanskeligst.

Slik er det ikke nå. Vist jeg skriver noe nå er jeg heldig om noen i det hele tatt leser det. Og vist de leser det sier de ikke noe om det, men vist de soer noe om det ber de meg gjennfortelle det med mine ord fremfor dem. Ett steg frem og ti tilbake...

Behandlere er forskjellige, som alle andre mennesker.. Noen ganger er det veldig dessverre, syntes jeg i alle fall.

BULIMIEN er tilbake for fullt..
Ikke morsomt i det hele tatt!!!!!!! Faen jeg er så lei av det!
Spise, spy,spise,spy.. og vekta går opp, i en rasende fart.......

Jeg er sliten nå. Har hatt så mye energi i dag, har stresset med alt. Flere ganger har jeg måtte tatt vival og sobril for å roe meg ned. Når de virker her jeg det bra, det er den eneste tiden jeg har det bra. Synd de ikke virker så lenge. Synd uroen er like sterk når virkningen går ut som før jeg tok de.

Også har jeg behov for å kutte opp kroppen min. Trangen er voldsomt stor nå.. EKSTREMT!!! Jeg prøver jo å la vær, men det er IKKE lett!!!
Venter liksom bare på at det skal skje... tenk om det skjer.. tenk om det ikke skjer... *bekymra* for alt. Vist jeg gjør det, det ville vært så dumt. Vist jeg ikke gjør det, vet jeg at jeg vil komme til å gjøre det i nærmeste fremtid uansett. Skal jeg bare få det overstått, eller skal jeg la trangen vokse?!
Hmmm...

LIte innlegg for tiden... ting har bare stoppet litt opp.. kommer meg sikkert etterhvert.

:)

Nei, nei, nei!!!!!

Misforståelse!!!!!
JEG HAR ALDRI BLITT UTSATT FOR GRUPPEVOLDTEKT!!!!!

Dessuten vet de som leser bloggen min altfor lite om meg til å kunne kommentere annet enn hva jeg skriver! Nå blir jeg frustrert altså!!!

Men takk, jeg kjemper meg fremover! Dette skal jeg alltids klare!