Hallo!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne..
Hmm... vel, jeg skal ikke legge skul på at mye av grunnen er fordi det går rett til helvete nå.
Lite konstruktivt ute å går med meg. Eller i mitt hode kommer det an på hvordan man ser på set selv. Folk rundt meg sier jeg er destruktiv, men jeg syntes at jeg er destruktiv på en konstruktiv måte.

Ingenting går etter planen, absolutt ingenting. Men jeg skal få det til etterhvert. Planen blir ikke skrinlagt bare fordi det ikke går/gikk som jeg hadde forventet/håpet.
Man må bare prøve igjen, ja en slags plan B eller C eller, osv...

Kaos!

Likegyldighetene

Tomt!

Trygghetene

Noen er kommet for å ta over

Nå har de tatt over...

Jeg kuttet meg i natt...

Det skulle bli så bra. De glemte meg av. Oppfølgingen falt ut og jeg skulle klare det, men de fant meg og ødelag alt. På en måte gjorde det ikke noe fordi jeg har i alle fall startet og kan fint fortsette. Mye kan bli gjort på 10minutter nå.
Jeg håper de glemmer meg av igjen, og igjen, og igjen. Foralltid.
Nei det håper jeg ikke. Jeg vil at de skal ta vare på meg, jeg bare liker ikke å vise det overnfor dem. Jeg vil være sterk, jeg vil ikke trenge noe.

Jeg hater at de tar på meg, de tar for mye på meg. Og jeg klarer ikke å si i fra, ikke med annet enn kroppsspråket mit. Men kroppsråket mitt klarer de ikke å lese. Så de tar på meg.

Jegv et det er destruktivt, men jeg skrivet det likevel. Jeg kommer til å fortsette på denne kuttingen min. Jeg skal fortsette helt til det blir bra. For jeg vet innerst inne at det blir bra, til slutt. Det må bli bra.
Ellers er jeg svak, i matveien. Jeg faster, men spiser. Svak, svak, svak!!!!

Vet ikke hva jeg skal kalle dette....

Jeg føler meg helt verdiløs, jeg vet jeg har skrevet det mange ganger nå... men slik er det. Og behandleren min er med på å skape den tanken. Jeg får følelsen av at jeg bruker tiden hans, tiden han helst vil bruke på de andre pasientene. Jeg tar opp plasse, plassen di helst skulle hatt til de andre pasientene. Jeg er i veien, tar opp plass og bruker tiden deres. Og jeg hater det. Jeg vilvære usynelig. Vil være så seøvstendig at jeg ikke trenger noen andre mennesker, men det er ikke slik, og jeg hater det. Jeg hater at jeg trenger hjel! Jeg hater at jeg trenger nærver, støtte og omsorg. Jeg hater å be om hjelp! Jeg hater å være her, jeg hater å selv vite at jeg trenger å være her.

Jeg vil bli tynn, så tynn at jeg forsvinner, mentalt som fysisk.
Jeg vil kutte... jeg vil ikke kutte. Jeg vil være arr fri, men kan ikke få arr nok.

Jeg har fått ny dom, slipper aldri ut.

Jeg vil dø, så jeg kan gi de rundt meg fri.
Det gikk opp for meg i går. De vil at jeg skal dø. da slipper beh. å prate med meg og da slipper damen å prate med meg. DE SAMARBEIDER! Det var det jeg viste.

Føkk!

Jeg eser ut!

Og ender opp som den feiteste, største, ekkleste skapningen på denne jord.

Det var litt sånn wow...

når hun bare avsluttet samtalen.
Vi må avslutte nå, for nå har jeg ikke mer å komme med.
Min første reaksjon var at hun kanskje innså at alt hun sa kanskje ikke stemte helt over ens med det reelle. Eller så var det det møtet hun stresset seg over, det møtet hun skulle være med på.
Og kanskje var det ingen av delene, kanskje var det det at hun syntes at vi hadde pratet nok, at hun hadde gitt mer, mer enn nok tid. Pratet mer enn nok med meg. Eller kjørte hun seg helt fast?
Kanksje hun ble lei av meg, maset mitt. Alle spm jeg stilte.
Jeg syntes avslutningen ble ubehagelig. Følelsen av av jeg er helt verdiløs slo meg igjen. At jeg hadde brukt for mye av tiden hennes. At hun heller ville inn på personal møtet enn å avslutte samtalen med meg på en ordentlig måte.
Eller kanskje jeg hadde rett i det jeg sa, kanskje det sa stopp fra hennes side, hun sa at hun ikke kom noe vei med å fortsette å prate med meg. Selv syntes jeg det var en grei samtale, fordi jeg fikk tatt opp temaer som er greie å diskutere. Vi kunne dele tanker, være enige og uenige. Hune kunne lære og jeg kunne lære. Men det ble til at samtalen falt i grus da den så brått ble avsluttet. Ikke bare med ordene: nå avslutter vi, men også kroppspråket hun sendte ut. Hun virka stresset, urolig. Så på klokken og ut av vinduet, trakk pusten og bevegde seg mye på stolen. Hun var utolmodig, lei og kanskje litt stressa.

Det hele satt meg bare litt ut. Nettopp fordi jeg følte at det var en bra samtale, jeg fikk sagt mye, men jeg fikk ikke gjøre meg ferdig. Det ødelag alt. Samtalen ble noe jeg skulle ønske jeg var foruten.

Det ble bare litt sånn.. WOW! Jeg er virkelig verdiløs! Og nå har jeg brukt av tiden deres, noe jeg ALDRI skulle gjort. Jeg burde forstå bedre..

Jeg føler meg så sterk og så svak, svaksterk? sterksvak?

Jeg føler meg så sterk, når jeg klarer å la være å skade meg.
Jeg føler meg så svak, når jeg ikke skader meg "nok".

Jeg føler meg så sterk, når jeg tror jeg har kontroll.
Jeg føler meg så svak, når jeg må be om hjelp.

Jeg ber om hjelp, og det er sterkt gjort, men jeg føler meg så svak. Så svak og hjelpesløs.
Og jeg liker det ikke. Liker ikke å be om hjelp, jeg hater det!
Og jeg tror at grunnen til at jeg hater det er fordi at når jeg ber om hjelp viser jeg en stor styrke, så stor styrke at de ikke tar meg på alvor. Når jeg er så sterk, så er jeg ikke "svak" nok til å trenge hjelp. (på en måte)
Jeg hater å be om hjelp, men jeg hater enda mer å ikke få hjelp når jeg ber om det. Jeg føler meg dum som i det hele tatt spurte, det er som om jeg burde forstå at jeg ikke kan få hjelp. Hallo, er du helt teit eller?
Jeg føler meg så verdiløs, når de bare overser mine behov. Men jeg føler meg enda mer verdiløs fordi det går opp for meg at jeg ikke har "nok" verdi til å bli hjulpen.
De bekrefter alle mine negative tanker. Alle mine negative opplevelser.

De overser ord som voldtekt, overgrep, flashbacks,traumer, osv... De overser de ordene helt totalt. Ord jeg tidligere ikke har brukt oven for dem. Og de hører ikke ordene. De glemmer at jeg prater, de overser det.

Det er riktig. Det blir verre av å prate om det. Altså, når det er ille nok å tenke på det. Hvordan i faen kan det da være bra å prate om det? Det skurrer i hodet mitt. Det skurrer.
Selv om fornuften av og til forteller meg at det skal tales i hjel, ikke ties i hjel.
Det skurrer fortsatt.

Når det gjelder selvskading i form av kutting

så må jeg alltid sy. Vist sårene ikke må syes, så gidder jeg ikke si i fra til personalet engang. Da lar jeg de være. Hvorfor? Jo fordi jeg skjemmes. Føler meg svak som ikke kuttet dypt nok, langt nok eller mye nok.
Men jeg liker ikke å si i fra i det hele tatt når jeg har skadet meg. Ikke nå, ikke nå som jeg skader meg fordi jeg får beskjed om å gjøre det. Det er galt av meg.
Men noen ganger sier jeg i fra og det er fordi behandleren jeg hadde for noen år siden sa at jeg alltid måtte si i fra, pga infeksjonsfaren. Jeg er glad i han, og gjør det for hans skyld.

Jeg har vondt i armen nå, noe som er godt på en ekkel måte. Fordi jeg kjenner at jeg er i livet, men så blir jeg fryktelig usikker på om jeg egentlig vil være i livet. Om jeg vil kjenne at jeg lever. Liker det ikke. Det føles galt, ekkelt. Jeg liker ikkke meg selv. Tror ikke det er noen andre som gjør det heller. Personalet følger meg fortsatt ikke opp. Men det gjør ikke noe lenger, for nå er jeg der at jeg bare vil styre skuta selv. Koste hva det koste vil.