Hm...

Jeg vet ikke helt hvor jeg er om dagene..
Tror ikke jeg er i det hele tatt..

Alt er kaos, hvordan kunne dt bli som dette?

Alt gjør vondt, følelsesnærhet *Fantastisk*
Det gjør da vel ikke vondt!!!

Jeg er på god vei til å bare "gi opp"..
Like så greit, tror jeg

Vi må holde sammen, men funker det når den ene alltid vil gi opp. Det er alltid en av oss som stikker seg unna.
Vi skal klare dette!!!
-Jeg vet bare ikke om jeg vil klare dette..

Melder meg ut av verden!

Jeg melder meg herved ut av verden!





-De tar fra meg gleden min! Sier nesten rett ut at jeg ikke får lov til å være euforisk.. Jeg er euforisk. Trenger å være det. Livet er bare helt fantastisk og jeg kan klare alt i hele verden. Men det syntes de er galt, så de stjeler fra meg. Så jeg melder meg ut! Jeg skal da vel ikke være medlem av noen som med viten og vilje ønsker å ta fra noen oppturer, store gleder, lykkerus. Fy F de er F*** meg så utrolig frekk at jeg er skremt!
I morgen skal jeg foresten skrive meg uuuuuuuuuut!!!!!=D=D=D hehe.. gleeeeeeeeeeeeeder meg!!!!!!!!!!!!!!!!!
Jeg må jo få skrive meg ut. De kan ikke holde meg igjen når jeg har det bra, når jeg elsker livet og bare vil ut å leve det. Nattevakten var skeptisk, det var også han som ville ta fra meg all lykken min. Men det er nok bare fordi han er sjalu. Han har ikke slik lykke i livet sitt, og det vil han heller aldri finne om det er slik han behandler mennesker han møter. Faen ikke rart at han ikke har kjerring og unger og alt det der som han vistnok ønsker seg!
Jeg fatter det bare ikke.. Ta fra meg lykken min! Jeg er så lykkelig, jeg har det så ubeskrivelig godt. Jeg mener, at jeg ikke har oppdaget det før nå.. det er en skam! Jeg kaster bort tiden på tull..
Tro meg, de vil ikke få sjangsen til å kalle meg deperimert noen sinne, igjen, ALDRI!!!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg er trøtt og jeg er sliten

Hodet mitt koker. Har ikke sovet, angsten vil ikke gi slipp. Kvelertaket er sterkere enn noen gang. Det kan kanskje gå galt, selv om jeg ikke tror det. Jeg vil ikke at det skal gå galt.
Det jeg vil er å slette alt. Og jeg skal få til å slette det. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fjerne det fra minnet. Orker ikke ordene lenger. Klarer det ikke. Tåler det ikke. De rundt meg bare må, de virkelig bare må tæshe meg til det ytterste. Jeg er da for svarte F ikke interessert i å høre noe snakk om mine ting. Det er mitt og jeg bestemmer når det skal snakkes om eller ikke. Jeg blir så sint!

I kveld skal jeg veie meg. Gruer meg, men jeg må! Uten de tallene vil jeg kunne ende opp som skikkelig feit og det akter jeg å forhindre! Jeg er feit nok fra før. Og jeg skal ned!

I morgen er det total stopp på inntak av kalorier!!!
Og jeg må kare det denne gangen!!!

Jeg er så veldig, veldig sliten nå. Hvordan skal jeg greie å holde meg på bena nå? Hodet mitt har koblet helt ut. Klarer ikke å fullføre en setning, ikke en tanke og det andre forteller meg, forteller de til veggen. Jeg får det bare ikke med meg.

Kjære behandler!

Jeg vil ha hjelp!

Kan du hjelpe meg?

Stemmer det du sier?

At jeg kan bli bra nok, at du skal følge meg på denne veien?

At du ikke forlater før jeg er der, der hvor man er bra nok..

Jeg er redd, men det har du nok fått med deg.

Jeg vil, men klarer ikke å stole

Ikke på noen

Det har vist seg gang på gang at det ikke er lurt

At det er skadelig

Farlig

Jeg kan ikke

Jeg vil

Hjelp meg

Jeg vil ta i mot

Får bare ikke til

Innerst inne, langt der inne i meg en eller annen plass, der tror jeg at du kan hjelpe meg. men det er farlig å innrømme det for seg selv.

Jeg vil, virkelig vil ta i mot hjelp

Jeg vil ut av dette nå!

Jeg trekker tilbake det jeg sa om at jeg skal slette

Selv om du hørte ordene mine på en positiv måte, så er det ikke slik jeg mener med de.

Ordene mine var en beskjed om at jeg skulle glemme, fortrenge, gjemme det bort, glemme behandling, jeg skulle slette alt.

Trekke tilbake det jeg allerede har fortalt.

Leke bra nok, være bra nok for dere, slik at dere kunne gi slipp på meg

Ikke gjør det!

Det er farlig

Selv om jeg vil klare dette alene, på egenhånd

Takk for at du gjorde slik at vi ble enige om det som er det beste for meg nå.

Takk for at du forstår alt du forstår!

Takk for at du er den du er!

Takk for at du er min behandler!

Takk for at du behandler meg som det mennesket jeg er!

Takk for at du hører på "alle mine"..

Takk for at du klarer å skille, at du hanter meg tilbake!

Takk for at du ikke gir meg opp!

Takk for at du alltid er her å stiller opp for meg!

Takk for at du ser meg, mine behov!

Takk for at du forstår følelsene mine!

Takk for at du lærer meg alt det du lærer meg!

Takk for at du gir det tid!

Takk for at du presser meg akkurat passe!

Takk for at du hjelpe de andre som er rundt meg til å forstå litt bedre!

Takk Kjære poliklinikk som ga meg avslag!

Uten det avslaget ville jeg aldri fått blitt kjent med denne fantastiske personen som har et genuint ønske om å hjelpe meg. Denne personen som har tro og håp for meg og som hjelper meg å finne det for meg selv også.

Takk behandler!

Takk for alle de gangene du har satt meg på plass, alle de gangene du har provosert meg.

Alle de gangene du har beskyttet meg, alle de gangene du har sett klart når jeg har vært litt omtåket.

Takk for at du ville bli kjent med meg og fortsatt vil det, selv om jeg ikke snakker, selv om jeg mister motivasjonen,selv om jeg gir opp.

Detter er sykt! men takk for at du fattet vedtak om ransaking og kroppsvisitering de gangene du gjorde det. det var jævlig og kanskje ikke det mest nødvendige, men jeg lærte mye av det.

Takk for at du tillater tårene mine å komme

Takk for at du virkelig prøver å være trygg for meg.

Du er trygg, jeg bare har ikke kommet til det punktet hvor jeg vil slippe taket på kontrollen jeg føler jeg sitter med ved å ikke slippe noen inn, ved å ikke tillate meg selv å stole.

Jeg vet at du vil være her for meg, gå et stykke av veien sammen med meg, du vil fullføre behandlingen med meg.

Takk for at du er et så godt menneske som du er!

Takk for at du bryr deg om meg og takk for at du forteller meg det.

Takk for at du ikke tar hensyn til at jeg hater positiv oppmerksomhet.

Takk for at du gjør det som er riktig

Takk for at du holder ut!

Takk for at du har hjulpet meg så pass mye at jeg tør og kan si dette og mene det.

Tusen hjertelig takk!!!

Natt til søndag.. Enda en natt..

Natt nr. 3. Angsten er der, jeg kan ikke legge meg ned og kjenne etter. Det kan ende opp med katastrofe. Etter som jeg har fått sånn slakk fotfølging. Menes: fotfølging, toalett alene, dusj ikke alene og resten av alt annet ikke alene. Ute i miljøet løper de etter meg som om jeg skulle vært livsfarlig for alle og en hver. Noen holder aldri avstanden på mer en 1/2 meter. Beveger jeg meg, så beveger kontakten min seg også. Testa det ut i dag, det var litt morsomt.. Hehe.. Jeg sto helt i ro, hun stoppet rett bak meg. Så bevegde jeg meg ett skritt frem, det gjorde hun også og slik holdt vi på. Jeg ble skikkelig irritert der og da, for hun var virkelig alt for nær meg. Men jeg klarte å riste det av meg.
Når jeg er på rommet sitter de i dør åpningen og ser på meg, men jeg ligger med bena opp, masse dyner, pcèn/aviser, mobilen osv.. så de ser meg ikke. Av og til kommer de helt inn på rommet for å se om jeg sover. Så de ser meg virkelig ikke. Og jeg kan ikke skade meg, for det har jeg slutta med. Selv om jeg konstant tenker, nåår jeg kommer hjem da skal jeg kutte meg. Ikke at jeg vil, jeg bare tenker at da har jeg virkelig sjangsen og kanskje, kanskje det kan hjelppe den gangen.
Uansett problemet mitt her inne er at jeg ikke kan dø, det kan ikke skje! Og jeg er livredd for å dø nå. Som så mange ganger sagt jeg kan ikke dø, ikke nå! Det passer svært dårlig!!!

Så jeg sitter oppe, rydder på pc en..
I stad regna jeg ut om jeg kan få noe i bostøtte og jada klart det. Nå har jeg vel krav på litt over 1000 kr mnd. Og der jeg bodde før hadde jeg krav på 2100kr mnd. Også regnet jeg ut vist jeg skulle bott i den omsorgsboligen da ville jeg fått ca 3000kr mnd. Så jeg kan vel ikke skylde på at økonomien ikke strekker til. Så etter at jeg fant ut av dette får jeg tanker tilbake, tanker om å kanskje bare sende inn den søknaden likevel... Men nei! Jeg skal klare dette selv!!! Jeg vil ikke. Vil ikke være syk lengre. Når jeg kommer meg ut av sykehuset nå, så skal jeg være frisk for evig og alltid. Ingen skal få lov til å kalle meg syk noen gang igjen.
Jeg har prøvd å finne en million unnskyldninger til utskrivning disse dagene som har vært. Kanskje aller mest fordi jeg har hatt et svært stort behov for å rømme, vekk fra alt.
Men jeg får ikke lov, og jeg slipper heller ikke fotfølgingen. Enda de er fullstendig klar over at jeg ikke kan dø, og jeg aldri i livet ville funnet på å ta livet av meg.

Skyldig!

Fordi jeg er den skyldige..

Noen ganger vet jeg ikke hva jeg har gjort galt

Andre ganger har jeg virkelig bare gjort alt galt

Jeg fikk et valg

Rett eller galt

Jeg valgte å gjøre det jeg trodde var rett

Og jeg fikk flere ganger bekreftet at det var rett

Nå er saken fremme

Andre ord

Synspunkter

Det jeg gjorde var galt

Samtidig mener noen at det var riktig

Altså, riktig og galt samtidig

Jeg vet at det var galt

Ikke riktig

Straffbart, spør du meg

Og jeg valgte feil på en riktig måte eller omvendt

Nå kommer det frem, fra den som bekreftet

Du gjorde feil besluttning på det valget ditt

Du gjorde meg vondt

Du skadet meg

Jeg spør om jeg skulle gjort noe annerledes

Nei, det du gjorde var riktig

Men så altfor galt

For du skadet meg, gjorde meg vondt

Jeg er skyldig

Og tanker om å rømme inn i døden frister

Ikke nødvendigvis fordi jeg er skyldig, men fordi noe av det jeg er skyldig i gjør at jeg kommer på alt annet jeg også er skyldig i

Fordi jeg selv har puttet meg inn i en filmtape

3D

Det er som å være tilstedet

Gjennopplever det hele

Jeg er skyldig

Og kjenner trang til å rømme inn i døden

Slik som alle andre skyldige gjør

De vil ikke stå i den svært ubehagelige situasjoen

De er feige

Det er jeg også

Feig

Fryktelig feig

Jeg tar på meg all skyld

Jeg er et grusomt menneske

Jeg vet det og jeg skulle ønske at jeg hadde tatt en del andre valg

Det gjorde jeg ikke

Jeg er skikkelig skyldig

Og selv om jeg har tanker som mange andre onde mennesker i verden, såå skal jeg ikke handle på dem

Jeg skal heller prøve å rette opp i fremtiden

Gjøre litt mer riktig

Kanskje jeg en dag kan stå i retten og bli erklært uskyldig

Dette er bare håp, og ønsker

jeg vet at det jeg fortjener er

TORTUR!!!

Lørdag

Jeg skriver lite fortiden, kanskje fordi jeg har så altfor mye aktivitet i hodet til å i det hele tatt kunne få med meg hva det er som egentlig skjer.
Det skjer mye, altfor mye.
Enkelte ting klarer man bare, man får til å stå i det selv om det er forbanna vanskelige situasjoner.

Akkurat nå så, som sagt skjer det helt sinnsykt mye. Problemet mitt er vel helt egentlig bare det at de rundt meg ikke forstår at de tingene som kanskje er mest tydelig, de vanskelige tingene som er oppe i dagslys nå, det er ting jeg håndterer. Mens de tingene som ligger å kværner i hodet mitt, de tingene som jeg ikke snakker om, det er de som dreper meg.
Har hatt angst sammenhengene i 36 timer og 10 minutter. Eller det vil si at i løpet av disse timene har jeg hatt en pause på 5 minutter. I løpet av disse timene har jeg sovet ett par timer, men angsten var der like forbanna mye for det om.
Jeg har ikke denne angsten pga. det som skjer rundt meg nå, ikke slik som behandlerne tror, jeg har den pga en liten setning, en tilståelse, en bekreftelse.
Alså, det er faen meg greit, man kan ikke stole på noen, men det vet man jo. Problemet er bare det at når det er sånne små, ja sånne små store ting som lekker ut. Jeg mener, vist noen her virkelig av hele seg selv som menneske, som person ønsker min tillitt, så hvorfor i helvete, lekker de da ut med slik info til mennesker som faen ikke har noe med det å gjøre en gang?
Fatter det ikke. Men uansett, akkurat det driter jeg i. Det jeg ikkedriter i er mine reaksjoener. Fordi nå har det seg nemlig slik at jeg ikke kan rømme, det kan ikke skje. Jeg må holde meg her for en hver pris. Og med reaksjonene som jeg da får av disse setningene fra jævlige mennesker, så blir det å holde seg på plass mye, mye tøffere. Så jeg ber om hjelp til å ikke knekke. Men så misforstår de meg, de jeg ber om hjelp hos. De misforstår meg. Og det er så frustrenende... Jeg vet ike hvordan jeg skal få ordnet opp i dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal greie å være sterk når noen har gått inn for å bryte meg ned ved å røre mine skjøreste sider.

Faen ta verden!!!
En ting er hverfall sikkert og det er at jeg nekter å legge meg ned for å dø. Akkurat det er ikke min oppgave!!!

God helg!

Latter, tårer, hyl og skrik, tanker og mareritt

Jeg ler hele tiden, mest da det ikke passer seg i det hele tatt. Noe som plager meg ustanselig. Tårene presser på og før jeg vet ordet av det så vet jeg ikke om jeg skal slå ned vedkommende som står ved siden av meg eller om jeg skal slenge meg rundt halsen og søke nærhet.

Det er fullstendig kaos. Tankene mine er så absurde. Vet ikke lenger hva jeg snakker om. Hva jeg svarer på når noen snakker til meg. Jeg prøver å holde fokuset oppe og rettet mot det som er virkeligheten. Jeg tror bare det at virkeligheten min er en helt annen plass enn de andres, nå for øyeblikket.

Marerittene kveler meg, bokstavelig talt. Får ikke sove. Det føles greit. Har ingenting i mot det.
Bare disse marerittene da, de er skumle, ekkle og gjør meg fryktelig, fryktelig redd.

Føler meg svært følelses messig ustabil. Finner ikke fotfeste. Jeg flyr og faller samtidig. Er usikker på fornemmelsene mine. Er jeg her eller?
Faller jeg eller har føttene mine faktisk kontakt med bakken, sånn rent fysisk?

De ser meg i mitt gode hjørne. Det er meget ubehagelig etter som jeg ikke kan gjøre anet enn å få latterkick og si (hysterisk) ja.

De følger etter meg, overalt. Og plutselig får jeg en trang, et "jeg må gjøre" innfall. Jeg går i skapet mitt, tar barberbladet, putter det i bukselomma og håper at de ikke får det med seg, noe de ikke gjør.
Jeg ønsker å gi dem klar beskjed om at jeg kommer til å gjøre det nå og at de bare har med å holde seg på lang avstand.
Men innerst inne vet jeg at de kan stoppe meg. JEG VIL IKKE! Jeg vil gjøre det, sånn nå med en gang. Bli ferdig på en måte.

Leser noe noen har skrevet, og for første gang kan jeg faktisk si at tanker som ikke var tilstedet ble så trigget at jeg vurderte det så sterk at det er like før det nå blir handling.

Dårlig innflytelse.

Jeg har en jeg er blitt kjent med, de sier det er bra, vi har god kontakt, de har ikke sett meg slik før. Jeg reagerer med å bli forbanna, uten å vise det. Fordi det sårer meg at de ikke forstår, at de ikke ser hvor veldig veldig vondt jeg egentlig har det. Hvor fryktelig mye jeg baler fortiden.

Har forressen gått opp 2,7kilogram på 4 dager. Tror dere jeg er glad eller? Jeg har det fantastisk, det er fantastisk å ikke kunne putte noe i kjeften uten at det vises på vekta. Jeg er så SINNSSYKT lei av å gå opp nå!!!!!! Vist jeg går så mye som ett gram opp til så vil ikke jeg kommer til å nærme meg en eneste kalori EVER!!!

Gruer meg til dagen i dag. Det er ingen god dag, eller vent, den kan bli god om ett par minutter, om så, hvem vet?!

Ønsker dere en fin dag søte mennesker!!!=)

Det var en gang en som.. og dette kan jeg, er redd for glemme, men prøver å holde fast..

Slipper ikke opp på oppfølgingen..
Det er kjipt!!!
Har sovet mye mer de to siste dagene enn hva jeg har gjort til sammen de siste ukene. Har sovet 5 timer i natt og i går natt. Godt!

Ellers er livet mitt et eneste stress. Alt er bare for mye for meg og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det. Akkurat nå vil jeg bare fjerne stingene og gjøre meg ferdig. Det forteller jeg selvfølgelig ikke til personalet.
Jeg vil ut her fra, jeg vil skrives ut. Ut dit til den verden, det er dit jeg vil.
Jeg vet ikke hva jeg vil. jeg vingler frem og tilbake hele tiden, men nå vingler jeg ikke lenger med dette hjelpe tilbudet jeg har rundt meg. Jeg er ferdig med det. Jeg ønsker ikke denne "hjelpen" de tilbyr. De snakker om tid, og måneder, tidsperspektiv, osv.. Og de vil ikke høre på meg når jeg sier at jeg ville vært frisk nå vist det er meningen at jeg kan kunne bli det. Jeg har fått hjelp her nå i mange år. Jeg er her, jeg er her fortsatt.. Nå er det nok. Jeg vil ikke mer. Jeg føler de motsier seg selv ganske så masse. Jeg skjønner ikke hvordan de kan si at ved intensiv jobbing så vil jeg være bra om så og så mange mnd. Jeg er jo ikke blitt det til nå, så hvorfor skulle jeg bli det om 3 mnd? 6mnd? eller om ett år? HVORDAN?
Dessuten TROR jeg at behandleren og teamet mitt har gitt meg litt opp. De er ganske så lei nå og det er ikke bare noe jeg sier fordi det er slik jeg oppfatter det, det er noe jeg mest sier fordi de sier det, ikke alltid direkte, men noen gang slik også.

Fortiden føler jeg med ekstremt paranoid på enkelte områder, jeg tør ikke tenke en gang. Det er vanskelig å snakke med andre mennesker uten å viske så lavt at de ikke hører hva jeg sier og at jeg må se meg rundt hele tiden. Jeg føler på meg at jeg har gjort noe galt, jeg bare ikke helt hva. Jeg oppfatter at de rundt meg uttrykker irritasjon over for meg, de kjefter også av og til, de uttrykker at dit og dat ikke er greit, men jeg skjønner ikke at dit og dat er galt. Så derfor skjønner jeg hverfall ikke hvordan de kan kjefte på meg.

Jeg spiser masse, det er en del av min (fortiden) gi faen holdning. men jeg gir jo ike så mye faen som jeg skulle ønske. Jeg hater at jeg spiser så mye, jeg hater at jeg ikke får veid meg. Jeg hater at alt fettet flyter ut over , kroppen eser ut og at det snart ikke er plass i det hele tatt til meg. Jeg hater at alle rundt meg ser fettet. Jeg hater alle: "det virker som"
For de sier det ganske så ofte. "det virker som dit og det virker som dat." Og det stemmer aldri.

Jeg savner behandleren min! Jeg savner det menneske så ufattelig mye. For den personen forsto, tok seg tid, var her for meg, brydde seg, var glad i meg, viste meg omsorg og kjærlighet, satte grenser på et nivå som passet meg i forhold til hvor jeg var. Det var greit at jeg ble forbanna når jeg ble det, jeg kunne gråte, la tårene renne, jeg kunne stole selv om jeg var redd, personen ga meg all grunn til å stole, vise meg selv. Det var ikke farlig å fortelle hvem jeg var, hemmelighetene kunne jeg dele, for personen var mottakelig for disse. Brukte aldri mine sårheter i mot meg. Vanskelig var vanskelig, sårt var sårt. Glede var glede. latter var like mye tårer som smilene og sinnet. hylene, reddselen, gråten, latteren, tristheta, sinnet, alt, alt som var meg, var meg og det fikk lov til å komme både av meg og denne behandleren, nettopp fordi behandleren var i stand til å ta i mot, til å lytte, holde det litt for meg når jeg ikke greide å holde på det selv. Viste meg veien jeg trodde ikke fantes. Ga meg håp og mot uansett hvor jeg stod, uansett hvor jeg var. Forlot meg aldri. Lærte meg det mest dyrebare jeg noen gang har lært. Ga meg den mest verdifulle gaven jeg noen gang kunne fått. Noe så personlig og evigvarene. Noe som overtid ble innøvd, noe som er det eneste som hjelper meg når alt annet er vekk. For denne gaven, dette jeg lærte kan ikke forsvinne, kan ikke bli stjålet, sikkringen er så god at det er umulig å kvitte seg med.
Og selv om jeg har alt dette så skulle jeg ønske at behandleren min kunne være her, og gjøre meg helt frisk slik at jeg kunne ta med meg gaven som jeg ble lært, og dra her fra og leve et helt vanlig liv, der ute.
Jeg klandrer ikke behandleren for å ikke være her lenger, for det gjør meg godt at beh. gjør det beh. gjør, fordi det er nettopp pga. begrunnelsen. Men jeg skulle ønske. Det er vondt, fordi jeg finner ikke denne tryggeheten hos noen andre, jeg finner ikke en lik måte å bli møtt på. jeg finner ikke noe som kan være noe godt for meg. Det er vekk. Terapi for meg er over. Terapi for meg nå er motstand, motstand, motstand. Og jeg finner ikke den personen som kan ufarlig gjøre dette for meg. Jeg finner ikke den som kan hjelpe meg, lære meg å skape noe nytt, noe trygt, noe som kan roe ned "urolighetene" i meg, noe som kan finne frem til kjernen, som kan røre kjernen og hjelpe meg med å få den ut, bearbeide den, legge den til sides og skape en ny kjerne som kan være grunnlaget for.. meg.

Tanker, sånn plutselig og heletiden, alltid... av og til...