Det blir ingen ny blogg

Jeg fortsetter her..

Jeg tenker at jeg kan fortsette på denne bloggen, fortsette på denne ferden..

Jeg går i traume behandling nå, det er helt, helt for jævlig, men jeg kommer meg hel skinnet gjennom det. Kan  ikke huske sist gang jeg skadet meg!!!=)

Jeg ligger sammen krøllet i forsterstilling. Den store klumpen i magen presser seg oppover. Smertene i underlivet er akkurat som da, den gang da og alle gangene når..
Jeg har tatt 2 vival, det er en stund siden nå og den burde begynt å virke, men nei.
Så jeg tar en til. Men den murrende angsten ligger der uansett. Tårene er fortsatt låst inne i den hemmelige boksen. Kamilla kjefter på meg. Vi startet på ABC-dietten for ett par dager siden og i dag skulle jeg holde meg til 300kcal, men spiste sikkert mer enn 300kcal bare til middag. Jeg vil ha sjokolade, men nei det vil jeg ikke. Jeg vil ikke! Jeg vil bli tynn!!! Jeg må høre på Kamilla, nei det må jeg ikke. Jeg skal bli frisk, ikke sykere, frisk!

(Rommet mitt på akutt avd for 2 1/2 år siden)

Jeg går rundt og svever i ana rusen og jeg vil ikke miste den for alt i verden. Men jeg skal bli frisk! Og da må jeg spise, være i fysisk aktivitet og få nok med søvn. Uten disse er behandling nytteløs. Jeg skal bli bra nok. Men frisk vil si at jeg mister Kamilla og det kan jeg ikke. Jeg kan ikke miste henne. Hun er den nærmeste jeg har.. Jeg har mister så mange av "hjelperne" mine og Kamilla er den eneste jeg har igjen.
Sammen krøllet i forsterstilling, kveldningsfornemmelser.
Jeg skal ut nå, ut og gå. Det skal bli godt oppi alt det vonde.
(jeg har ikke ork til å gå, men jeg tvinger meg likevel, for jeg SKAL bli frisk!!!!!)

Snart tilbake

Ny blogg på vei...

I`m back

livet går sin gang.. ting er tungt og vanskelig, men jeg har bestemt meg for å satse nå. Jeg skal kaste meg selv ut i traume helvete og bli ferdig med det en gang for alle!

Jeg slutter..

Jeg sletter meg fra blogger for en stund i  allefall..

takk for alle kommentarene deres og støtten!! Evig takknemlig for det!

Klem til dere alle!!!<3

I`m back and life is shit

Everytime I get back here


Everytime Ana



Everytime Life is shit









Hunger hunts me



reaches me



embraces me









I`m not alone



Everytime life is shit



Ana is always with me



Let me



Be me



Some way Free



Ana come and embrace me

Jeg tilstår, og jeg skal fortelle. Ikke forklare...

Ja, jeg klarte ikke å stå i mot tanken om at et siste kutt kunne hjelpe meg og at hele livet mitt ville bli så mye bedre, alt ville bli bra og jeg ville ikke ha flere problemer igjen. Jeg handlet på impulsene mine. Jeg dro ut, handlet skarpe gjennstander, kuttet meg, ikke bare ett kutt, men 7 kutt. Oppi alt dett begynte jeg å gråte, da stoppet jeg. Jeg hentet frem alle tingene jeg hadde gjemt unna og gik for å levere det inn. Jeg angret meg. det var galt det jeg gjorde. For jeg, unsett hvordan jeg vir og vender på det, fortjener ikke å bli mishandlet. Uansett hva jeg enn tenker om meg selv så fortjener faktisk ikke jeg å bli mishandlet. Nei, fordi jeg har like mye verdi som alle andre mennesker og det er ingen som fortjener å bli mishandlet! Bortsett fra noen da, men det skal vi ikke gå inn på nå.

Jeg glemte av at jeg "er" en selvskader, derfor ble jeg så paff da jeg ble møtt som en selvskader. De var så rolige og så kalde mot meg. En rolig iskald holdning som gjorde at jeg fikk gåsehud på hele kroppen. Det var så feil, hele greia. "Det er bare Kamilla som har skadet seg, igjen". Det jeg trengte var omsorg, fordi jeg hadde levert inn det eneste jeg hadde igjen av noe jeg trodde var en slags omsorg. De skarpe gjennstandene mine. Men jeg ville ikke ha dem. Jeg ville, for første gang ærkjenner jeg det, at jeg ville ha ekte omsorg, fra ekte mennesker. Kankje en hånd å holde i, kanskje en klem eller omtenksomme ord. Nervær. Ikke alene, men sammen med noen, noen som brydde seg om meg.

Og jeg skal innrømme at tårene mine presser p nå når jeg skriver dette. Det gjør vondt for jeg vet at jeg ikke kan ta i mot den slags omsorg. Det ligger ikke til min natur å ta i mot kroppslig omsorg. Selv om jeg absolutt kjenner på behovet.

En dag skal jeg kjenne meg fri, håper jeg. Jeg er gått inn i en liten depresjon nå, men jeg skal ikke la den ta over meg og håpet mitt. Jeg skal bli fri, fri fra mishandlingen.

Den andre, lukka bloggen har jeg åpnet igjen.. for de som ønsker å lese den..

KLemklem fra meg!=)

Ett lite kutt...

Bare ett lite kutt, så blir alt bra igjen..
Jeg vil så gjerne at det skal være slik, men vet så inderlig godt at det ikke er slik i det hele tatt. Så hva skal jeg gjøre? Kroppen min rister, hyler og skriker: bare ett lite kutt. Jeg har abstinenser..

Ting går ikke min vei, ikke i det hele tatt. Jeg har vondt i underlivet så og si konstant, så vondt at jeg blir så kvalm at  jeg nesten kaster opp. Jeg kan ikke kutte meg, det ville være å motarbeide meg selv. Jeg jobber jo for et bedre liv uten selvskading. Men hva om jeg bare kutter ett lite kutt, sånn for en aller siste gang?
Alle vet at det mest sannsynlig ikke blir siste gang. Jeg vil at sist gang jeg gjorde det skal være siste gang.