bloggen er under oppdatering. Om det er flere som ønsker å følge bloggen videre er det bare å legge igjen e-mail adresse i kommentar boksen.. =)

Kjære lesere!

Jeg ønsker nå å være litt mer privat når jeg skriver, defor har jeg valgt å låse bloggen min i morgen kveld. Til dere som ønsker å følge med videre: send e-post adresse så inviterer jeg dere. Jeg låser bloggen i morgen kveld rundt 22-23..

back..

Sånn, nå er jeg tilbake etter en aldri så liten pause her fra blogger.

Jeg er døds sliten, vet ikke helt bak frem på noe lenger, men på et eller annet vis beveger jeg meg fremover likevel.

Minnebildene står på som verst akkurat nå og akkurat nå har jeg ingen å snakke med.

Ellers er livet ganske ufoandret siden sist. Har tullet meg inn i ting som er vanskeligere å komme seg ut av enn jeg først hadde trodd. Viljestyrken er ikke på topp på alle områder. Jeg har mye håp og motivasjon, dessverre mest i destruktiv retning.

Beklager at jeg aldri skrev "lesernes ønsker-innlegget".

Håper alle har en fin sommerkveld.
Natta! <3

Lesernes ønsker..

Ja, hva ønsker dere å lese om når dere klikker inn på bloggen min?

Skriv gjerne inn ønsker under kommentarer så skriver jeg innlegg etterhvert.. =)

Skam

Jeg kjenner på mye skam. Det jeg er usikker på er om  jeg trenger den skammen. Er det enkelte ting jeg bør skamme meg over? Når jeg ser/hører på andre mennesker som er/har vært i samme situasjon så tenker jeg aldri de skulle skammet seg. Det er først nå i det siste at det har begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke trenger skammen. Eller det har i alle fall begynt å gå opp for meg at jeg kanskje ikke har noen grunn til å føle skam, skjemmes. Kanskje det er på tide at jeg legger skammen og skyldfølelsen litt bort?!

MEN, nei det kan jeg ikke gjøre!!! Jeg bør skamme meg over mange ting, jeg bør føle skyld. Tenke at jeg er et dårlig, skittent menneske..

Jeg føler meg verdiløs. I et øyeblikk for noen dager siden følte jeg at verden kanskje ikke var i mot meg likevel. I dag føler jeg meg håpløs og verdiløs. Jeg fortjener ikke å ha det bra, jeg fortjener ikke andre menneskers godhet, omsorg og kjærlighet. Jeg fortjener ikke at noen bryr seg om meg.

Jeg skammer meg over min egen eksistens, men jeg vil ikke dø! Jeg vil være så "normal" som mulig. Bare et helt vanlig menneske.

Livet jeg ønsker meg:
Et liv hvor jeg kan spise det jeg vil uten å tenke kalorier, vektøkning eller assosiasjon med ting fra overgrep.
Jeg ønsker meg et liv hvor jeg kan være fornøyd med den jeg er.
Et liv uten skam og skyldfølelse for ting andre har gjort meg.
Et liv uten fæle minnebilder og flash backs.
Et liv uten selvskading, spiseforstyrrelser eller andre selvskadende mestrings strategier.
Et liv uten å være så hjelpetrengene, men akseptere at jeg av og til trenger hjelp fra andre.
Jeg ønsker meg et liv med glede og lykke.
Et liv hvor jeg kan sørge når det trengs.
Et liv hvor tårer er tillatt av meg selv.
Jeg ønsker meg et liv med mer latter.
Jeg ønsker å gå langs veien, i riktig retning og kjenne meg fri.

spiseforstyrret eller psykotisk?

Jeg sitter her og drikker en Nutri med sjokolade smak. Den inneholder hele 300kcal, den tilsvarer 2 (TO) brødskiver med pålegg. Det er grusomt, men jeg gjør det likevel. Det var jeg som ba om det. Jeg har mine grunner til hvorfor jeg ikke klarer å spise noe, men jeg føler meg bra dum når jeg går rundt med denne nutridrikken og ikke er sykelig tynn. For mange forbinder det jo med anoreksia og vektoppgang.

Men, for meg er dette bare en måltidserstatter. Jeg klarer ikke tanken på mat. Får ikke til å spise helt vanlig mat. Sunn mat, uansett jeg får det ikke til. Har jeg en vrangforestilling, mon tro???

Nei, det er ikke det heller (tror jeg ikke). Jeg vet at at det kommer av at jeg har masse minnebilder som der igjen gjør at jeg ikke klarer å putte noe i munnen, tygge og svelge det. Og jeg får en sånn ekkel følelse rundt leppene etter måltidene og det kan jeg ikke fordra.
Jeg skal bare bytte ut de vanskeligste måltidene og jeg skal kun gjøre det i en uke eller noe.

Det kan jo godt hende at jeg lider av en (alvorlig) vrangforestilling....

Det blir ingen ny blogg

Jeg fortsetter her..

Jeg tenker at jeg kan fortsette på denne bloggen, fortsette på denne ferden..

Jeg går i traume behandling nå, det er helt, helt for jævlig, men jeg kommer meg hel skinnet gjennom det. Kan  ikke huske sist gang jeg skadet meg!!!=)

Jeg ligger sammen krøllet i forsterstilling. Den store klumpen i magen presser seg oppover. Smertene i underlivet er akkurat som da, den gang da og alle gangene når..
Jeg har tatt 2 vival, det er en stund siden nå og den burde begynt å virke, men nei.
Så jeg tar en til. Men den murrende angsten ligger der uansett. Tårene er fortsatt låst inne i den hemmelige boksen. Kamilla kjefter på meg. Vi startet på ABC-dietten for ett par dager siden og i dag skulle jeg holde meg til 300kcal, men spiste sikkert mer enn 300kcal bare til middag. Jeg vil ha sjokolade, men nei det vil jeg ikke. Jeg vil ikke! Jeg vil bli tynn!!! Jeg må høre på Kamilla, nei det må jeg ikke. Jeg skal bli frisk, ikke sykere, frisk!

(Rommet mitt på akutt avd for 2 1/2 år siden)

Jeg går rundt og svever i ana rusen og jeg vil ikke miste den for alt i verden. Men jeg skal bli frisk! Og da må jeg spise, være i fysisk aktivitet og få nok med søvn. Uten disse er behandling nytteløs. Jeg skal bli bra nok. Men frisk vil si at jeg mister Kamilla og det kan jeg ikke. Jeg kan ikke miste henne. Hun er den nærmeste jeg har.. Jeg har mister så mange av "hjelperne" mine og Kamilla er den eneste jeg har igjen.
Sammen krøllet i forsterstilling, kveldningsfornemmelser.
Jeg skal ut nå, ut og gå. Det skal bli godt oppi alt det vonde.
(jeg har ikke ork til å gå, men jeg tvinger meg likevel, for jeg SKAL bli frisk!!!!!)