Fantastisk plastisk kirurg!!!

Jeg kom bort til sykehuset, henvente meg i luke. Ingen viste at jeg skulle komme, det var ikke registrert noen plasser. Jeg ble mer og mer irritert. Flere ganger nesten ropte jeg ut at jeg kom fra ****** (psykiatriske sykehus), hun skulle skrive meg opp som Ø-hjelp. Jeg tenkte at jeg kom til å bli sittene hele dagen, og det kom til å ende opp med at jeg måtte inn til en sur, gretten, ekkel lege. Vi satt å ventet i knappe 10. min. Inne på undersøkelsesrommet ventet en hyggelig mann i midten av 30 årene (tror jeg). Jeg la meg ned på benken. Var fortsatt nervøs for at de skulle lirke av seg spydige kommentarer, men ingenting slikt kom. Både legen og sykepleieren virket veldig profesjonelle, de gjorde jobben sin, på en veldig okei måte. Legen undersøkte såret nøye. kjente på pulsen, så og studerte. Så sa han: Jeg må bare si dette, jeg føler at jeg må si det her.. Det er et veldig dypt kutt, og det er veldig alvorlig. Han snudde seg mot pleieren jeg hadde med meg og fortsatte: Hun kunne likegjerne truffet store kar og dette er livstruene. Det er veldig alvorlig det her, og det er fare for liv. Så snudde han seg tilbake til meg og sa: Jeg kan ikke gjøre så mye annet enn å sy deg, men jeg håper virkelig at du får den hjelpen du trenger der borte og at du prøver så godt du kan å ta i mot hjelpen og ikke kutte deg mer. Dette er et veldig dypt kutt, du forstår det?
Jeg nikket. Da han gikk ut spurte pleieren min meg om jeg syntes det han sa var ubehagelig, men nei, det syntes jeg ikke. jeg syntes det var veldig greit at han sa det. Og der og da tenkte jeg bare: TAKK GUD!!! For at de ga meg fotfølging i natt.. Jeg kunne faktisk strøket med..
Han suturerte meg ferdig. Så takket jeg for hjelpen og han ønsket meg lykketil videre og god bedring. Jeg blir neppe å møte han igjen, men jeg vil nok alltid huske han. For slike mennesker er sjeldne.

Tilbake på avd. jeg var litt sjokket og slitt skremt over hvor alvorlig det faktisk var og etter det natt sykepleieren hadde sagt.. "det er ikke så dypt.." Jeg begynte selvfølgelig å tenke: Det er livsfarlig å ha slikt helsepersonell. Det står om liv og slike idioter jobber her. De sier at jeg leker med livet, men hva faen er det de gjør. Ærlighet varer lengst! Er det alvorlig, så si at det er alvorlig! Det som var problemet med denn sykepleieren i natt er vel det at hun ikke vet, hun kan ikke, ikke godt nok i alle fall. Rart hun ikke bare stripset eller bare satte en lapp over det. rart hun ringte legen i det hele tatt. Det virket nesten som om hun ville virke veldig "flink". Som om hun viste best. Hun skulle vurdere, osv..
Samtale med beh. Gikk IKKE bra. Jeg følte meg så presset. Og etter natten, etter alt presset fra i natt så klarte jeg ikke det. Men jeg satt i ro og konsentrerte meg om å prate saklig og svare så god jeg kunne på alle spm. Det ble stilt krav til større ærlighet blandt oss, blandt annet. Da stusset jeg. Tror de ikke på meg? Jeg kan dessverre ikke vise mer ærlighet over for dem. jeg er så ærlig som det bare går an å være. jeg sier det jeg klarer å si og det jeg sier er 100%ærlig.
Men jeg fortsatte å ble sittene. Så kom et utsagt, noe som krnket meg stort. TID. Jeg bruker for mye tid, det tar for lang tid, osv... Det var ikke akkurat slik det ble sagt, men det var det jeg hørte. Jeg reiste meg og skulle gå. Da hisset han seg opp og sperret døren for meg. jeg fikk ikke lov til å gå. det måtte bli slutt på at jeg skulle flykte hver gang noe ble ubehagelig for meg. jeg prøvde å komme meg forbi han, men han nektet meg. jeg gikk derfor å satt meg igjen og holdt kjeft helt til de fant ut at vi skulle avslutte. Pleieren som var tilstedet sa at vi ikke hadde kommet frem til noe ang. oppfølgingen. Da kom det fra behandleren: nei, hun gir seg jo faen..

Så jeg har altså fortsatt fotfølging, men jeg skal ha den vekk i morgen den dag. jeg fatter ikke hvordan han kunne være slik mot meg i dag.. Altså jeg forstår dette med å provosere og slit, men det er ikke alltid at det passer seg og den måten der er vel kanskje ikke den måten du skaper tillit. Jeg kommer i alle fall ikke til å tillate meg selv å stole på et menneske som sperrer døren for meg når jeg vil gå. En som angriper, kritiserer på en krenkene måte og bruker mine svakheter mot meg får ikke min tillit. Samme gjelder denne pleieren som var tilstedet under det hele. Hun får ineg tillit av meg. Hun kunne hjulpet meg. Jeg vet at jeg hadde gjort det. Jeg ville aldri latt noen behandle en livredd og sårbar jente på den måten.
Men jeg har jo fått svar på en god del ting da. Han lyver til meg, han ikke til å stole på. Han har ikke de hensiktene han utgir at han har. Jeg kommer til å gjøre alt som står i min makt for å komme meg ut av dette sinnssyke huset og jeg skal gjøre alt, ALT for at de rett folkene får vite dette og jeg skal knekke de. For jeg nekter å bli behandlet på denne måten. Det er faen ikke verdig for 5 flate øre.

Jeg har et mål, nå må jeg bare klare å holde meg i livet..

Ja en ting til han begynte med..
At jeg ikke tar ansavar for meg selv. jeg bare unnskyld meg! Jeg tar ansvar for meg selv hele tiden. det er ingen andre som har ansvaret for mitt liv enn meg selv. da begynte han og dra frem hvilken paragraf jeg er inne på. Og greit jeg er på § 3.3 men det er det da for faen ikke jeg som har bestemt. Det er ikke mine vurderinger. Jeg har ikke sagt at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Jeg har ikke sagt at jeg trenger hjelp til å ta vare på meg. men hvem er det de bruker det mot?
I dag er jeg sjokkert over systemet, over hvordan enkelte mennesker tillater seg å være mot andre mennesker. Det er helt utrolig!

Jeg står alene og faen heller, jeg skal klare dette alene!!!