Tårene er ustanselige, smerten er uutholdelig, tankene er verre enn verst! Og jeg tror ikke jeg klarer mer, MEN jeg MÅ!!!

Nå er det en god stund siden sist..

Og hva har skjed, og skjer?

Vel.. noen dager, sånn ca. 2-3dager, hadde jeg det "bra/greit". På utsiden var det sånn skikkelig greit, men inni meg viste jeg at det overhodet ikke var greit. Men i mitt "godtroende" sinn bestemte jeg meg for å være glad, for å være blid, for å le og smile mest mulig. I håp om at det skulle gjøre underverker. Og, ja, på utsiden gjorde det vel det. Det ene personalet sa til meg: du har hatt det så flott i den siste tiden.." Jeg ble stille, for det stemte ikke med hvordan jeg følte det inni meg. I min stillhet håpet jeg at hun ville stoppe denne "praten", men der håpet jeg for hardt. Hun fortsatte.. "du har jo vært helt på topp, ja helt på topp, du har hatt det skikkelig flott.." Jeg tenkte bare: faen hvor dum går det ann å bli? Hvor forbanna trangsynt er det faktisk mulig å være? Jeg mener, vist de hadde sett meg når jeg virkelig har det bra, da ville de vel tatt meg for å være manisk. For vist det der var topp..



For en uke siden, en lørdag.. Vi skulle spise taco. Og som dere vet så trøbler jeg litt med denne hersens maten. Men jeg hadde gledet meg til tacoen. Jeg skulle spise salat, ost, salsa saus og litt kjøtt. Det skulle jeg klare og jeg skulle ikke kaste opp. Jeg satte meg ved matbordet, og da var det i gang. Det er så mange innpåslitne pasienter her fortiden. Folk begynte å stesse med å skulle sende meg alt mulig, "skal du ha det? send ditt og datt til Kamilla.." Det ble for mye for meg. Jeg tok litt grønn salat, litt ost og litt saus. Smakte litt, men angsten steg, jeg viste ikke helt hva jeg skulle gjøre, ikke før personen som satt ved siden av meg begynte å puste og pese og smatte. Da klarte jeg ikke mer. Jeg reiste meg og gikk. La meg på senga og tok til tårene. Jeg ville bare ha opp den gaffelen med salat og ost som lå i magen min. Jeg var så kvalm. Gråt, alt gjorde vondt.



Etter dette, altså dagene fremover bestod av gråt, lite mat og mye oppkast. Men jeg klarte ikke mer av alt oppkastet, det var ikke riktig. Så jeg sluttet helt å spise. 3 dager gikk, og det gikk fint, ingen behov for å hive meg over mat eller noe. I går var jeg sammen med en venninne ute, vi spiste pizza, og det er ikke det lureste å starte med etter 3 dager uten mat, men uansett måtte jeg få det opp, så jeg kasta opp, men panikken er jo alltid der. Panikken for at man ikke har fått opp alt. I dag har jeg heldigvis ikke spist. Men jeg liker ikke at jeg har så pass mye energi som jeg har. Og mistenker sterkt at det er pizzaen fra i går som fortsatt er der og gir meg energi. Etter mitt stunt i går gikk jeg opp 300gram =(



Dagene er tunge, de er vonde og jeg klarer ikke å gjøre annet enn å gråte hele tiden, og jeg kan ikke gråte. Gråt fører til at alt blir så forbanna mye verre. Det er som å be om bråk..

Lenge har jeg greid å holde kontrollen. Av ulike grunner. I dag gikk det galt.. Og det verste er vel det at jeg virkelig har gitt beskjed, jeg har sagt hvordan jeg har det, hva jeg tenker, hva jeg er redd for, osv.. men de har ikke tenkt tanken en gang, virker det som. For Kamilla klarer seg, hun sier bare slikt for å få oppmerksomhet, osv..

Og i dag når det gikk galt så ga de meg fotfølging, mot min vilje. Faen!!! Jeg vil ikke ha det. Hvordan i alle dager skal jeg overleve det? Jeg trenger å kunne gjøre mine ting som jeg må gjøre minimum 2 ganger om dagen. Jeg trenger å kunne trekke meg tilbake å være alene når det blir formye.



JEG TRENGER Å KUNNE FÅ VELGE SELV!!! LIVET ELLER DØDEN?



Jeg krangler mye, jeg gråter mye, jeg har vondt. Det gjør vondt. Behandleren min har bestemt at jeg ikke skal ha mannlige kontakter, pga. stressnivået..

Og nå i natt må jeg krangle/diskutere.. fordi de vil ha menn sammen med meg. HALLO!!! Når jeg skal sove? Faen hva er det de tenker på? Jeg skal i alle fall ikke sove i natt!!!

Så den søvn registringa mi får i alle fall ett døgn uten noen timer søvn.

Aner dere hva som faktisk kan skje når mennesker med snabel mellom bena er til stedet???

Faen de er jo helt sinnssyke!!!!!!!

Jeg er ikke redd for å bli voldtatt i den forstand. Altså, de kan for så vidt bare gjøre hva i faen de vil med meg, men det jeg ikke takler er å ikke vite. Jeg må ha kontroll, jeg må vite nårtid, jeg klarer ikke disse plutselige voldshandlingene. Da dør jeg!!!

Og jeg vet ikke hvorfor det er slik, men det er liksom noe med menn da.. De er så.. de liksom gjør så mye rart..

Nå fortiden er jeg så redd for å komme for nært menn, jeg er så redd for at jeg kan komme til å røre de med uvilje og skape en reaksjon.. Vist dere skjønner hva jeg mener?

Sånn som i dag da en mann skulle fikse noe på armen min, så ble jeg litt ukontrollert i bevegelsene mine og ved et uhell tror jeg at jeg kom borti han og hjelpe meg om han han fikk en reaksjon!!! Nei, jeg vet ikke om har fikk det, men jeg fikk kjempe panikk.. Følte meg jo så dum også..
Det sitter enda i meg, noe som en lærer sa til meg en gang, da jeg gikk på barneskolen. Det hadde noe med "reaksjoner" å gjøre. Og jeg vil selvfølgelig ikke gjøre slik at menn her, når de er på jobb får stå pikk.. SELVFØLGELIG IKKE!!!!!
Og jeg mener ikke at det er fordi at de skulle finne meg attraktiv, men som sagt denne læreren lærte meg jo alt om disse reakjonene til menn med snabler mellom bena...

Nå er det søndag, jeg skrev egentlig dette innlegget i går, men fikk aldri postet det..

Jeg vil vekk her fra!!! jeg vil være fri, på alle mulige måter. Helt fri!!!