Let me be free!

Noen ganger føler jeg at det er for mye å be om, for mye å ønske. Kanskje helt feil til og med.. Kanskje er jeg fri, hva vil det si å være fri? Hvordan vet jeg at jeg er fri, eller ikke fri?
Alt jeg kan si jeg vet, er at jeg føler meg fanget.

I natt, på leting etter en avkreftelse.. Fikk jeg i stedet bekreftet det jeg ville ha avkreftet. Og det, var IKKE gøy. Det var vondt! Det var noe av det dummeste jeg kunne finne på å lete etter i natt, eller i det hele tatt. Det var som å bli et lite barne igjen, et lite barn alene sammen med voksne, i voksen verden. En verden jeg egentlig ikke hørte hjemme i. Men allikevel, ble jeg godt tatt vare på. De voksne var inkluderende og jeg fikk masse oppmerksomhet.
MEN det var FEIL! Feil oppmerksomhet. Jeg ble innkludert i det alle barn SKAL ekskluderes i. Altså der og da var det vel greit, på et vis. Jeg var redd, men jeg viste jo ikke om det var fordi det var farlig, om det var galt eller om det var sånn redd man blir da noen på skøy skremmer deg ved å gjemme seg bak døra. Alt jeg vet er at jeg var liv redd. Men jeg ble jo også redd da onkel lekte med gebisset sitt, og tullet med meg. Jeg var liv redd de tennene hans..
Men i denne voksen verden, der hvor jeg egentlig ikke hørte til, der fikk jeg vondt. De voksne gjorde sånn at jeg fikk vondt. Jeg forsto ikke alt, ikke så mye..
Men jeg slapp ut av den type voksen verden, det var bare det at jeg var fortsatt "fanget", altså jeg var fortsatt liv redd, fortsatt vondt. Det gikk ikke over, DET GÅR IKKE OVER!!!

Det er vel aldri noen som har sagt at traume behandling er lett. Men allikevel så får jeg følelsen av at noen tar så lett på det. Som: du må snakke, det er jo bare å snakke, klarer du ikke å snakke, hvorfor ditt og hvorfor datt? DU MÅ BEGYNNE Å SNAKKE, DU FÅR IKKE TIL Å SNAKKE,,
Jeg blir helt sliten i hodet..

Jeg forventer ikke lenger forståelse. Ikke sånn som før. For før, da jeg var på tur inn i systemet, i psykiatrien, så hadde jeg en vis forventning til psykologer, sykepleiere, miljøterapeuter, psykiatere, osv.. Jeg forventet eller håpet vel ganske ofte at de skulle se inn i hodet mitt, at de skulle forstå med en gang. At de bare kunne se på meg, og fatte hele greia.
Nå har jeg innsett at uansett hvor mye jeg forklarer, uansett hvor mange kurs og undervisninger, utdanninger, osv, de har/tar, så kan de ikke forstå. Enkelte gjør selvfølgelig det, men de aller fleste, som ikke har opplevd lignende selv kan ALDRI forstå.
Man kan selvfølgelig aldri forstå eller skjønne et annet menneske fult ut,men noe kan man forstå til en vis grad. Fordi man har evnen til å gjennkjenne, sette seg inn i. Man har kunnskap, erfaringer. Man er interessert i å lære..
Det finnes nok ikke mange av disse, men noen. Som f.eks behandleren min og noen av vennene mine.

Behandleren min har en helt unik måte å "forstå seg på". Han er Ærlig, oppriktig, virkelig. Det er i alle fall det jeg håper.. Men altså, man vet aldri, hverken den ene eller den andre veien. Han virker veldig ekte, så jeg velger da av og til å forholde meg til at han faktisk er det og at jeg (helt sykt) tror på det.
I dag f.eks ble jeg rørt til tårer.. Jeg fikk høre noe jeg ikke har fått høre på en (helvetes) lang evighet.. De små fremskrittene jeg har gjort. Endringen min. De positive. Måten han sa det på, måten han formidlet det på. Det var så godt, og jeg greide å ta det til meg. Jeg greide å selv se positivt på det, med en gang. Før ville jeg bare blitt forbanna. Men, det er virkelig bra, om det virkelig er slik at jeg har gjort fremskritt. Jeg får til litt, altså, det går fremover, noe skjer.. HERREGUD, JEG KAN KANSKJE BLI FRISK!!!!!!!!!
Jeg smilte, hodet pompet, da han sa disse tingene. Jeg klarte ikke å se på han, jeg ble sittene å se i fanget. Tårene presset på. Jeg ville si det til han, hvor takknemlig jeg ble.. Men jeg gjorde ikke det.. Vet ikke helt hvorfor, det bare ble sånn.. Men jeg ville jo, jeg vil alltid. Jeg liker å gi positive tilbakemeldinger, men det blir som oftes bare med det negative..

Hvorfor er det så skummelt å gi andre positivt? Det jeg tenker om meg selv er at de VET at de er så "flinke", de vet at de er bra, gode, at de får til, osv.. de er da vel ikke interessert i å høre noe fra meg.
Men samtidig tenker jeg tilbake til tiden på vgs.. da lærte jeg meg virkelig å si det jeg mente til folk, i alle fall av positiv karakter. Og jeg så da at selv de jeg aldri hadde trodd kom til å ense kommentarene min, faktisk ble glade. Øynene deres strålte, de smilte og ble glade, og sa takk..
Så hvorfor i svarte helvete er dette blitt et problem igjen?



Smerten, den fysiske smerten vil ikke gi seg. Jeg tror jeg er syk, det er noe feil med meg. Noe er galt. Jeg er ødelagt..

Jeg vil jo bli fri.. men samtidig tror jeg kanskje at den beste friheten, eller ikke den beste, men den rette, for meg ville vært som sex slave hos en eller annen sadist. Jeg føler kanskje at det er det jeg er kommet til jorden for. Og jeg får andre ting litt mer på avstand når jeg er "fanget" hos "syke" menn.. Og jeg har en potensiell i siktet, eller vedkommende har meg i siktet alt etter som hvordan du ser på det. Uansett. det er da bedre om jeg inntar den plassen en at denne sykingen skal ta noen andre som ikke vet av denne verden. Som ikke vet at vedkommende er slik engang. Jeg vet jo, jeg er klar over.. Vil jo ikke, men heller det enn noen andre.. Ingen fortjener det.. Men jeg gjør det. Det er sykt, jeg vet det, men jeg bare vet at jeg fortjener det. Jeg vet at når slike ting komme rså tett innpå meg. Når disse menneskene som gjør andre mmenesker så mye vondt, når de kommer så nært meg, så vet jeg at det er dette jeg er ment for å gjøre, for å være.. Jeg klarer ikke helt å se at det er et valg.. Tror ikke det er det. Det skjer på automatikk.

Å være fanget av et annet menneske kan være utrolig trygt, selv om det egentlig ikke er det. Jeg har i alle fall opplevd den tryggheten. Den var skummel, den var slitsom, den var ekkel og skitten, men den var også trygg.. En trygghet man ikke vil ha, men så absolutt ikke kan være foruten, vil ikke være uten..

Har ordnet litt på bloggen..

De fortsetter og fortsetter..

Jeg vet rett og slett ikke om dette går stort lenger.. Aner ikke..
De fortsetter å presse meg. de fortsetter å trigge meg. Dag ut og dag inn, minutt etter minutt, får ikke fred et eneste sekund.

MEN, jeg får besøk av min gode venninne og jeg gleder meg, det blir godt. Det er så altfor lenge siden jeg har møtt henne..

I stad måtte jeg si til folkene at jeg vet ikke om jeg klarer å få besøk, dere gjør meg så forbanna.. Ja, og det var sant et øyeblikk, jeg tenkte: jeg klarer ikke, ikke vist jeg skal ende opp i krigerposisjonen, eller gråtkvalt ligge under dyna, eller ja ikke greie å være tilstedet.
Men klart jeg greier å ha besøk. Det SKAL jeg greie. Og det som er så godt med sånne venner er at man trenger ikke den jævla maska.. =)
Nei, man kan være seg selv, er man sliten, så er man sliten, er man trist og lei så er man det, er man forbanna så er man det. Og akkurat det er flott, fordi det er nettopp derfor jeg faktisk VET at jeg greier å ha besøk, uansett av henne.
Og jeg vet at jeg kan legge gråten vekk, sinnet lar jeg ligge igjen..

Jeg gleder meg til å få besøk! Jeg var glad da jeg fortalte behandleren min i dag at jeg skulle få besøk. Kjempe glad. Og jeg tror han så det. Og da jeg spurte om jeg kunne få ha besøk uten personal tilstedet, var det helt greit. Og det var jo bra!=)

Men det var noe rart igjen, altså jeg forstår at jeg tydeligvis har vært å sagt noe, som jeg ikke har fått med meg. De sa at jeg selv hadde jo vært med på å bestemme litt av denne oppfølgingen, altså at jeg på en måte har bedt om det. Og det stusser jeg på. Fordi jeg har jo hele tiden prøvd å få meg selv av denne oppfølgingen. Så jeg skjønner ikke helt, selv om jeg forstå.. på en måte..
Hmm.. Og det er alltid like ubehagelig, for hva skal jeg liksom si? Jeg har i alle fall ikke fått med meg at jeg har bedt om denne oppfølgingen, overhodet ikke.
Hmm.. rart.. Men, kanskje jeg får den vekk litt lettere da?

Når et annet menneske (eller hva det nå enn er) trigger følelsene, sinnet ditt..

Jeg ble trigget, klarte bare ikke å styre meg. Vet ikke om jeg egentlig klarte å registrere hva som skjedde. Igjen: det bare ble sånn..

Hun var frekk i kjeften (personal 1), det gjorde vondt, jeg ble såret, så ubeskrivelig såret. Alt jeg klarte å gjøre var å la noen tårer falle. (Noe som i og for seg var bedre enn ingenting. For jeg reagerte i det minste.)
Hun kritiserte meg, hun trigget meg, mitt sinne, mine følelser, mine negative tanker (min mor), det gjorde vondt. MEN jeg ble ikke såret. Jeg ble forbanna. Fly forbanna! Denne gangen skulle hun ikke slippe lett unna. Alt jeg klarte å gjøre var å dryle en gjennstand i veggen.
Hun fortalte meg hvem jeg var og hvordan jeg var (personal2), det gjorde vondt, jeg ble paff, frustrert og en smule irritert. Alt jeg klarte å gjøre var å smile et skevt smil, bite i det sure eplet og "jatte" med.
Hun.. Hun.. Hun..
De er damer..
Hun spurte meg om vanskelige ting (personal1), spurte meg om jeg hadde flash backs, hun spurte på en respekt løs måte. Som om hun håpet at jeg skulle si ja og at jeg skulle fortelle tidenes eventyr fortelling. Hun hadde store øyner som lyste glede, at dette var spennende..
Hun (personal1) spurte meg om det gikk bra da jeg hadde veid meg. Hun spurte med et stort smil om munnen. Som om hun forventet et positivt savrt. Hun ga meg vekta da jeg spurte, med det samme store gliset om munnen.
(Fy faen så heslig!!!)

Hun, Hun, Hun..

De er alle damer, jeg liker ikke damer. De er uforutsigbare, de kan ødelegge psyken din, helt totalt. Jeg blir stressa, jeg blir forbanna. Og hele forbanna livet har jeg latt meg selv bli slått, spyttet på, drylt vegg i mella..
Det skjer ikke en gang til. Sånn er det bare.

Den store sygge ulven presser seg ut gjenom sjela mi. Jeg er på vei mot å bli et grusomt menneke. Jeg vet ikke hvordan jeg er mot andre psykisk. Men fyskisk, er jeg slem. Tåler jeg ikke mer, venter jeg en uke så slår jeg. Kaller deg stygge ting, truer deg på livet.
Jeg tåler ikke å bli behandlet som dritt lenger.
Jeg lar alt sinnet mitt bygge seg opp. Så skjer det noe, noe jeg ikke har kontroll over. Jeg blir slem, jeg er ikke snakkende til. Jeg utagerer.
Det verste er (for meg) at jeg husker så forbanna lite, at jeg kan egentlig ikke forklare så jævla mye av det som faktisk skjer/har skjedd.
Jeg kan bare anta. Og jeg føler meg helt idiotisk, når jeg skal forklare meg. Sitter og antar, gjetter, tror. Jeg vet ikke..
Hadde jeg bare kunne forklart hvordan det vra, hva det var, hvorfor.. Ja altså jeg tror jeg vet til en vis grad hvorfor, men det unnskylder jo ingenting. JEG ER GRUSOM!
Samtidig har jeg ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. For jeg vet at jeg ikke kan la meg selv bli tråkket på stort lenger. Men dt er kanskje litt drastisk å utagere mot disse damene når de er frekke i kjeften. Jeg skulle heller ønske at jeg kunne bruke kjeften litt mer. Men så har jeg det problemet at jeg ikke klarer å snakke, vist jeg ikke er ganske sikker på at jeg greier å være saklig. Vist jeg er redd for at jeg bare skal hyle og skrike alle verdens ting, vist jeg er redd for at det bare skal bli tårer, eller ingenting fornuftig, ingenting saklig, da holder jeg kjeft, lar det gnage på meg. Det spiser meg opp. Hun har greid det igjen, jeg lar henne rive meg i stykker..

Livet er..

så rart! Så underlig..
Så merkelig..
så rart..
Jeg ble sittene å høre noen diskutere religion.
En mann som var troende og en kvinne som overhodet ikke var troende..
Mannen syntes det var så fasinerende å tenke på at den var noe så inteligent som står bak oss mennesker, så fasinerende å tenke på døden..
"DØDEN!" Jeg fikk med meg at noen snakket om døden, og da ble jeg engasjert..
Han syntes det var fasinerende å tenke på at det ventet os noe bedre etter døden..
Jeg sa bare at jeg ikke håper at det er noe etter døden, at jeg håper at da er alt over, helt over.
Kvinnen snakket om troen som en gave. Mannen var uenig, han mente det var noe man fikk om man bare foreldrene våre hadde god nok innflytelse på oss.
Jeg sa ingenting. Tenkte kun på døden, og det var kun der jeg kunne is noe..
Det var så enkelt. Jeg hadde et enkelt håp, som selvfølgelig kan vise seg å være langt mer komplisert...

De diskuterte musikk og jeg ville spy. kan ikke fordra å diskutere musikk!
Jeg var helt stille. hørte bare på de andre, hørte band de nevnte. Jeg prøvde å bare skue det vekk. Jeg ville ikke snakke om det, og jeg ville heller ikke tenke på det. Musikk..
Jeg hører på musikk, men aldri forvent et svar om du spør meg om hva..

Jeg er stille, litt latter innimellom. Av og til en sur kommentar. Et lite smil, jeg prøver.
Jeg vil at de skal se det, se at jeg prøver..
Men jeg vet ikke..

Kanskje ser de mer enn jeg tror, enkelte lar meg gå på toalettet alene. Andre står i ser på meg, når jeg sitter der, med buksa av.. når jeg skal tørke meg..
Men en lot meg gå alene inn på toalettet, lot meg ha døren lukket..
Hva var det for noe?

Noen liker å fortelle meg hvem jeg er, det liker ikke jeg å høre. jeg hater det. Syntes det er ubeskrivelig respektløst å fortelle et annet menneske hvem de er!
Og dessuten, hvordan kan et annet menneske vite mer om hvem jeg er enn jeg vet selv?
Ja og, hvet vi hvem vi er?
Vet du hvem du er? Og hvordan og hvorfor?

Skulle bare si..

at jeg er her fortsatt..

jeg mener bare...

det er noe jeg ikke har helt kontroll over...
Noe ingen kan se, det bare er der, på en måte. Jeg kan ikke si så mye, dessverre.
Men det går nok mot slutten med meg. Nettopp fordi jeg ikke vil mere. Så ingen kan heller komme til meg å si at jeg må ville det, jeg må jobbeosv.. for det vet jeg og jeg vil ikke. Jeg vil ikke ha hjelp, jeg er ferdig nå! Helt ferdig!

Takk for kommentarene!

Klem