Har ordnet litt på bloggen..

De fortsetter og fortsetter..

Jeg vet rett og slett ikke om dette går stort lenger.. Aner ikke..
De fortsetter å presse meg. de fortsetter å trigge meg. Dag ut og dag inn, minutt etter minutt, får ikke fred et eneste sekund.

MEN, jeg får besøk av min gode venninne og jeg gleder meg, det blir godt. Det er så altfor lenge siden jeg har møtt henne..

I stad måtte jeg si til folkene at jeg vet ikke om jeg klarer å få besøk, dere gjør meg så forbanna.. Ja, og det var sant et øyeblikk, jeg tenkte: jeg klarer ikke, ikke vist jeg skal ende opp i krigerposisjonen, eller gråtkvalt ligge under dyna, eller ja ikke greie å være tilstedet.
Men klart jeg greier å ha besøk. Det SKAL jeg greie. Og det som er så godt med sånne venner er at man trenger ikke den jævla maska.. =)
Nei, man kan være seg selv, er man sliten, så er man sliten, er man trist og lei så er man det, er man forbanna så er man det. Og akkurat det er flott, fordi det er nettopp derfor jeg faktisk VET at jeg greier å ha besøk, uansett av henne.
Og jeg vet at jeg kan legge gråten vekk, sinnet lar jeg ligge igjen..

Jeg gleder meg til å få besøk! Jeg var glad da jeg fortalte behandleren min i dag at jeg skulle få besøk. Kjempe glad. Og jeg tror han så det. Og da jeg spurte om jeg kunne få ha besøk uten personal tilstedet, var det helt greit. Og det var jo bra!=)

Men det var noe rart igjen, altså jeg forstår at jeg tydeligvis har vært å sagt noe, som jeg ikke har fått med meg. De sa at jeg selv hadde jo vært med på å bestemme litt av denne oppfølgingen, altså at jeg på en måte har bedt om det. Og det stusser jeg på. Fordi jeg har jo hele tiden prøvd å få meg selv av denne oppfølgingen. Så jeg skjønner ikke helt, selv om jeg forstå.. på en måte..
Hmm.. Og det er alltid like ubehagelig, for hva skal jeg liksom si? Jeg har i alle fall ikke fått med meg at jeg har bedt om denne oppfølgingen, overhodet ikke.
Hmm.. rart.. Men, kanskje jeg får den vekk litt lettere da?

Når et annet menneske (eller hva det nå enn er) trigger følelsene, sinnet ditt..

Jeg ble trigget, klarte bare ikke å styre meg. Vet ikke om jeg egentlig klarte å registrere hva som skjedde. Igjen: det bare ble sånn..

Hun var frekk i kjeften (personal 1), det gjorde vondt, jeg ble såret, så ubeskrivelig såret. Alt jeg klarte å gjøre var å la noen tårer falle. (Noe som i og for seg var bedre enn ingenting. For jeg reagerte i det minste.)
Hun kritiserte meg, hun trigget meg, mitt sinne, mine følelser, mine negative tanker (min mor), det gjorde vondt. MEN jeg ble ikke såret. Jeg ble forbanna. Fly forbanna! Denne gangen skulle hun ikke slippe lett unna. Alt jeg klarte å gjøre var å dryle en gjennstand i veggen.
Hun fortalte meg hvem jeg var og hvordan jeg var (personal2), det gjorde vondt, jeg ble paff, frustrert og en smule irritert. Alt jeg klarte å gjøre var å smile et skevt smil, bite i det sure eplet og "jatte" med.
Hun.. Hun.. Hun..
De er damer..
Hun spurte meg om vanskelige ting (personal1), spurte meg om jeg hadde flash backs, hun spurte på en respekt løs måte. Som om hun håpet at jeg skulle si ja og at jeg skulle fortelle tidenes eventyr fortelling. Hun hadde store øyner som lyste glede, at dette var spennende..
Hun (personal1) spurte meg om det gikk bra da jeg hadde veid meg. Hun spurte med et stort smil om munnen. Som om hun forventet et positivt savrt. Hun ga meg vekta da jeg spurte, med det samme store gliset om munnen.
(Fy faen så heslig!!!)

Hun, Hun, Hun..

De er alle damer, jeg liker ikke damer. De er uforutsigbare, de kan ødelegge psyken din, helt totalt. Jeg blir stressa, jeg blir forbanna. Og hele forbanna livet har jeg latt meg selv bli slått, spyttet på, drylt vegg i mella..
Det skjer ikke en gang til. Sånn er det bare.

Den store sygge ulven presser seg ut gjenom sjela mi. Jeg er på vei mot å bli et grusomt menneke. Jeg vet ikke hvordan jeg er mot andre psykisk. Men fyskisk, er jeg slem. Tåler jeg ikke mer, venter jeg en uke så slår jeg. Kaller deg stygge ting, truer deg på livet.
Jeg tåler ikke å bli behandlet som dritt lenger.
Jeg lar alt sinnet mitt bygge seg opp. Så skjer det noe, noe jeg ikke har kontroll over. Jeg blir slem, jeg er ikke snakkende til. Jeg utagerer.
Det verste er (for meg) at jeg husker så forbanna lite, at jeg kan egentlig ikke forklare så jævla mye av det som faktisk skjer/har skjedd.
Jeg kan bare anta. Og jeg føler meg helt idiotisk, når jeg skal forklare meg. Sitter og antar, gjetter, tror. Jeg vet ikke..
Hadde jeg bare kunne forklart hvordan det vra, hva det var, hvorfor.. Ja altså jeg tror jeg vet til en vis grad hvorfor, men det unnskylder jo ingenting. JEG ER GRUSOM!
Samtidig har jeg ikke dårlig samvittighet i det hele tatt. For jeg vet at jeg ikke kan la meg selv bli tråkket på stort lenger. Men dt er kanskje litt drastisk å utagere mot disse damene når de er frekke i kjeften. Jeg skulle heller ønske at jeg kunne bruke kjeften litt mer. Men så har jeg det problemet at jeg ikke klarer å snakke, vist jeg ikke er ganske sikker på at jeg greier å være saklig. Vist jeg er redd for at jeg bare skal hyle og skrike alle verdens ting, vist jeg er redd for at det bare skal bli tårer, eller ingenting fornuftig, ingenting saklig, da holder jeg kjeft, lar det gnage på meg. Det spiser meg opp. Hun har greid det igjen, jeg lar henne rive meg i stykker..

Livet er..

så rart! Så underlig..
Så merkelig..
så rart..
Jeg ble sittene å høre noen diskutere religion.
En mann som var troende og en kvinne som overhodet ikke var troende..
Mannen syntes det var så fasinerende å tenke på at den var noe så inteligent som står bak oss mennesker, så fasinerende å tenke på døden..
"DØDEN!" Jeg fikk med meg at noen snakket om døden, og da ble jeg engasjert..
Han syntes det var fasinerende å tenke på at det ventet os noe bedre etter døden..
Jeg sa bare at jeg ikke håper at det er noe etter døden, at jeg håper at da er alt over, helt over.
Kvinnen snakket om troen som en gave. Mannen var uenig, han mente det var noe man fikk om man bare foreldrene våre hadde god nok innflytelse på oss.
Jeg sa ingenting. Tenkte kun på døden, og det var kun der jeg kunne is noe..
Det var så enkelt. Jeg hadde et enkelt håp, som selvfølgelig kan vise seg å være langt mer komplisert...

De diskuterte musikk og jeg ville spy. kan ikke fordra å diskutere musikk!
Jeg var helt stille. hørte bare på de andre, hørte band de nevnte. Jeg prøvde å bare skue det vekk. Jeg ville ikke snakke om det, og jeg ville heller ikke tenke på det. Musikk..
Jeg hører på musikk, men aldri forvent et svar om du spør meg om hva..

Jeg er stille, litt latter innimellom. Av og til en sur kommentar. Et lite smil, jeg prøver.
Jeg vil at de skal se det, se at jeg prøver..
Men jeg vet ikke..

Kanskje ser de mer enn jeg tror, enkelte lar meg gå på toalettet alene. Andre står i ser på meg, når jeg sitter der, med buksa av.. når jeg skal tørke meg..
Men en lot meg gå alene inn på toalettet, lot meg ha døren lukket..
Hva var det for noe?

Noen liker å fortelle meg hvem jeg er, det liker ikke jeg å høre. jeg hater det. Syntes det er ubeskrivelig respektløst å fortelle et annet menneske hvem de er!
Og dessuten, hvordan kan et annet menneske vite mer om hvem jeg er enn jeg vet selv?
Ja og, hvet vi hvem vi er?
Vet du hvem du er? Og hvordan og hvorfor?

Skulle bare si..

at jeg er her fortsatt..

jeg mener bare...

det er noe jeg ikke har helt kontroll over...
Noe ingen kan se, det bare er der, på en måte. Jeg kan ikke si så mye, dessverre.
Men det går nok mot slutten med meg. Nettopp fordi jeg ikke vil mere. Så ingen kan heller komme til meg å si at jeg må ville det, jeg må jobbeosv.. for det vet jeg og jeg vil ikke. Jeg vil ikke ha hjelp, jeg er ferdig nå! Helt ferdig!

Takk for kommentarene!

Klem

Hallo!

Nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her inne..
Hmm... vel, jeg skal ikke legge skul på at mye av grunnen er fordi det går rett til helvete nå.
Lite konstruktivt ute å går med meg. Eller i mitt hode kommer det an på hvordan man ser på set selv. Folk rundt meg sier jeg er destruktiv, men jeg syntes at jeg er destruktiv på en konstruktiv måte.

Ingenting går etter planen, absolutt ingenting. Men jeg skal få det til etterhvert. Planen blir ikke skrinlagt bare fordi det ikke går/gikk som jeg hadde forventet/håpet.
Man må bare prøve igjen, ja en slags plan B eller C eller, osv...

Kaos!

Likegyldighetene

Tomt!

Trygghetene

Noen er kommet for å ta over

Nå har de tatt over...