De fortsetter og fortsetter..

Jeg vet rett og slett ikke om dette går stort lenger.. Aner ikke..
De fortsetter å presse meg. de fortsetter å trigge meg. Dag ut og dag inn, minutt etter minutt, får ikke fred et eneste sekund.

MEN, jeg får besøk av min gode venninne og jeg gleder meg, det blir godt. Det er så altfor lenge siden jeg har møtt henne..

I stad måtte jeg si til folkene at jeg vet ikke om jeg klarer å få besøk, dere gjør meg så forbanna.. Ja, og det var sant et øyeblikk, jeg tenkte: jeg klarer ikke, ikke vist jeg skal ende opp i krigerposisjonen, eller gråtkvalt ligge under dyna, eller ja ikke greie å være tilstedet.
Men klart jeg greier å ha besøk. Det SKAL jeg greie. Og det som er så godt med sånne venner er at man trenger ikke den jævla maska.. =)
Nei, man kan være seg selv, er man sliten, så er man sliten, er man trist og lei så er man det, er man forbanna så er man det. Og akkurat det er flott, fordi det er nettopp derfor jeg faktisk VET at jeg greier å ha besøk, uansett av henne.
Og jeg vet at jeg kan legge gråten vekk, sinnet lar jeg ligge igjen..

Jeg gleder meg til å få besøk! Jeg var glad da jeg fortalte behandleren min i dag at jeg skulle få besøk. Kjempe glad. Og jeg tror han så det. Og da jeg spurte om jeg kunne få ha besøk uten personal tilstedet, var det helt greit. Og det var jo bra!=)

Men det var noe rart igjen, altså jeg forstår at jeg tydeligvis har vært å sagt noe, som jeg ikke har fått med meg. De sa at jeg selv hadde jo vært med på å bestemme litt av denne oppfølgingen, altså at jeg på en måte har bedt om det. Og det stusser jeg på. Fordi jeg har jo hele tiden prøvd å få meg selv av denne oppfølgingen. Så jeg skjønner ikke helt, selv om jeg forstå.. på en måte..
Hmm.. Og det er alltid like ubehagelig, for hva skal jeg liksom si? Jeg har i alle fall ikke fått med meg at jeg har bedt om denne oppfølgingen, overhodet ikke.
Hmm.. rart.. Men, kanskje jeg får den vekk litt lettere da?