Let me be free!

Noen ganger føler jeg at det er for mye å be om, for mye å ønske. Kanskje helt feil til og med.. Kanskje er jeg fri, hva vil det si å være fri? Hvordan vet jeg at jeg er fri, eller ikke fri?
Alt jeg kan si jeg vet, er at jeg føler meg fanget.

I natt, på leting etter en avkreftelse.. Fikk jeg i stedet bekreftet det jeg ville ha avkreftet. Og det, var IKKE gøy. Det var vondt! Det var noe av det dummeste jeg kunne finne på å lete etter i natt, eller i det hele tatt. Det var som å bli et lite barne igjen, et lite barn alene sammen med voksne, i voksen verden. En verden jeg egentlig ikke hørte hjemme i. Men allikevel, ble jeg godt tatt vare på. De voksne var inkluderende og jeg fikk masse oppmerksomhet.
MEN det var FEIL! Feil oppmerksomhet. Jeg ble innkludert i det alle barn SKAL ekskluderes i. Altså der og da var det vel greit, på et vis. Jeg var redd, men jeg viste jo ikke om det var fordi det var farlig, om det var galt eller om det var sånn redd man blir da noen på skøy skremmer deg ved å gjemme seg bak døra. Alt jeg vet er at jeg var liv redd. Men jeg ble jo også redd da onkel lekte med gebisset sitt, og tullet med meg. Jeg var liv redd de tennene hans..
Men i denne voksen verden, der hvor jeg egentlig ikke hørte til, der fikk jeg vondt. De voksne gjorde sånn at jeg fikk vondt. Jeg forsto ikke alt, ikke så mye..
Men jeg slapp ut av den type voksen verden, det var bare det at jeg var fortsatt "fanget", altså jeg var fortsatt liv redd, fortsatt vondt. Det gikk ikke over, DET GÅR IKKE OVER!!!

Det er vel aldri noen som har sagt at traume behandling er lett. Men allikevel så får jeg følelsen av at noen tar så lett på det. Som: du må snakke, det er jo bare å snakke, klarer du ikke å snakke, hvorfor ditt og hvorfor datt? DU MÅ BEGYNNE Å SNAKKE, DU FÅR IKKE TIL Å SNAKKE,,
Jeg blir helt sliten i hodet..

Jeg forventer ikke lenger forståelse. Ikke sånn som før. For før, da jeg var på tur inn i systemet, i psykiatrien, så hadde jeg en vis forventning til psykologer, sykepleiere, miljøterapeuter, psykiatere, osv.. Jeg forventet eller håpet vel ganske ofte at de skulle se inn i hodet mitt, at de skulle forstå med en gang. At de bare kunne se på meg, og fatte hele greia.
Nå har jeg innsett at uansett hvor mye jeg forklarer, uansett hvor mange kurs og undervisninger, utdanninger, osv, de har/tar, så kan de ikke forstå. Enkelte gjør selvfølgelig det, men de aller fleste, som ikke har opplevd lignende selv kan ALDRI forstå.
Man kan selvfølgelig aldri forstå eller skjønne et annet menneske fult ut,men noe kan man forstå til en vis grad. Fordi man har evnen til å gjennkjenne, sette seg inn i. Man har kunnskap, erfaringer. Man er interessert i å lære..
Det finnes nok ikke mange av disse, men noen. Som f.eks behandleren min og noen av vennene mine.

Behandleren min har en helt unik måte å "forstå seg på". Han er Ærlig, oppriktig, virkelig. Det er i alle fall det jeg håper.. Men altså, man vet aldri, hverken den ene eller den andre veien. Han virker veldig ekte, så jeg velger da av og til å forholde meg til at han faktisk er det og at jeg (helt sykt) tror på det.
I dag f.eks ble jeg rørt til tårer.. Jeg fikk høre noe jeg ikke har fått høre på en (helvetes) lang evighet.. De små fremskrittene jeg har gjort. Endringen min. De positive. Måten han sa det på, måten han formidlet det på. Det var så godt, og jeg greide å ta det til meg. Jeg greide å selv se positivt på det, med en gang. Før ville jeg bare blitt forbanna. Men, det er virkelig bra, om det virkelig er slik at jeg har gjort fremskritt. Jeg får til litt, altså, det går fremover, noe skjer.. HERREGUD, JEG KAN KANSKJE BLI FRISK!!!!!!!!!
Jeg smilte, hodet pompet, da han sa disse tingene. Jeg klarte ikke å se på han, jeg ble sittene å se i fanget. Tårene presset på. Jeg ville si det til han, hvor takknemlig jeg ble.. Men jeg gjorde ikke det.. Vet ikke helt hvorfor, det bare ble sånn.. Men jeg ville jo, jeg vil alltid. Jeg liker å gi positive tilbakemeldinger, men det blir som oftes bare med det negative..

Hvorfor er det så skummelt å gi andre positivt? Det jeg tenker om meg selv er at de VET at de er så "flinke", de vet at de er bra, gode, at de får til, osv.. de er da vel ikke interessert i å høre noe fra meg.
Men samtidig tenker jeg tilbake til tiden på vgs.. da lærte jeg meg virkelig å si det jeg mente til folk, i alle fall av positiv karakter. Og jeg så da at selv de jeg aldri hadde trodd kom til å ense kommentarene min, faktisk ble glade. Øynene deres strålte, de smilte og ble glade, og sa takk..
Så hvorfor i svarte helvete er dette blitt et problem igjen?



Smerten, den fysiske smerten vil ikke gi seg. Jeg tror jeg er syk, det er noe feil med meg. Noe er galt. Jeg er ødelagt..

Jeg vil jo bli fri.. men samtidig tror jeg kanskje at den beste friheten, eller ikke den beste, men den rette, for meg ville vært som sex slave hos en eller annen sadist. Jeg føler kanskje at det er det jeg er kommet til jorden for. Og jeg får andre ting litt mer på avstand når jeg er "fanget" hos "syke" menn.. Og jeg har en potensiell i siktet, eller vedkommende har meg i siktet alt etter som hvordan du ser på det. Uansett. det er da bedre om jeg inntar den plassen en at denne sykingen skal ta noen andre som ikke vet av denne verden. Som ikke vet at vedkommende er slik engang. Jeg vet jo, jeg er klar over.. Vil jo ikke, men heller det enn noen andre.. Ingen fortjener det.. Men jeg gjør det. Det er sykt, jeg vet det, men jeg bare vet at jeg fortjener det. Jeg vet at når slike ting komme rså tett innpå meg. Når disse menneskene som gjør andre mmenesker så mye vondt, når de kommer så nært meg, så vet jeg at det er dette jeg er ment for å gjøre, for å være.. Jeg klarer ikke helt å se at det er et valg.. Tror ikke det er det. Det skjer på automatikk.

Å være fanget av et annet menneske kan være utrolig trygt, selv om det egentlig ikke er det. Jeg har i alle fall opplevd den tryggheten. Den var skummel, den var slitsom, den var ekkel og skitten, men den var også trygg.. En trygghet man ikke vil ha, men så absolutt ikke kan være foruten, vil ikke være uten..