mandag 26. oktober 2009

Livet går sin gang..

Det er ikke alltid like lett å vite hva man skal gjøre. Sånn som nå.. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg kan liksom velge om jeg fortsatt skal ha fortfølging eller vanlig oppfølging. Altså, jeg er dritt lei fotfølging, men får helt angst bare ved tanken på å ha vanlig oppfølging. Vet ikke, vet ikke, vet ikke!!!

I dag har jeg gjort det store.. Prøvde å finne tusen unnskyldninger for å slippe, men neida, det endte opp med bytur og burger!=( *hulk* Jeg har ikke spist det på en evighet, og hadde ingen planer om å spise noen gang i løpet av fremtiden. Når har jeg en svær jævla 100grams innabors=(=(=(
Det er helt forferdelig!!!

Og jeg går og innbiller meg at jeg ikke sliter med noen ting, at jeg håndterer alt veldig bra fortiden. Også en forbanna liten samtale med behandler så kommer angsten og tristheta frem. Etter samtalen i dag fikk jeg kjempe angst og tok beroligende for første gang på over 1mnd. *fornøyd*

Ellers så har jeg noen sinnssykt groteske bilder/tanker i hodet om hvordan selvskade. Æsj!!! Jeg blir kvalm, men bildene/tankene går ikke vekk. Og trangen vokser. JEG KLARER IKKE MER!!!
Men mest av alt, altså det jeg fokuserer på og skal fortsette å fokusere på er vekttap! Og i dag har jeg gått med trange klær igjen, grusomt! Jeg følte jeg fløt ut og fikk nesten ikke plass inne på kontoret til behandleren i dag.. *Faen*
I really hate!
Men jeg skal klare å nå mine mål! JEG SKAL!!!

Nå skal jeg legge meg, i håp om at jeg får sove, uten mareritt, uten å bli holdt våken å syke mennesker galskap (minnebilder). Jeg skal bli frisk, jeg!=)

Hehe...
Lagt inn av kl.

2 kommentarer:

  1. Jorunn26. oktober 2009 kl. 23:31

    Ta det jeg skriver for hva det er-- bare mine tanker etter å ha lest teksten din.
    Du snakker om å bli holdt våken av minnebilder fra syke menneskers galskap. Dette får meg til å tenke at du har lagret i deg veldig vonde erfaringer som du føler en intens frykt for å se klart i øynene.
    Du tok beroligende etter samtalen med behandleren. Kanskje du skulle ta beroligende før samtalen i stedet slik at du våger å snakke om de vonde opplevelsene med han? Jeg tror det ville være godt for deg å slippe å bære på alt alene,selv om det i første omgang vil gjøre vondt å åpne gamle sår. Da vil følelsene etterhvert kunne dempes noe,og det blir lettere å forholde seg til dem.
    Klem og gode ønsker

    SvarSlett
  2. Vikkan27. oktober 2009 kl. 05:22

    Jeg skjønner deg så godt. Da jeg var innlagt i sommer hadde jeg A-vakt (fotfølging) og jeg fikk angst når jeg tenkte på hvordan det var å skulle ha C-vakt (de kommer inn hvert femtende minutt) men da jeg endelig fikk det så var det ikke så ille likevel. Og da jeg var innlagt for noen uker siden gikk jeg fra C-vakt til ingen vakt og gjett om det er deilig! Man føler seg så mye friere! Og man føler at man blir stolt på, akkurat som du vunnet litt tillit. Det er deilig!

    Jeg lurer på å venne tilbake til spiseforstyrrelsene mine, da jeg hadde det (det er mye svakere eller "bedre" nå) hadde jeg noe å stå opp til hver dag. Noe å glede seg til, og det kun fordi jeg visste jeg ble tynnere for hver dag som gikk. Jeg har lagt på meg nesten tre kilo nå etter å ha gått ned sytten kilo. Jeg føler klærne mine stramme seg rundt magen og puppene, så synes jeg "valkene på ryggen er så synlig, selv om alle andre sier jeg ikke har fett på ryggen en gang.

    Håper du tar kontakt! Jeg leser bloggen din hver gang du oppdaterer!

    Et lite smil til deg for å få en bedre hverdag :)

    Klem, Vikkan.

    SvarSlett

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)